Sjokk-kapitalisme innført med makt

Naomi Klein: - Ekstrem markedsliberalisme etter katastrofer i New Orleans, Russland og Irak.

«ULYKKEN VAR ILLE: Den andre bilen kom i full fart gjennom hovedkrysset. [...] Jeg kom til meg selv akkurat da vi ankom det mest moderne, stille sykehuset jeg noen gang har vært på.»

Slik beskriver Naomi Klein sitt møte med det private helsevesenet i New Orleans rett etter at orkanen Katrina hadde rammet storbyen.

Kontrastene til det offentlige helsevesenet, der man desperat forsøkte å redde fattige mennesker uten engang å ha strøm, er groteske.

«De økonomisk velbergede kjørte ut av byen, sjekket inn på hotell og ringte forsikringsselskapet. De 120 000 menneskene i New Orleans som ikke hadde bil og som var avhengige av at staten organiserte evakuering av dem, ventet på hjelp som aldri kom, laget desperate SOS-tegn eller bygget seg flåter av kjøleskapdører», skriver Klein videre.

På tross av det åpenbare sammenbruddet i det offentlige systemet, ga katastrofen de amerikanske elitene anledning til å privatisere byen i enda større grad. Opprydnings- og redningsarbeidet ble satt bort til private selskaper, skolene som før orkanen var offentlige ble privatisert, og hele området ble deregulert.

Katrina var en tragedie, men også en «mulighet» for de globale økonomiske aktørene, hevder forfatteren.

«DISSE ORGANISERTE røvertoktene i den offentlige sfære i katastrofens kjølvann, kombinert med behandlingen av katastrofer som spennende markedsmuligheter, kaller jeg katastrofekapitalisme», skriver Naomi Klein i sin nye bok: Sjokkdoktrinen.

Hun tegner et bilde av en systematisk omorganisering av samfunn i kjølvannet av kriger, kriser og katastrofer. Regissert av økonomiske liberalister i samarbeid med politiske og økonomiske eliter, IMF og Verdensbanken. Doktrinen har blitt perfeksjonert gjennom de siste fem tiårene.

Sjokk-kapitalisme innført med makt

Sjokkterapien har blant annet etterfulgt krisene i Øst-Europa og Russland etter murens fall; i Kina, i en rekke land i Sør-Amerika på 70- og 80-tallet, og i Irak etter invasjonen, hevdes det i boken.

Konsekvensene har ført millioner ut i nød og fattigdom, mens internasjonale selskaper og storkapitalister har kjøpt opp landenes mest verdifulle naturressurser og selskaper til gi-bort-priser.


NAOMI KLEIN
skriver rasende og engasjert, endel vil hevde at hun er ensidig og forvrenger fakta. Like fullt er hun blitt venstresidens internasjonale superstjerne siden hun ga ut No Logo i 2000.

En ny bok fra hennes hånd er forhåndsbestemt til å skape diskusjon - som oftest følger debatten den tradisjonelle høyre-venstre-aksen i politikken.

- Det er en fare - når man prøver å legge en altomfattende teori på for mange land - at man nesten uunngåelig overforenkler de kompliserte politiske debattene om hvert land, skriver forsker Conor Foley i Guardian.

- Foley har rett i at Kleins bok er det mest kreative forsøket til nå på å påpeke sammenhengen mellom den globale kapitalismens stadig økende makt og USAs kriger det siste tiåret. Og det er nettopp fordi hun er så effektiv både til å rapportere og dramatisere disse sammenhengene til en ny generasjon aktivister at hun blir angrepet og behandlet nedlatende, svarer Guardian-spaltist Seuna Milne.

NOEN KRITIKERE GÅR mye hardere til verks:

- Fullstendig nonsens, sier Anders Aslund, som er ekspert på Russland, til New York Times. Han fortsetter:

- Hvis man ikke hadde gjort endringer i Russland, ville statlige aktører tatt over.

Aslund mener Usbekistan og Hviterussland er eksempler på regimer der halvhjertede økonomiske reformer førte til at man endte med diktatur. Flere kritikere peker på at beretninger om enkelte land, som Kina, har åpenbare analytiske svakheter.

Den norske sosiologen Cathrine Holst er på sin side positiv i sin anmeldelse av boka i Klassekampen:

«Historien hun forteller er skjev, men veldokumentert. Grunnleggende problemstillinger reises og belyses effektivt. [...] Det var umulig ikke å la seg rive med av Klein denne gang.»

KLEIN GIR DEN amerikanske økonomiprofessoren, forfatteren og FN-rådgiveren Jeffrey Sachs store deler av skylda for sjokk-privatiseringen i Russland på 90-tallet, og samme type utvikling i Polen og Bolivia.

Under Jeltsin opplevde Russland innføringen av en svært primitiv, korrupt og brutal form for kapitalisme.

Enorme verdier ble overført til et fåtall forretningsmenn og i 2000 var en tredjedel av befolkningen falt under fattigdomsgrensen.

MEN DEN FREMSTE ideologen for denne sjokkdoktrinen, mener Klein er økonomiprofessor og Nobelprisvinner Milton Friedman:

«Bare en krise - enten den er virkelig eller bare oppfattes slik - kan skape virkelig forandring. Når denne krisen inntreffer, er de tiltak som treffes, avhengige av de tanker som foreligger. Dette mener jeg er vår grunnleggende funksjon: Å utvikle alternativer til den eksisterende politikken, holde dem levende og disponible til det politisk umulige blir politisk uunngåelig», skriver Freidman i sin berømte bok Capitalism and Freedom.

Klein mener Friedman og hans allierte perfeksjonerte sin strategi gjennom flere tiår: De ventet på en stor krise eller et sjokk, for deretter å selge store deler av staten til private aktører mens folk ennå vaklet under påkjenningene, og til slutt gjøre «reformene» permanente i en fei.

