Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Siste skanse

Hun går inn i det nye året mer kynisk og mindre uskyldig enn hun entret det gamle. 2001 har vært året da Cecilie Leganger (26) måtte kjempe hardt, både på og utenfor banen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- JEG ER IKKE STOLT av å være kynisk, og jeg har ikke noe ønske om å være det. Men jeg har blitt mer kynisk, på godt og vondt. Jeg lider ikke lenger av Synnøve Solbakken-syndromet, men har fått trygghet nok i meg selv til å vise om jeg er sint eller glad. EN KORT OPPSUMMERING av året som gikk, koker for den nyfødte kynikeren i Cecilie Leganger (26) ned til ordet «strabasiøst». - Fra sommeren og utover har det dreid seg om å stå opp om morgenen og å overleve. Det var noen øyeblikk da jeg lurte på om jeg ville komme meg gjennom det. - Hva hadde alternativet vært? - Sykemelding. I tillegg til rettssaken hadde jeg en eksamen i medisin å tenke på. Mentalt var presset utrolig tøft. Jeg, som egentlig får nupper av planlegging, jobbet systematisk med meg selv og satte opp planer for hva jeg skulle gjøre hver eneste dag, blant annet for å unngå aviser og TV. Ved hjelp av sensureringsvillige venner, og ved å bruke hendene som skylapper når hun ufrivillig havnet ved siden av ukjente avislesere på for eksempel fly, unngikk Cecilie å lese om seg selv i avisene fra hun entret namsretten i saken mot Bækkelaget 8. august til - omtrent nå. For noen er det overflødig informasjon, men for å sette det hele i perspektiv minner jeg likevel om at hun i tillegg til å være hovedperson i en av høstens mest omtalte rettstvister, denne høsten og vinteren også var hovedperson i et håndball-VM hvor Norge tok sølv. - Hvis jeg skulle se alt som skrives om meg - og da mener jeg positivt også - så ville jeg mistet meg selv, forklarer hun. OM CECILIE LEGANGER har mistet eller funnet seg selv i løpet av det siste året, er det delte meninger om. Hun er ei jente med få nære venner: «Hun klarer seg med familien og Oddvar,» sier tidligere spillerkolleger. «Som kjenner meg godt? Fem eller seks eller noe ...» sier hun selv. Bækkelags-folket har hun ingen «direkte kontakt» med lenger. Men en ringerunde til folk som kjenner eller kjenner til Cecilie Leganger på ulike måter, viser om ikke annet at Bækkelaget sportsklubb og verdens beste håndballkeeper antagelig kan være enige om én ting, uten å måtte oppsøke en rettssal: Tida da Cecilie Leganger var en slags personifisering av ordet «uskyldig», er over. Hun er riktignok fortsatt lang og lys, stort sett usminket og smilende, men året som har gått har lært både henne selv og en del andre at redningskvinnen fra Stokkedalen ikke er akkurat som de trodde. Det vil si: Enkelte hevder at det eneste som har skjedd, er at symbiosen med «rådgiver» Oddvar Bjørnestad, som ikke lenger skal kalles rådgiver, har vokst seg enda sterkere. At han styrer henne enda mer enn før. At årsaken til at høsten ble så strabasiøs, var at hun lot ham legge flere ord i munnen på seg enn tidligere. Verdens beste håndballkeeper glemmer å lukke munnen et øyeblikk når hun får slike påstander viderebrakt, og det attpåtil midt i kontorlokalene til den omstridte «rådgiveren» Oddvar Bjørnestad selv. - Det der provoserer meg skikkelig. Det er et veldig skille mellom å ha sterke og klare meninger, og det å ha mediestrategier. Han er god til å hjelpe meg å holde media unna, men hvis jeg synes noe er helt på trynet, så sier jeg fra til ham. Det der med at han ikke skal