Sjarmøretappen

Trond Giske ville gjerne ha oss med på festivalturné. Det ble mye kos.

Prolog.

«Hei. Vi har en aktuell idé i forhold til Trond Giske og hans festivalprogram. Hva med å følge ham når han drar til Riddu Riddu-festivalen, FilmCamp Målselv, Tour de Andørja osv. fra torsdag til fredag denne uka. Kan kombineres med å lage nyhetssak for Dagbladet torsdag f.eks. Ring meg om du synes dette høres interessant ut. (…) Mvh. Hanne Gjørtz, komm. sjef kulturdept.»

- Du e fra Stavanger, e du itj? Jæren?

Kulturminister Trond Giske smiler med munnvikene fulle av mel. Dama i avgangshallen på Gardermoen har varslet at flyet til Tromsø letter om kort tid. Giske blir sittende, mumsende på en ciabatta og med blikket festet på meg. For en time siden fortalte han pressen at Øya blir knutepunktfestival. Nå er han brennende opptatt av lokalgeografien på mitt hjemsted. Ministeren fortsetter utspørringen om skarre-r og sj-lyd langt inn i den trange flykabinen. Han går tett på, men legger ikke armen om skuldrene mine. Det kommer seinere.

Det var ikke mer enn et par uker siden Unge Høyre-leder Henrik Asheim forkynte at «Giske tror jobben hans er å klå på Mira» over hele Dagbladets forside. Mira Craig var for opptatt til å kommentere saken. Giske avfeide det som et skittent utspill.

Men gikk det ikke litt innpå ham likevel? Når et oddsfirma lanserte veddemålet: «Hvem klår Giske på i år?». Når Dissimilis like før kjeftet på ham for ikke å stille opp for de psykisk utviklingshemmede? Når VG avslørte at Giske fire ganger hadde spurt om gratisbilletter til Norwegian Wood?

Var vi invitert med for å rette opp Giskes dårlige rykte?

Alt dette avviser Marius Bakke, informasjonsmedarbeider i Kultur- og kirkedepartementet, mens bratte fjell suser forbi på Tromsøs smale veier.

Poppis: Gutta er fornøyde med innsatsen i «Tour de Andørja», og feirer medaljene med hver sin is. Kulturminister Trond Giske var flink til å holde tale, klappe og heie. Men is fikk han ikke.
Poppis: Gutta er fornøyde med innsatsen i «Tour de Andørja», og feirer medaljene med hver sin is. Kulturminister Trond Giske var flink til å holde tale, klappe og heie. Men is fikk han ikke. Vis mer

- Enkelte utspill er for dumme til å bruke krefter på, sier Bakke, med henvisning til Unge Høyre.

Han vil gjerne sitte i vår bil, sånn at han kan orientere oss. Blant annet om Giskes egenskaper.

- Statsråden er ikke som oss andre, han trenger nesten ikke mat eller søvn. Dere skal få se på tempo!

Det får han rett i.

I bilen foran kjører Tromsøs Ap-leder Roger Ingebrigtsen med Trond Giske, statssekretær Halvard Ingebrigtsen og politisk redaktør i avisa Nordlys. Giske er seint ute, og vi får beskjed om å ligge på hjul. Men når speedometeret viser 130 kilometer i timen i 90-sonen, gir vi opp.

Fem minutter seinere venter bilen bak en sving. Giske er blitt avbildet ved fjorden. Så omrokerer vi, slik at jeg selv havner bak rattet med statssekretæren ved min side. Giskes bil forsvinner atter i horisonten. Jeg må spørre:

- Hvor fort har egentlig statsråder lov å kjøre? Så fort de vil?

- Nei, de har jo ikke det.

Sjarmøretappen

- Bare hvis det er fare for rikets sikkerhet og sånn?

- Ja, regjeringsbilene har faktisk blålys de kan sette på taket hvis det skulle være nødvendig.

- Men nå kjører vi godt over fartsgrensa, og man kan vel ikke si at rikets sikkerhet står i fare?

- Kjører vi så fort? Neeei…

Jeg peker på speedometeret. Statssekretæren blir stille.

Like før avkjørselen til Riddu Riddu-festivalen i Kåfjord rekker Giske et lynkjapt intervju med en ventende TV2-reporter. Når vi svinger over haugen står lokalpressen samlet. De får dokumentert kulturministerens klemmerunde med samedraktkledde festivaldeltakere.

- Det er en stor glede og ære for meg å fortelle at Riddu Riddu-festivalen nå får status som knutepunktfestival, sier Trond Giske inn i kameraet.

Spontan jubel blant tilhørerne. Han takker ildsjelene, som har jobbet for at så skulle skje.

- Ordfører Bjørn Inge Mo har truet med å sitte på skuldrene mine under hele festivalen. Det er mer enn en kulturminister kan bære.