Professoren, som døde i 2006, betraktet seg selv som en klassisk liberalist. Han mente et fritt marked hadde store fordeler og at politisk intervensjon var en uting. Staten skulle være så liten og begrenset som mulig, og Friedman hevdet at hvis kapitalisme og økonomisk frihet ble innført under totalitære regimer, vil det ofte føre til politisk frihet for befolkningen.

SNARERE TVERT IMOT, hevder Naomi Klein. Hun hevder at disse økonomiske modellene i praksis har økt elitenes rikdom, utarmet arbeiderklassen og i virkeligheten ofte gått hånd i hånd med undertrykkelse.

I en dyster gjennomgang av historien til flere land i Sør-Amerika, viser Klein hvordan «Chicagoskolen», det vil si miljøet rundt professor Friedman ved University of Chicago, var dypt involvert i en rekke radikale samfunnsendringer og indirekte i militærkuppene i Sør-Amerika sammen med CIA.

I 50-årene kunne de radikale tredje verden-nasjonalistene fortelle en rekke økonomiske suksesshistorier, skriver forfatteren. Den sørlige delen av Latin-Amerika, spesielt Chile, Argentina, Uruguay og deler av Brasil, opplevde en voldsom velstandsøkning for de fattigste, og en økonomisk blandingspolitikk, statsstyring og nasjonalisering som fungererte.

Men under press fra næringslivinteressene oppsto en bevegelse i amerikanske og britiske utenrikspolitiske kretser, som mente den tredje verdens nasjonalisme var det første skritt på veien til totalitær kommunisme.

En rekke elitestudenter fra Chile som ble gitt økonomiutdanning under Friedman på Chicago-universitetet, dro senere tilbake til hjemlandet og allierte seg med generalene som sto bak kuppet på Salvador Allende i 1973.

FRIEDMAN VAR SELV rådgiver for Pinochet, og ga senere uttrykk for at han regnet Chile etter kuppet som et økonomisk mirakel, og hevdet han ikke kunne knyttes til den politiske undertrykkingen i landet.

«Chiles økonomi brøt sammen i 1982, på tross av at man strengt hadde fulgt læresetningene til Chicagoskolen», hevder Klein.

Likevel ble Chicagoskolens modell spredd til land etter land.

IKKE MINST MENER hun man ser dette i praksis i Irak. Indoktrineringen i kriser og krig går lenger enn til å innføre et nytt økonomisk system, hevder Klein. Hun setter torturen som er avdekket i Irak i sammenheng med omveltningene:

«Det er vanskelig å tro – men dette var i all hovedsak Washingtons plan for Irak: sjokker og terroriser hele landet, ødelegg infrastrukturen, ikke foreta deg noen ting mens kultur og historie blir frarøvet folket, og gjør det godt igjen ved å levere ubegrensede mengder billige husholdningsartikler og junk food.»

- Det ville vært en gullgruve å få retten til å distribuere Procter & Gambles produkter, uttalte en av selskapets eiere entusiastisk i starten av Irak-operasjonen. – En velfylt 7-eleven kunne tatt knekken på 30 irakiske butikker, en Wal-Mart kunne tatt over hele landet.


SELSKAPENE SOM FIKK
kontraktene om å gjenoppbygge New Orleans, var i mange tifeller de samme selskapene som fikk milliardkontrakter etter USAs invasjon i Irak.

«Det var som Bagdads grønne sone hadde forflyttet seg fra Tigris til Mississippi-elvens utløp. Parallellene var åpenbare. Fluor corp. sendte sin prosjektleder fra Irak til flomsonen. «Vårt gjenreisningsarbeid i Irak går mot slutten, og det har gjort noen mennesker disponible for vårt arbeid i Louisiana», forklarte en av selskapets representanter.

[...] Akkurat som Irak, spilte regjeringen rollen som minibank med mulighet for både uttak og innskudd».

Og mens kontraktørene brukte 300 millioner dollar på lobbyvirksomhet fra 2000 til 2006, ga Bush-administrasjonen dem kontrakter til en verdi av 200 milliarder dollar i samme periode, ifølge New York Times.

Dette er sjokkdoktrinen i praksis, mener Naomi Klein.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på mail.

Dagbladet.no vil fortsette å drøfte Naomi Kleins nye bok ved å publisere flere debattinnlegg i morgen.

Vil du skrive en lengre kommentar? Send inn ditt bidrag her!

SINT AKTIVIST:</B> Naomi Klein skriver rasende om sjokk-kapitalismen hun mener vestlige eliter påtvinger resten av verden.
IDEOLOGEN: Økonomen Milton Friedmans teorier ligger til grunn for denne sjokk-doktrinen, mener Klein.
ØKONOMISK MIRAKEL? Chile under diktatoren Augusto Pinochet (t.h.) er blitt fremstilt som et økonomisk mirakel. Dette er feil - undertrykkingen og den ekstreme markedsliberalismen henger sammen, og utarmer folket, skriver forfatteren.
DEN GRØNNE SONEN: Et av fengslene i den amerikansk-kontrollerte delen av Bagdad. Internasjonale selskaper og storkapitalister kjøper opp landenes mest verdifulle naturressurser etter kriser og konflikter, hevder Naomi Klein i sin nye bok.
LETER ETTER EINDELENE SINE: Innbygger i New Orleans rett etter orkanen Katrina. På tross av det åpenbare sammenbruddet i det offentlige systemet, ga katastrofen de amerikanske elitene anledning til å privatisere byen i enda større grad.
BARN SOM TIGGER: Omveltningene på 90-tallet førte til at en tredjedel av Russlands befolkning levde under fattigdomsgrensen i 2000.