kalles «rådgiver» mer, kommer fra meg. Jeg er utrolig lei det begrepet. Det er skapt av media og er en umyndiggjøring av meg! Verken han eller jeg har noensinne tatt det i vår munn. - Men hva slags forhold har dere? - Jeg liker å se på oss som et treningsteam. I tillegg til å være en ekstremt god trener er han en veldig god venn. Det var ganske mange som forsvant fra arenaen da jeg la opp i 1995, men Oddvar sto opp for meg. Sånne venner kaster du ikke fra deg. - Dere har aldri vært kjærester? Håndballdronningen ser på meg med åpen munn for andre gang, mens en hissig rødfarge stiger mot hårrøttene: - Du er frekk, altså! Det er du - frekk! - Men mange lurer på forholdet dere imellom. Har dere vært kjærester? - Nei. DET SISTE TIÅRETS kanskje mestproduserende idrettskvinne når vi snakker spaltemeter, understreker at hun alltid har hatt et ryddig forhold til media. Men når hun skal trekke fram den siden hun liker dårligst ved jobben sin, blir det likevel nettopp media som må ta støyten. Riktignok gjorde terrorangrepet i New York også noe med Cecilie Legangers forhold til oppmerksomheten rundt hennes egen person.- Plutselig virket det helt absurd at jeg sto der midt i en fillesak og var livredd for at TV 2 eller NRK skulle dukke opp på treninga. Jeg mener: Folk lå levende begravet under steinmasser og forsøkte febrilsk å ringe ut til familiene sine, mens både de og vi visste at når som helst ville mobilbatteriet være utladet. Den etter eget utsagn «ikke særlig samfunnsengasjerte» ungjenta blir stille et øyeblikk. Så sier hun lavt: - Det verste var at en av TV-kanalene kom på treninga dagen etter. Det synes jeg var flaut. Presset på Cecilies privatliv har toppet seg det siste året. At noen gjør henne pinlig berørt på håndballbanen, er imidlertid én ting. Det var da noen journalister under VM ville vite om hun skulle selge eller leie ut leiligheten sin, at det gikk for langt: - Jeg svarte, men etterpå fikk jeg en skikkelig ekkel følelse inni meg, sånn «æsj». For meg går grensa ved dørstokken. Jeg gir nok når det gjelder den biten som har med håndball å gjøre, sier hun. Cecilie Leganger har «vært ute ei vinternatt før», som hun selv sier. Erfaringene fra da hun etter en glitrende, men kort karriere, la opp håndballen som tjueåring i 1995, lærte henne å sette grenser. I ti måneder sov hun til klokka var ti-elleve om formiddagen og unngikk all fysisk aktivitet. Enkelte var likevel ikke fornøyd med forklaringen om at ungjenta skulle være utbrent. Det oppsto rykter, blant annet om lesbisk legning og psykiske problemer. Selv ikke i dag, sju år etterpå, kommenterer hun ryktene utover å bekrefte at hun hørte noen av dem, «men heldigvis ikke alt». - Det med psykiske problemer oppsto visst fordi jeg parkerte utenfor Sandviken sykehus. Da ble jeg sjokkert: En av Bergens flotteste turløyper går faktisk der! Den største forskjellen på «før» og «nå», sier Cecilie, er at Cecilie Leganger av i dag er å sammenlikne med en våt hund eller pusekatt. Når hun kommer inn fra uværet, rister hun simpelthen rusket ut av pelsen. NÅR EN SITTER RETT overfor den usminkede, hyggelige bergensjenten med burburyrutet, ankellangt ullskjørt og små hjerteøredobber i ørene, er det vanskelig å få øye på hva det er med henne som kan ha ført til så mye bråk som Cecilie Leganger faktisk har. - Bråk? Jeg synes ikke to ganger er så mye. Men det er nok, konstaterer hun. - Det er nok på grunn av dimensjonene. Jeg velger å tro at medieinteressen er årsaken, og at jo større