Sjarmert til spionasje

Forelsket og sjarmert ble hun spion for KGB. Her er de norske honningfellene.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

NORDMENN SOM LUKTER HONNING. I går skrev vi om den vakre agenten «Cindy» som lurte Mordechai Vanunu i en såkalt honningfelle. Hun forførte ham slik at han lot seg kidnappe og havnet i fengsel. Også i vår nære historie finnes det flere eksempler på at nordmenn har blitt lurt i honningfeller. Det er damene som ble forført i senk. GUNVOR BLE FORELSKET. Norges største spion gjennom tidene er Gunvor Galtung Haavik. Hun begynte å jobbe på feil side fordi hun ble forelsket. - Gunvor gikk i den klassiske honningfella, sier forfatter og journalist Alf R. Jacobsen til Magasinet på nett. Han har skrevet flere bøker om temaet. < «Nyheten om at den 64 år gamle russisktalende fullmektig i særklasse, Gunvor Galtung Haavik i Utenriksdepartementets handelspolitiske avdeling var arrestert for spionasje, slo ned som en bombe i UDs kontorer og korridorer på 7. juniplassen i Oslo igår.» (Aftenposten, 29. januar 1977.) Gunvor møtte russeren Vladimir Koslov i Bodø under andre verdenskrig. Han var russerfange som jobbet på fiskefiletfabrikken i byen til han ble syk og innlagt på sykehus. Hun var sykesøster fra Odda. Haavik ble umiddelbart betatt av Koslov og etter noen måneder innledet de et intimt forhold. Vladimir dro hjem etter krigen. For å kunne holde kontakten med ham ble hun spion for Sovjetunionen. Gjennom nesten 30 år, fra 1949, hadde hun en rekke møter med KGB-agenter og leverte dem en rekke hemmeligstemplede kopier. HUN JAKTET PÅ KJÆRLIGHETEN. - Han reiste hjem, men hun ville finne ham igjen. Derfor skiftet hun jobb, og siden hun kunne russisk ble hun tolk og sekretær for Utenriksdepartementet. Hun fikk jobb ved den norske ambassaden i Moskva i 1947, forteller Jacobsen. Da Haavik kom til Moskva hadde KGB allerede full oversikt over forholdet hun og Koslov hadde etablert i Norge under krigen. Koslov har senere fortalt at han var nødt til å rapportere kontakten de hadde til KGB, av hensyn til seg selv og sin familie. - Hun dro til Leningrad og for å finne ham. Han hadde giftet seg, men de begynte å skrive brev til hverandre som KGB fikk tak i. De la til rette for at de to kunne fortsette å være hemmelige elskere, og oppfordret Vladimir til det, blant annet ved å skaffe ham en leilighet, sier Jacobsen. Dette kjærlighetsforholdet lot den sovjetiske etterretningstjenesten fortsette uforstyrret i to år. Da slo de til og arresterte og truet Vladimir. Kjæresteparet ville ha blitt splittet om de ikke gjorde som de fikk beskjed om, og Gunvor fikk trusler om at KGB ville sende Vladimir til Sibir. I 1950 ble Gunvor tvunget til å underskrive agenterklæringen, som «offisielt» gjorde henne til spion for Sovjetunionen. HVA VISSTE VLADIMIR? Gunvors kjæreste var antakelig under kontroll av KGB lenge før henne. - Det var nok et gjensidig kjærlighetsforhold, men det er vanskelig å vite hva som var avtalt av dette mellom ham og KGB, sier Jacobsen. Uansett hadde han nok ikke noe valg. Senere har han fortalt at han ble tvunget til å spille sin rolle. De to fikk kodenavn «Viking» og «Vika.» Først 30 år etter fikk Vladimir vite omfanget av Gunvors spionasjevirksomhet. Og minst en annen norsk kvinne ble rammet av honningfellen. - Det tragiske i denne historien er at feil person ble arrestert og fikk livet ødelagt, sier Arnfinn Moland, direktør ved Hjemmefrontmuseet. Ingeborg Lygren var kvinnen som tok over jobben etter Gunvor Haavik på ambassaden i Moskva i 1955. I 1965 ble hun arrestert. En sovjetisk avhopper visste at sekretæren til Norges ambassadør var spion, men han forvekslet henne med Ingeborg Lygren. Slik fikk også Haavik holde på i over 10 år til med sin virksomhet for KGB. HUN BLE ALDRI DØMT. Haavik ble pågrepet i Oslo i 1977. Hun tilsto å ha vært spion for Sovjetunionen i 30 år. Så døde hun ensom av hjertesvikt i varetekt i Drammen kretsfengsel senere samme år, før straffesaken mot henne var kommet opp. Hun ble 64 år. Vladmir og Gunvor hadde mindre kontakt etter at hun flyttet tilbake til Norge og jobbet som sekretær i Utenriksdepartementet. Den