Blitsene lyner. Giske går inn og holder et flammende innlegg om kultur i nordområdene, før han skal foreta den offisielle åpningen av festivalen. Men først må det øves litt.

Utenfor døra står festivalsjåfør Martin Urheim klar, for anledningen turbolærer i sjøsamisk.

- Rekvat, sier Giske.

- Rahkpat, retter Urheim.

- Trykk på første stavelse.

- Rahk-pat?

- Kjempebra!

Fem minutter seinere står Giske på talerstolen foran 600 tilskuere. Først forteller han nyheten om knutepunktstatus. Så drar han sjarmtrikset:

- Det er en stor glede og ære for meg å erklære årets Riddu Riddu-festival for åpnet, sier Giske.

På samisk.

Timene går. Giske spiser kake og blir avbildet av samekvinner og fjortiser med mobilkameraer. Jenter og kvinner i alle aldrer flokker seg om kulturministeren. Og han er raus med klemmene. Giske blir stående foran hovedscenen med armen rundt 25 år gamle Ragnhild Dalheim Eriksen, årets festivalsjef. Jeg blir nødt til å spørre.

- Har du og Giske kjent hverandre lenge?

- Nei, jeg har bare møtt ham én gang tidligere.

- Festivalen er drevet fram av unge, sterke kvinner, sier Giske og smiler.

Fotografen er borte et øyeblikk for å hente en genser. Jeg snakker med en deltaker om festivalprogrammet.

Da kommer informasjonsmedarbeider Marius småløpende.

- Hvor er fotografen? Jeg har ringt dere fem ganger!

Han smiler anstrengt. Giske skal hilse på en amerikansk indianerhøvding. Det vil Marius gjerne ha på trykk.

- Dere må henge på. Her skjer det ting hele tida!

Giske hilser på høvdingen. Så passerer han en bod med indianerponchoer.

- Den var søt! Tror du ikke den passer til Una?

Giskes datter er fem år. Den frynsete, lysrosa ponchoen ser altfor liten ut.

- Du vet best, sier jeg.

- Den ser fin ut. Jeg tar den.

Giske smiler stolt. Mannen i boden rister på hodet.

- Den er størrelse tre år!

Vi fortsetter vandringen på området. Giske snakker om høyresidens underkjennelse av pop og rock, om økte bevilgninger til kultur, om alle hans operabesøk.

- Men hvorfor kom du ikke på Dissimilis?

- Jeg hadde en privat avtale. Jeg har tross alt delt omsorg for datteren min.

- Men hvorfor sa du ikke det, da?

- Fordi jeg synes ikke noen har noe med hva jeg gjør på fritida mi. Jeg vil ikke bruke det som argument.

Og så legger han armen rundt meg for første gang.

Midnattssola kaster et magisk lys over den åpne gressletta. Mektige fjell strekker seg mot den lyseblå nattehimmelen. Giske sitter på en skinnfell rundt leirbålet og lytter til gitarspill. Tett omkranset av vakre jenter.

Informasjonsmedarbeider Marius er i fortrolig dialog med en person i sponsorteltet.

- Giske får mye urettferdig kritikk. Ta Dissimilis, for eksempel. Da kunne han ikke, fordi han skulle være sammen med datteren sin. Men han ville jo ikke bruke det som argument.

Giske forlater leirbålet et øyeblikk, for å høre på strupesang fra Sentral-Asia. Han er snart tilbake hos jentene.

Klokka passerer ett om natta. Ølboksene tømmes. Stemningen rundt bålet begynner å bli livlig. Vi bestemmer oss for å trekke oss tilbake.

- Allerede nå?

Info-Marius ser sitt snitt til å stadfeste budskapet.

- Statsråden blir nok sittende, selv om han skal tidlig opp i morgen. Han trenger ikke mye søvn! Mye mindre enn oss andre.

Giske kommer for å si pent god natt, mens Marius ramser opp morgendagens program. Vi takker for en spennende og innholdsrik dag. Giske er fornøyd.

- Ja, som dere ser er et festivalbesøk for meg noe ganske annet enn å drikke øl og høre på musikk.

Fotografen stirrer på askeflaket jeg har på nesa. Han tenker at han skulle plukket det bort, men lar være.

Det gjør ingenting. Plutselig kjenner jeg statsrådens fingre på nesa mi. Giske har tatt saken i egne hender.

Morgenen etter. Kåfjorden ligger paddeflat og glinsende ved sjøboden der kulturministeren, statssekretæren og informasjonsmedarbeideren har tilbrakt natten. En gutt fisker fra brygga. Statssekretæren leser avisa Nordlys. «MILLIONDRYSS FRA GISKE», roper forsida. På innsida må Giske dele spalteplassen med gladsaken om at det gamle huset, som på folkemunne kalles «Sjit helvedes kåken», er blitt turistattraksjon. Men den saken rekker ikke statssekretæren å lese. For nå er kulturministeren kommet ut av dusjen.

- Og der var vi i gang, sier info-Marius og klapper i hendene idet Giske strener mot bygdekafeen. Der venter kvinner og menn i vakre same- og kvendrakter. Møtet er arrangert for å få Giske til å sponse et kvensk kultursenter.

- Vi takker kulturministeren for at han tok seg tid til å møte oss, sier Frp-ordfører John Karlsen i Nordreisa kommune.

Giske kan ikke dy seg.

- Vi får håpe det blir fortgang i sakene. Nå må vi få ut kulturpengene mens vi kan.

Han flirer og blunker til FrP-ordføreren.

- Du vet…

Giske snur seg til meg.

- Hvis FrP kommer i regjering spørs det om det blir noe av kvenkultursenteret!

Ddrrum-ddrrum. Sluurp. Giske har slukt lunsjen i store munnfuller. Nå trommer han med fingrene, ser ned i bordplata og skjenker mer juice. Literkartongen er snart tom. Øyelokkene er tunge. Vi har ankommet FilmCamp i Målselv, og er kraftig forsinket. Giske bestemte seg nemlig for å spise frokost der på kafeen i Kåfjord etter møtet. Og på veien stoppet han for å krangle med FrP direkte på Radio Norge. Men FilmCamp-sjef Kjetil Jensberg har mye han skal gjennom, og han har dårlig tid.

Endelig er Jensberg ferdig. Giske prøver å se våken ut for fotografene.

- Jeg husker da jeg var i militæret. Da ringte jeg mye opp hit. Jeg husker fortsatt telefonnummeret, sier Giske til lokalpressen.

Imens står en sort taxibuss klar på den åpne plassen. Delegasjonen fra Ibestad kommune venter utålmodig. Giske skal åpne det tre dager lange sportsstevnet «Tour de Andørja», men ordføreren har spikret et stramt program på øya før den tid. Stemningen er amper inni bussen.

- Nå er vi over en halvtime forsinket. Vi blir sure, sier ordfører Marit Johansen.

Ibestad har den tvilsomme æren av å være den kommunen som har mistet størst andel av innbyggerne de siste ti åra. Ordføreren håper på bidrag til en slunken kommunekasse, men da må Giske komme snart. Til slutt marsjerer rådmannen bort for å hente ham.

Og nå går det unna. Giske og info-Marius blir skyflet inn i taxibussen, som kjører det de smale veiene tillater mot Ibestad. Etter to timer er vi framme, og for å gjøre en lang historie kort, rekker Giske både kveldsmat i kystmuseet, besøk i kirka, en kjøretur med veteranbil og å spille basketball i den nye flerbrukshallen, før han skal gjøre det han egentlig er kommet for.

- Dette er et arrangement etter mitt hjerte!

Giske står på podiet foran trikotkledde deltakere.

Han snakker triumferende om kulturpolitikk som bygger distriktene, om lokalt engasjement og idrettsglede. Sola skinner på Giske. Han er i sitt ess. Tilskuerne jubler.

Etterpå huker jeg tak i ham for å stille noen kulturpolitiske spørsmål. Giske svarer konsentrert og poengtert. Deretter går vi for å hilse på flere tilskuere.

Og så legger han armen rundt meg igjen.

Jeg smyger meg høflig unna for å finne fotografen.

Men info-Marius har funnet ham først.

- Dere må komme! Nå er han ute på apestreker igjen.

Husflidsdamene Gerd og Anne Paulsen har laget et hoppetau til kulturministeren, i rødt, grønt og hvitt. Han takker og gliser bredt.

- Rød-grønt for regjeringen. Og hvitt for håpet!

Giske går for å se på bryggedansen. Jeg blir stående med damene.

- Hva hadde dere gjort hvis det for eksempel var FrP som var i regjering?

- Ikke noe problem, sier Gerd.

Hun smiler lurt og peker ned i pappeska ved siden av.

- Vi har laget et blått hoppetau også, i tilfelle det var Ulf Erik Knudsen som kom.

Epilog.

Dagen etter er Trond Giske blitt skysset fra øya i helikopter og er hjemme i Oslo. Da tikker det inn en tekstmelding på mobilen min.

«Hei! Takk for sist og god tur i helga. Dersom du trenger noe mer til saken, f.eks. hva turen har gitt av ny kunnskap, nye ideer og inspirasjon, kan du ringe meg på dette nummeret. Jeg er på jobben nå og blir her til utpå ettermiddagen en gang. Vennlig hilsen Trond Giske.»

kho@dagbladet.no

Hjem: Tre dagers festivalturne er over. Nå skal Giske hjem. Men først en liten luftetur.
Urfolk: Høvding Silverbird og Trond Giske viser seg å ha felles bekjente.
En fortrolig prat: Giske med Riddu Riddu-sjef Ragnhild Dalheim Eriksen (25).