interesse det er for en person i utgangspunktet, jo mer bråk vil det kunne bli. Jeg er ikke glad i konflikter i det hele tatt og har opp gjennom åra holdt meg unna ting som kunne smelle. Da det til slutt smalt med meg, så smalt det skikkelig. - Kan det ha noe med det å gjøre at du unngår å ta opp ting før de blir virkelig store? Den tidligere eks-Tertnes-spilleren, nå Tertnes og eks-Bækkelaget, samler sine verdifulle hender under haken og tenker. - Jeg vil ikke svare bombastisk verken ja eller nei på det, men jeg kan nok gå og samle på ting. Selv om jeg har blitt bedre, sier jeg kanskje ikke nok ifra om hva jeg egentlig tenker og føler. - Er du en lagspiller eller en individualist? - Jeg føler meg som en individualist, samtidig som jeg er opptatt av at jeg skal føre noe inn i laget. - Men hvor ego må man være som toppidrettsutøver? Tenke-uttrykket inntar Legangers ansikt. Det går noen sekunder: - Jeg vet ikke. Men det er viktig å ha noen som minner deg om at du ikke opptrer på banen 24 timer i døgnet. Oddvar er veldig var på personer. Av og til må jeg si til ham: «Hjelp meg!» Så spør jeg ham om han synes jeg er ego. - Hva svarer han da? Et lite smil kommer til syne: - Han pleier å si nei, men han er flink til å minne meg på at jeg har det veldig bra. At jeg er heldig som både får studere og spille håndball, at jeg har en fin familie og sånn. I høst har jeg tenkt på det - at egentlig har jeg ingen store bekymringer. - Er det noe du angrer på - noe du kunne gjort annerledes i forbindelse med saken mot Bækkelaget? - Ikke angrer ... men jeg har tenkt mye på om jeg kunne gjort noe annerledes. Kanskje hadde jeg kunnet finne bedre løsninger, men saken er at jeg var i en ekstremt vanskelig situasjon. Dessuten er det både dumt og vanskelig å være etterpåklok: Nå kan jeg jo ikke gjøre noe verken fra eller til. Så da gidder jeg ikke å bruke mer tid på å grunne på det. - Hvordan var det å komme tilbake til Tertnes og Bergen? - Fantastisk. Jeg har virkelig fått føle bergensernes patriotisme. Folk har stoppet meg på gata og sagt sånne ting som «på tide at du kom hjem», «hva skulle du nå der borte på Østlandet å gjøre?» og «stå på!» - Ingen negative kommentarer? - Nei, men det er sikkert folk som har ment det motsatte av hva jeg har fått hør. Jeg er klar over at det koster mer mot å gå bort til en person for å si noe negativt. ANTAKELIG KUNNE CECILIE LEGANGER ha blitt akkurat hva hun ville. At hun bokstavelig talt havnet i skuddlinja, var i hvert fall tilfeldig. - Hun spilte fotball og kastet spyd. Jeg tror vi ymtet frampå da hun var i 15-årsalderen om at det kunne være fint om hun fant noe man ikke ble så møkkete av som fotball, forteller pappa Arne. Ifølge Cecilie kan pappa huske et år eller så feil når det gjelder tidspunkt, men resten stemmer med hennes egen forklaring på hvorfor det ble akkurat håndball. Cecilie hevder riktignok at hun selv tok det fulle og hele initiativet til å finne en «reinsligere» idrett. Vel inne i hallen plasserte noen henne i mål - til tross for at hun selv hadde en hemmelig drøm om å spille ute på banen. Det var også den eneste drømmen Cecilie hadde. - Jeg hadde i hvert fall ingen drøm om å havne på landslaget, men jeg fikk nesten ikke omstilt meg fra å beundre førstedivisjonskeeperne til Fyllingen før jeg sjøl var landslagskeeper. Pappaen til Cecilie forteller om ei jente som var god i nær sagt all idrett, fra spydkast til badminton. Cecilie selv demper gjerne ned den biten som går på prestasjon, men snakker gjerne om hvorfor hun tror hun har blitt en ganske god målvakt: - Allsidighet - jeg rakk aldri å synes at håndball var kjedelig. I tillegg til friidrett med diskos og spyd, drev jeg med fotball, basketball og svømming. Nå synes jeg faktisk at det er trist at håndballen tar så mye tid at jeg nesten ikke får tid til annet. Men om sommeren kaster jeg fortsatt spyd og diskos, og i sommer investerte jeg i et seilbrett. Med det kan jeg forresten avkrefte at jeg er god i all sport, ler hun. PAPPA HOLDER FAST på at minstejenta generelt sett er usedvanlig talentfull når det gjelder idrett. Dessuten at hun både var og er ekstremt skoleflink og målbevisst i forhold til studier. Men utover det - og at hun er svært distré - synes både han og andre at det er vanskelig å komme på ting som er «typisk Cecilie». - Idrettsbanen har liksom vært hele hennes liv, sier Arne Leganger, som med en liten latter konstaterer at han aldri har sett noen kjæreste. - Et par venner har hun vel hatt. Men mest på avstand. La gå at hun ikke vil høre ordet kjæreste nevnt, og at hun svarer kort «Ja. Om en stund» når hun hører ordene «mann og barn». Men hva slags baller må en mann som er ute etter å forføre Cecilie Leganger, verdens beste ballfanger, ha? - En god porsjon humor, selvlironi, evne til å le av idiotiske ting, ikke ta seg selv så høytidelig - kanskje ikke de tingene man forbinder med sjarm. Men jeg synes nå det er sjarmerende egenskaper, sier hun. Den som mener seg kvalifisert, kan komme til å slite med å finne et passende møtested - i hvert fall hvis han tar sikte på å møte opp uten ball: Cecilie Leganger har aldri vært noen partyjente som elsker å treffe nye mennesker. - Jeg liker best å kjenne folk før jeg går på fest med dem, for å si det sånn. Hvis jeg gjør dét, kan jeg godt sitte lenge utover og prate. - Har det noe med det å gjøre at du vet at folk flest har et bilde av hvordan du er på forhånd? - Det er mulig. Jeg merker det av og til i studiesituasjonen når vi har pasientkontakt. Når de liksom kjenner meg allerede, blir på en måte rollene ombyttet. Det er en ganske stor utfordring. I tillegg er jeg en sånn person som har følerne ute hele tida. Det blir en liten pause. Cecilie kikker ut på julesluddet, så på klokka. - Vi har sittet her to timer allerede ... - Ja, vi er snart ferdig. - Mange er nok redde for å blande seg ... Samtalene med nye folk begynner ofte litt sånn kunstig for meg ... - Hvordan da? - Nei, he he ... Latteren til den selverklærte kynikeren er litt sjenert. - Mange mennesker er jo oppriktig interessert i håndball, så ofte begynner samtalen der. Men etter en liten stund, så sier jeg gjerne at «nå er det ikke håndball vi skal snakke om». Andre begynner med at det er rart å se meg med vanlige klær. Og det er det jo sikkert.

<HLF>Stjernelag:</HLF> Bækkelagets anno 1998 hadde profiler som Anja Andersen, Cecilie Leganger og Frode Kyvåg. De var en av kandidatene til Folkets idrettspris dette året. Foto: Geir Bølstad
<HLF>Oppe til eksamen:</HLF> Cecilie Leganger studerer medisin. Før generalprøven til VM på hjemmebane prioriterte hun å avlegge eksamen. Foto: Tomm W. Christiansen
<HLF>Kamp i retten:</HLF> - Cecilie Leganger skal ha følt seg truet av BSK, hevdet advokat Grunde Bruland under første dag av rettssakeni høst. Foto: Arne V. Hoem
<HLF>Årets bilde:</HLF> Cecilies kjemperedning mot Ungarn i VM i Nidarøhallen i 1999 ble foreviget av Dagbladets fotograf Bjørn Langsem. Norge vant for øvrig 24 - 21.
Hele Norges coronakart