Siste skanse

For noen uker siden hadde trebarnsmor Merete Spolén (47) et hjem, en jobb og et sosialt liv. - Det var et fryktelig sjokk og nederlag å havne her. Hva gjør jeg på et hospits?

MERETE SPOLÉN (47) HADDE en gang rekkehus utenfor Oslo. Var travel husmor med tre små jenter og ektemann. I dag bor hun på hospits. Merete er verken kriminell, narkoman, alkoholiker eller prostituert. For noen måneder siden hadde hun jobb, egen leilighet og et sosialt liv. Hvordan havnet hun her?Kvinnen med de røde neglene trekker pusten, og tenker seg litt om før hun svarer. Vrir litt på kroppen. Vet ikke helt hvor hun skal begynne. Så kommer det stille fra trebarnsmoren:{ndash}Jeg føler meg som hovedpersonen i Knut Hamsuns roman «Sult»: «Og op i himlen sat Gud og holdt et vaakent øie med mig og paasaa at min Undergang foregik efter alle kunstens regler, jævnt og langsomt, uten brudd i takten.» Men én ting har Merete oppdaget: Hun er ikke alene. På hospitset møtte hun flere som seg selv. De som hadde alt, de som like gjerne kunne vært deg eller meg. Bare med litt mer uflaks. Nå vil hun vise at de finnes, og at de fortjener bedre enn dette.ROM 202 i Tollbugata rommer ikke mer enn ei seng, et nattbord, en lenestol og et garderobeskap. Trafikken og asfaltstøvet fra E18 trenger gjennom det lukkede vinduet. Det samme gjør eksosen fra horekunder som tråler nabolaget nattetid. I en krok står kofferten oppslått. På nattbordet en lysestake, vekkerklokke, noen bøker og bilde av barnebarnet. Rommet er påskepyntet og i sirlig orden.{ndash}Velkommen til mitt nye «hjem» {ndash} om man kan kalle dette for et hjem da, sier Merete og reiser seg fra senga. I nøyaktig to måneder har hun bodd her, på rom 202, i Oslo hybelsenter. Et av hovedstadens rundt femten hospits. Uten at noen av de tre døtrene eller øvrig familie vet det. Bare en nær venn er involvert i hennes sosiale fall. På gata hadde du ikke gjenkjent henne som en hospitsboer, i sin grå ullkåpe og nystrøkne klær. Skildringene til Hamsun traff Merete som kniver i magen da hun begynte å lese hans verk om igjen i hospitssenga. {ndash}Det var et fryktelig sjokk og nederlag å havne her. Hva gjør jeg her? På et hospits? Plutselig gikk det opp for meg at det livet Hamsun beskriver i 1934, fremdeles eksisterer i landet vårt anno 2002. Jeg føler ikke noe annet enn skam og atter skam, sier hun. Meretes historie begynner mange år tidligere. Da gjorde hun som mange kvinner på hennes alder. Var hjemme med tre små barn, mens ektemannen tok utdannelse. Tok tilfeldige jobber som både dagmamma, vaskehjelp og på fabrikk for å spe på familieøkonomien. Da ekteskapet ble oppløst etter 12 år, hadde Merete ingen formell utdannelse eller fast jobb. Likevel ville hun prøve å fortsette å bo i rekkehuset med barna til tross for store boutgifter. Etter to år med utgifter større enn inntektene, ble huset solgt med tap.HUN OG JENTENE flyttet inn i leilighet. Tre år seinere hadde de økonomiske problemene vokst henne over hodet. Derfor bestemte de tidligere ektefellene at barna skulle flytte til eksmannen og hans nye familie. Selv flyttet hun inn i en mindre leilighet. Alene. {ndash}Samtidig forsøkte jeg å etablere eget firma. Det endte med en ny økonomisk smell. Det var da jeg begynte å isolere meg mer og mer. Orket ikke å bli konfrontert med min egen utilstrekkelighet. Hun mistet gradvis kontakt med barna og den øvrige familien. Så flyttet hun til Oslo.Med på flyttelasset fulgte gammel gjeld, krav om forsørgerbidrag og restskatt. Hun leide leilighet på Fagerborg. De siste tre årene har hun jobbet som salgssjef i et IT-firma, resepsjonssjef i et velværesenter, før hun begynte i et vikariat som resepsjonist i Choice-kjeden i fjor. Hun følte hun var i ferd med å få kontrollen tilbake og fikk gradvis bedre kontakt med minstejenta. Men ikke med de to tvillingene som nå er i midten av 20-åra. Hun tenkte ofte på å ringe, men visste ikke hvor hun skulle begynne.{ndash}Dårlig samvittighet og gammel gjeld forfulgte meg. Husleia ble en periode vanskelig å betale. Men med faste trekk fra lønnskontoen, litt hjelp fra sosialkontoret og en storsinnet arbeidsgiver gikk økonomien på et vis rundt, forteller hun.Så smalt to fly inn i World Trade Center 11. september 2001. Smellet i USA fikk følger for mange, særlig i hotell- og reiselivsbransjen. For Meretes del betydde det at engasjementet med utsikter om fast jobb ikke ble fornyet da arbeidsgiver innførte ansettelsesstopp. 1. februar raknet alt. {ndash}Regningene hopet seg opp. Til slutt orket jeg ikke lenger å åpne brevene som kom. Isolerte meg mer og mer, sier hun. Huseieren begynte å bli utålmodig. Merete lå etter med to måneders husleie. Og burde bedt om hjelp. Men gjorde det ikke. Så kom brevet fra namsmannen.FØRSTE FREDAG i februar henter hun kofferten fra kjellerboden. Ser seg om i leiligheten før hun begynner å pakke. I løpet av morgentimene har hun fått med det viktigste: Litt klær, noen familiebilder, et par bøker, toalettsaker og lysestakene. Apatisk låser hun døra. Gir fra seg nøklene til forvalteren som huseier har sendt. Og går fra ubetalt husleie og det som har vært hennes hjem i Oslo i nesten fire år.I en oppbevaringsboks på Oslo Sentralstasjon setter hun kofferten fra seg før hun oppsøker sosialkontoret i bydelen.{ndash}Jeg hadde akkurat fått ny jobb gjennom et vikarbyrå, og skulle begynne uka etter. Derfor forsøkte jeg å se positivt på situasjonen. Men jeg var ikke forberedt på møtet med sosialkontoret, og den utilgjengeligheten de viste, sier hun.Fordi Merete hadde fått hjelp til husleia tidligere, kunne ikke sosialkontoret gi henne mer bostøtte. En fortvilet Merete spør hvor hun da skal bo, og blir møtt med et spørsmål om hun ikke kan bo hos venner eller de voksne døtrene sine inntil videre. {ndash}Ingen visste at jeg hadde fått så store økonomiske problemer. Isolasjon er dessverre for mange det enkleste valget når problemene tårner seg opp. Jeg kunne derfor ikke plutselig stå med kofferten i hånda og be mine barn eller venner om hjelp, sier Merete og reiser seg for å lufte ut tobakksrøyk. Hun er velstelt og nysminket. Klærne henger nystrøkne i garderobeskapet. På bordet står et bilde av barnebarnet, som har fylt fem år. På sosialkontorets venterom blir hun tipset om å henvende seg til sosial vakttjeneste på Legevakta. Der får hun en rekvisisjon til Fønix hotell. Et slitent hospits med gamle sprøytespisser i gangene og narkomane som nærmeste nabo. Merete sover ikke den første natta.Hun går tilbake, og krever å få bo på et rusfritt sted. Slik havner hun på Oslo hybelsenter i Tollbugata. Et av fem hospits i hovedstaden, som har skrevet under på en kvalitetsavtale med Oslo kommune. MERETE STILLER VEKKERKLOKKA som vanlig søndag kveld, men sover ingenting denne natta. Føler seg utrygg på hospitset. Det er mye bråk. Står likevel opp dagen etter for å gå på sin nye jobb på et av sykehusene i byen, der hun skal betjene sentralbordet. En ny arbeidsplass er ikke stedet å fortelle at du nettopp har fått avlåst leiligheten og nå bor på hospits.I fjorten dager sover hun nesten ikke, men står likevel opp hver morgen, steller seg og tar trikken til jobb. {ndash}I begynnelsen hadde jeg store problemer med å låse meg ut av hospitset. Var livredd for å møte gamle venner eller kollegaer som kom til å spørre hva jeg gjorde i denne kanten av byen. Skammen for at noen skulle oppdage at jeg hadde falt så langt ned, var nesten verre en selve bosituasjonen, forklarer hun. Av barna er det nå bare den yngste jenta på 23 år hun har kontakt med, via mobiltelefonen.{ndash}Jeg snakker minst mulig om hvordan jeg har det. Vet ikke hvordan jeg skal få forklart henne om min nye livssituasjon.Innimellom vaktene forsøker hun å få avtale med sosialkontoret, for å diskutere mulige løsninger. Saksbehandleren er fremdeles utilgjengelig. I fjorten dager klarer Merete å holde maska. Så smeller det igjen.«Du er dessverre ikke egnet for jobben på sentralbordet. Du virker ukonsentrert og har ikke tilpasset deg jobben raskt nok.»Hun bryter sammen på trikken fra jobben. Går med tunge skritt inn på rommet sitt, og låser døra. Prøver febrilsk å ta kontakt med sosialkontoret igjen på mobiltelefon. Hennes saksbehandler er fremdeles utilgjengelig. Til slutt får hun hjelp av dem som jobber på Oslo hybelsenter, og ringer helse- og sosialombudet samt sosialkontoret. Da først får hun time på dagen.{ndash}Gjennom møtet med de andre på hospitset skjønte jeg plutselig at vi var flere i samme situasjon. Det er ikke bare rusmisbrukere og prostituerte som bor på hospits. Jeg oppdaget å bo vegg i vegg med barnefamilier, asylsøkere, ungdommer og enslige voksne. Så hvordan resignasjonen og passiviteten er i ferd med å overmanne dem. Det er da jeg bestemmer meg for å ikke gjemme meg bort mer, men ønsker å vise folk hvordan det er plutselig å befinne seg i en ny kategori av menneskeheten. «Vi uten et hjem».I hånda har hun et utklipp fra Magasinets faste spaltist, Erling Sandmo. Det er den artikkelen som har fått henne til å oppsøke Dagbladet.{ndash}JEG ER EN av «de andre», sier hun, og peker på artikkelen «Bak nyhetene». Som i grove trekk handler om hvordan de store voldssakene {ndash} som rammer uskyldige mennesker {ndash} blir nasjonale begivenheter som liksom representerer en trussel mot oss alle. På bekostning av saker der de andre og mer fremmede ofre skyves i bakgrunnen, og knapt får en avisnotis. Den velstelte kvinnen i stolen foran meg henger av seg den grå ullkåpa.{ndash}Jeg er en av dem, gjentar hun. Og legger lakonisk til: {ndash}Jeg passer nok ikke inn i bildet du har av dem som bor på hospits, gjør jeg vel? Men det er mange som meg. Det er derfor jeg er her. Og fordi jeg er forbanna på måten sosialkontoret behandler oss på, sier hun.Det hjelper lite at teamlederen på sosialkontoret noen dager tidligere i brevs form har beklaget at Meretes saksbehandler for tida er sykmeldt og derfor ikke har kunnet svare på alle hennes henvendelser. I 21 dager har Merete bedt om et møte. Nå er hun sinna.{ndash}Nei, jeg er fly forbanna, retter Merete.Dagen etter skal hun opp i sin tidligere leilighet og pakke ned restene av sitt tidligere liv.LYDEN AV BARNESTEMMER og latter triller ut av kontoret på Oslo hybelsenter. Et steinkast fra Karl Johan ligger bygården med 44 rom som huser opptil femti bostedsløse mennesker. Hver dag.Kontoret i 2. etasje er selve hjertet i driften. Her ønskes nye folk velkommen, andre får råd og veiledning, trøst {ndash} og noen blir kastet ut på grunn av brudd på regelverket om ro og rusfri oppførsel. Det er kort vei mellom latter og bunnløs fortvilelse blant beboerne.Daglig leder Samira Benchi fyller opp kaffekoppene mens hun spør hvordan dagen til Merete har vært.{ndash}Slitsom, svarer Merete og tenner en røyk. Hun har heller ikke i dag fått noe svar fra sosialkontoret om de kan hjelpe henne med flytteutgifter eller lagerplass til møblene. Tida på hospitset tar på. Selvbildet krymper. Resignasjonen kommer krypende.{ndash}Dette er så destruktivt. Nå har jeg mest lyst å gi opp, sier hun med tom stemme. {ndash}Ikke gjør det, sier Samira, og henter den trådløse telefonen. {ndash}Vil du låne telefonen og ringe igjen, spør hun. Et medmenneskelig samlingspunkt på hospitset.{ndash}Jeg lever av dette og bør kanskje ikke si det, men det er mange her som aldri burde fått henvist plass til et hospits. Vi har tatt imot skoleelever ned i 16-årsalderen, småbarnsfamilier og enslige voksne. Det de fleste av dem trenger, er en egen leilighet de kan kalle et hjem. Og sosialkontor som tar seg tid til å lytte til hvilke behov de ulike har, sier Samira. EN AV DEM er Svein Ruud (52). Han kommer inn på kontoret med et par lysrør under armen. Trebarnspappaen har bodd på hybelsenteret i fem måneder nå. Den tidligere selvstendige næringsdrivende nærtransportsjåføren fikk en blackout for snart fire år siden. Forretningen gikk over styr, det samme gjorde økonomien og privatlivet. Han har siden bodd i bilen, og flytter inn på hospits når det blir for kaldt ute. I høst var han innstilt på å overvintre i sin stolthet, en Mercedes 309 diesel 1986-modell. Og ba om støtte til diesel og gass fra sosialkontoret. Men fikk avslag. Til nå har han kostet kommunen over 40000 kroner i boutgifter. Han søkte i utgangspunktet om hjelp til 15000 kroner for å få bilen på veien igjen. {ndash}Jeg kunne kjørt ganske mange mil for 40000 kroner, humrer Svein før han blir alvorlig igjen. {ndash}Jeg ønsker ikke å bo her, og trivdes bedre i bilen min. Det som var verst, var at jeg måtte kvitte meg med hunden for å få innpass her. Nå går han på vaktmesterskole i regi av Aetat, med ett ønske: å få seg stilling som vaktmester i et borettslag, med egen leilighet. Praksisplassen har han fått på hybelsenteret, der han nå bor til over påske. De siste tre ukene har han levd på 80 kroner, på grunn av forsinkelse av attføringspengene. Sosialkontoret har tilbudt ham å flytte inn i et kollektiv på en annen kant av byen sammen med seks andre ukjente menn. Det avslo han, fordi han ikke kunne ha sin fem år gamle datter på helgebesøk. PÅ ROM 201 er det nesten fest. Ahmed El Mrizak (43) er overlykkelig for å få besøk. Han åpner døra med et smil, og byr på alt fra dadler, brus og sjokolade. Den separerte trebarnsfaren fra Marokko er Meretes nærmeste nabo, og svært deprimert. I snart fire måneder har han bodd her. Sønnene hans på 13, 10 og 7 år er ofte på besøk. Han skjemmes over å vise barna hvor han bor, og kan aldri ha dem på overnattingsbesøk. Til det er rommet for lite. Selv vil han bare flytte hjem igjen til leiligheten og familien på Trosterud, der han bodde i 15 år.{ndash}Jeg hadde alt. Nå har jeg ingenting. Ikke engang min far vil besøke meg her når han er på besøk fra Marokko. Han skammer seg, sier Ahmed, og slår fortvilet ut med hendene. {ndash}Jeg skjønner ikke noe av disse skjemaene. Hva er det som står her, spør han på gebrokkent norsk og setter seg ned i sofaen ved siden av Samira. Hun leser igjennom papirene, og begynner å forklare. Før hun utbryter:{ndash}Hadde jeg bare vunnet i lotto, så skulle jeg hjelpe dere alle med et annet sted å bo. Dere hører ikke hjemme her på et hospits, sier hun. Reiser seg, og foreslår at de istedenfor å sitte her og prate om alle problemene, heller lager en deilig middag. Selv har hun litt lammekjøtt i fryseren.Ahmed, Svein og Merete smiler forsiktig, og begynner å samle inn grønnsaker fra de ulike rommene. Alle er sultne, og lei av brødmat til middag.{ndash}SAMIRA ER SOM en mamma for oss. Hun trøster, lager mat, gråter sammen med deg når det trengs. Og hjelper meg til å forstå alle skjemaer som jeg må fylle ut, sier Ahmed i det øynene hans fylles av tårer. Samira legger en trøstende arm rundt ham. Og forstår så altfor godt hvordan han har det. Hun var for inntil et halvt år siden selv i samme situasjon som flere av dem som bor på Oslo hybelsenter. {ndash}Etter en turbulent periode satt jeg alene med mine tre barn. Den eldste dattera mi fikk problemer på skolen, og jeg tok ut alle sparepengene for å flytte hjem til Marokko. Det var et feilgrep, forteller hun.Uten penger til å betale verken husleie, mat eller strømregning kom hun tilbake til Oslo. Situasjonen var så fastlåst at hun ikke visste hva hun skulle gjøre. En kveld gikk hun ut på byen. For å sortere tankene og prøve å finne en løsning. Da møtte hun Asbjørn, som ga henne en sjanse på hospitset.En sjanse på hybelsenteret betydde fast jobb som daglig leder for Samira. Høy lønn og egen leilighet til henne og de tre barna Omar (6), Jasmin (8) og Layla (15) i førsteetasje. For de fleste som bor her, er Samira og barna det nærmeste de kommer nærkontakt med en normal familie. De skaper mye liv og energi i korridorene, som blir et nødvendig avbrekk i all problemfokuseringen, fortvilelsen over egen bosituasjon og kampen om å få time hos saksbehandler på sosialkontoret.Jasmin lekeslåss med Vaktmester-Svein, mens Omar blir hentet av pappaen sin for helgebesøk.Layla er ferdig på skolen for i dag, og stikker hodet inn på kontoret. Hun har med noen prøver hjem som lyser femmere og seksere. Samira er stolt over hvor bra det går med dem nå.{ndash}Hvordan er det å bo på et hospits, Layla?{ndash}Det er fint. Jeg har mange venner som bor i sentrum, og det er jo ikke akkurat kjedelig her da, sier hun og ser seg smilende rundt.{ndash}Av og til kan det bli litt masse mas, men da kan jeg bare gå ned i leiligheten vår. Nå skal jeg faktisk lage en skoledokumentar om mennesker på hospits. Det gleder jeg meg til. I SNART 12 ÅR har Asbjørn Olimstad drevet rusfrie hospits rundt om i byen. Sammen med Jan Ottestad driver de nå Oslo hybelsenter. For dem er det rein investering og god forretning. Og mange skjebner de må forholde seg til. Merete vet ikke hvor lenge hun kan bli boende her, til 347 kroner natta. Til nå har hun kostet Oslo kommune 20820 kroner i hospitsutgifter. Det er fire ganger så mye som hun kunne leid en leilighet for. Før påske var den økonomiske situasjonen så prekær for henne og de andre beboerne, at de færreste hadde råd til mat. Selv har Merete levd på 1925 kroner i nødhjelp de siste to månedene. Da gikk hun de tunge skrittene til Slumsøstrene for å be om hjelp. Der fikk hun påskemat til alle på hospitset. Og spill til de yngste barna.{ndash}Det nytter ikke å gi opp selv om alt går i motbakke, sier hun. Og legger til at hun har en baktanke ved å fortelle sin historie.{ndash}Jeg kom til et punkt i livet der jeg ikke hadde noe mer å tape. Lenger ned går det vel ikke an å komme. Den politiker eller næringslivstopp med sosial samvittighet som leser denne saken, er hjertelig velkommen til å besøke meg i mitt midlertidige «hjem». Jeg skal med glede presentere dem for en verden de knapt aner eksisterer. Her bor jeg sammen med flotte mennesker som hver dag virkelig kjemper for sin tilværelse, sier hun. Kampgløden er i ferd med å komme tilbake, selv om hun ikke vet hva neste måned vil bringe.Av sosialkontoret har hun fått løfte om en kommunal garanti dersom hun klarer å skaffe seg ny leilighet. Vel vitende om at de med mørk hudfarge eller kommunal garanti stiller aller bakerst i boligkøen når kampen om en ledig leilighet står.Om hun likevel skulle få tak i en rimelig leilighet, våger hun ikke å ta imot før hun har fått ny jobb. Hun har nå søkt på fire jobber, og venter på svar.{ndash}Jeg må ha en inntekt før jeg kan lete etter en ny leilighet. Det som jeg har gått igjennom de siste månedene, unner jeg ikke selv en politiker å oppleve.MERETE VENTET HELT til nå med å fortelle sine søsken, foreldre og barn om sin nye livssituasjon. For noen dager siden forklarte hun dem hva som har skjedd de siste ukene. Det satt langt inne. Nå støtter hun seg til en bønn hun nettopp så på veggen hos Frelsesarmeens slumsøstre:«Gud, gi meg sinnsro til å godta det jeg ikke kan forandre, mot til å forandre det jeg kan {ndash} og visdom til å se forskjellen.» Bør det offentlige bruke penger på private hospits? lillian.vambheim@dagbladet.no

<HLF>Får trøst:</HLF> I flere måneder har Oslo hybelsenter vært Ahmed El Mrizaks hjem. Han er svært deprimert, fortvilet over bunken av offentlige brev som strømmer på og har problemer med å forstå det norske språket. Daglig leder Samira Benchi gir både råd, veiledning og oppmuntring - og er et medmenneske når hverdagen blir for brutal.
<HLF>Påskestemning:</HLF> For Merete er det viktig å komme seg ut blant andre folk, ikke synke tilbake i passivitet og selvmedlidenhet. - På hospitset der jeg bor, er det mange som går til grunne på grunn av sin nye bosituasjon. Jeg forsøker å klamre meg fast til et normalt liv, og går mye ut på turer.
<HLF>«Hjemme» igjen:</HLF> I begynnelsen var Merete engstelig for at noen skulle gjenkjenne henne i det hun låser seg inn og ut av Oslo hybelsenter, som nå er hennes midlertidige hjem. Bare et steinkast fra hovedstadens puls, Karl Johan, ligger et av byens femten hospits.
<HLF>En hjelpende hånd: </HLF> Merete (i midten) prøver å få telefonisk kontakt med en saksbehandler på sosialkontoret for å be om et møte med en økonomisk rådgiver, men får ikke svar. Ahmed El Mrizak (til venstre) synker stadig lenger ned i passivitet og depresjon. Samira Benchi, daglig leder på Oslo hybelsenter, prøver å støtte dem begge til ikke å gi opp.
<HLF>Rom 202:</HLF> Slik ser Meretes nye «hjem» ut, et rom på hospits til over 10 000 kroner måneden. Mer enn dobbelt så mye som hun måtte ha betalt for en leilighet. - Jeg skjønner ikke logikken, men har ikke noe annet valg enn å bli boende her inntil videre, sier hun.
<HLF>Et hjem for deg, et hjem for oss:</HLF> Kontoret til Oslo hybelsenter er selve nerven på hospitset. Jasmin (8) leker mens mamma Samira er på jobb. Ofte døgnet rundt som daglig leder. Jan Ottestad (i bakgrunnen) er sliten, det tar på å drive hospits og omgi seg med alle skjebnene han møter. Svein Ruud (t.v) har steget i gradene de siste ukene; beboeren har fått praksisplass som vaktmester, og tar en røykepause med sjefene.