siste tida holdt hun kontakten med sin elsker gjennom sjeldne brev. Det siste fikk han i 1976. Men følelsene han hadde da han fikk møte henne igjen i 1947 vitner om at han var forelsket: Om veggen i leiligheten hadde ramlet ned og jeg hadde sett en fjord foran meg, ville det ha vært en mindre overraskelse enn å se igjen Gunvor. Jeg sa til Gunvor da vi spaserte i Sommerhagen den kvelden at det ikke var noen mulighet for at vi kunne gifte oss. To mennesker som elsket hverandre kunne ikke forenes, fordi de var fra forskjellige land. Men jeg sa også til henne at jeg ville selge sjelen min for å få være sammen med henne. - INGEN I NORSK ETTERRETNING. - Gunvor Galtung Haavik er et godt eksempel på at folk blir lurt i honningfeller. Hun jobbet imidlertid ikke i norsk etterretningstjeneste, hun var ansatt i Utenriksdepartementet, forteller Arnfinn Moland. Moland har skrevet hele den norske etteretningshistorien og lett etter honningfeller. Han har også snakket med en rekke personer om fenomenet, og forventet å finne noe. - Mange har ventet på framstøt fra vakre kvinnfolk, men det skjedde aldri. WERNA-RYKTENE BESTÅR. Einar Gerhardsens kone Werna kan imidlertid ha blitt utsatt for en honningfelle, i alle fall er det sikkert at hun ble plaget med rykter om nettopp det. - Det har blitt diskutert om hun var under påvirkning av en representant for den russiske ambassaden, men det har vært vanskelig å belegge. Det er klart at man kan få sin politiske oppfatning justert på en slik måte, sier professor Olav Riste, som er ekspert på norsk etterretingshistorie. SOVJET-SYMPATI. I de 17 årene Einar Gerhardsen var statsminister var Werna alt annet enn pynt. Hun var aktiv politisk selv, og i Arbeiderpartiets høyrefløy var de rasende på henne. De mente hun styrte statsministeren til venstre, særlig i utenrikspolitikken. Og det var nettopp hennes begeistring for Sovjetunionen gjorde henne utsatt for rykter. Werna ble mistenkt for å være russisk spion, etter å ha gått i en såkalt honningfelle under et besøk i Jerevan. Det var den russiske diplomaten/KGB-agenten Jevgenij Beljakov som skal ha fristet henne, han ble beskrevet som en meget sjarmerende person. De to kjente hverandre godt og møttes en rekke ganger. Og det oppsto rykter om at de to hadde «intim kontakt.» Werna ble angivelig lokket i fella under en begivenhetsrik natt på et hotellrom i den armenske hovedstaden. Det skal ha blitt festet til filmen av KGBs folk. Siden ble de angivelig kompromitterende bildene av Werna Gerhardsen og Jevgenij Beljakov oppbevart i KGBs hovedkvarter i Moskva. Ved minst én anledning skal Werna siden ha blitt gjort oppmerksom på at disse bildene eksisterte. Og det har blitt hevdet at i sin tid som diplomat og KGB-agent ved den sovjetiske ambassade i Oslo, sørget Beljakov aktivt for å utnytte denne forbindelsen med Werna. - VISSTE DE VAR AGENTER. - Det har aldri blitt funnet bevis på at vedkommende gjorde slike overtramp, sier Arnfinn Moland. Heller ikke sønnen Rune Gerhardsen har kommet til bunns i myten. Han forsøkte å få innsyn i arkivene i forbindelse med arbeidet med boka «Du er faren min likevel?» som kom i 2002. Det fikk han ikke. - Jeg kan ikke avvise det, for jeg vet ikke, sa Gerhardsen den gangen. Rune Gerhardsen er imidlertid sikker på at foreldre visste at russerne som kom på besøk både på hytta i Bærum og i leiligheten på Tøyen, i virkeligheten var KGB-agenter. Beljakov drev heftig pleie av sitt vennskapsforhold til familien på 50-tallet, og ble nærmest sett på som familievenn. KGB-oberst Bogdan Dubenskij som bodde i Oslo på denne tida, har fortalt Alf R. Jacobsen at det fordekt ble tatt bilder av Werna Gerhardsen og Beljakov. Ifølge ham ligger de fortsatt i KGBs arkiver, ubrukt. - Werna var aldri vår agent. Vi skjøv aldri Werna mot noen grense hun ikke selv ville gå over. Men Werna var en ytterst verdifull kontakt, kanskje den viktigste vi hadde i Norge, sa Dubenskij i 1992. Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og har ikke vært publisert i papirutgaven. Eventuelle henvendelser kan rettes til: astrid.meland@dagbladet.no

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer