Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Siv Kristin Rotevatn

Den første setningen, det første avsnittet. Kanskje de viktigste linjene i ei bok. Men hvorfor ble det akkurat slik?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Forfatter: Siv Kristin Rotevatn Bok: «Dagen» (Aschehoug) Begynnelsen: Hun åpner øynene mot det dunkle lyset fra nattbords-lampen, ser de hvite veggene, gardinene som er trukket for. Pusten er kort og ujevn, øynene skinner blankt. Det rykker skarpt i kroppen, smerten klemmer rundt brystet. Hun snur ansiktet mot veggen, løfter armen for å dra i alarmsnoren. Hånden når bare halvveis opp før den faller tungt ned med den tynne huden blek over knokene, de mørke blodårene. Øyelokkene glir igjen. Hun forsvinner fra rommet og lyset, men hun sover ikke, hun våker ikke. Hun ser gjennom stillhet og uro, klarhet og uklarhet, det hun aldri før har sett, seg selv slik hun en gang var. Begrunnelsen: I denne romanen tar jeg utgangspunkt i dødsøyeblikket, fordi det gir mulighet for nye perspektiver på tilværelsen, slik den utfolder seg i dualitet mellom liv og død. Jeg ville utforske hva det vil si å være menneske. Hva er livet, hva er døden? Vi har så mange holdninger og forestillinger om hva livet skal være, men i dødsøyeblikket faller disse illusjonene, og hva er det da som åpner seg? [email protected] Glad i litteratur? Besøk Dagbladet.nos litteratursider!