Sjøstjernen

Hvorfor betaler amerikanske cruiseturister tusenvis av dollar for å følge kaptein Johannes Tysse (45)?

— How many of you booked this cruise to see the fjords?

Grå hoder og tynt befolkede skaller er i flertall når kaptein Johannes Tysse (45) tar mikrofonen. Det er en grå onsdag i juli. I Nordsjøen. En 181 meter cruisebåt glir fra Amsterdam mot Bergen. Azamara Journey går vanligvis i varmere farvann, men har nettopp lagt ut på fjordcruise langs norskekysten.

Nå er det velkomstkveld i kabaretloungen. «Whooo!» roper noen. Applaus og håndsopprekning fra vel halvparten.

Kapteinen er dønn rolig. Nesten tilbakelent, men med våkne blå øyne. Ser seg rundt i salen, smiler skrått.

— So what are the rest of you gonna do?

Latteren bobler.

Stemmen hans er lav. Engelsken flytende, Johannes Tysse er tross alt bosatt i South Carolina, USA. Likevel, vestlandsdialekten farger et og annet ord, ruller det innover i munnen.

I Bergen vil skipet ligge «så nær sentrum som det er lov for et cruiseskip å gjøre», sier han.

— Jeg ringte havnesjefen i mars og sa at «jeg ser det ligger et Holland America-skip på stedet vi skulle hatt. Tror du det skipet har en kaptein fra Bergen? Bare flytt det!» Og det gjorde de.

Følger kapteinen: Cruisepassasjer Stephen. R. Bozec Jr. fra Nevada følger kaptein Johannes Tysse hvor enn han seiler. - Vi var nettopp på en annen båt og kommentaren min var: «Cruiset var bra, synd kapteinen ikke hadde noen personlighet.»


Nå er Johannes riktignok
fra Osterøy et stykke utenfor, men sånt er pirk. Da han var 16, fløy han alene til New York for å bli sjømann. Foreldrene måtte skrive under på at han fikk lov. «Vi var ikke overbegeistret», innrømmer mor Tysse.

Dette var sommeren 1983. Sjømannsyrket var i nedgang. Johannes hadde fått nok fornuftige råd. Få deg et fagbrev. Snekker eller rørlegger. Et familievennlig yrke på land. Men det fantes bare én drøm.

Han kan ikke ha vært mer enn fem-seks år gammel da han bestemte seg for å bli kaptein. «Da er du sjef,» tenkte han. Sløyd og formingstimer gikk med til å tegne båter og lage dem på sløyden.

Om onkelen lot ham ta roret på båten litt, svevde han nesten. Og havet? Han hadde hørt om havet.

— Det hørtes nesten farlig ut, fjernt, men tiltrekkende. Jeg hadde vært langs kysten, men når jeg tenkte på havet den gangen var du langt fra land og du så ikke noe rundt deg. Du var helt alene, ensom. Og det fristet.


Ensomhet. Men så
endte han i stedet på noe så folksomt som et cruiseskip. Et sted hvor interiøret synes bygget på en annen generasjons idé om luksus. Mindre prangende, som et gammelt, ærverdig hotell. Pent antrekk i restauranten. Tre retter til lunsj og middag. Konstant vennlige kelnere. «More wine, sir? And for you madam?»

— This is the easy life, konstaterer Stephen. R. Bozec Jr.

— Du setter bagasjen din i lugaren, og så er du ferdig. Når vi går av båten sier vi «ugh, welcome to the real world».

Underholdningen: Cruisedirektøren Eric De Gray pleier å ha kabaretshow for gjestene. Ellers tuller han gjerne litt med Johannes når de annonserer dagens aktiviteter over høyttaleranlegget: - Før du går vil gutta gjerne at du endrer kursen litt. Fem grader styrbord. Nei, nei, sjekk sokkene dine. Grønt er styrbord, rødt er babord.
Underholdningen: Cruisedirektøren Eric De Gray pleier å ha kabaretshow for gjestene. Ellers tuller han gjerne litt med Johannes når de annonserer dagens aktiviteter over høyttaleranlegget: - Før du går vil gutta gjerne at du endrer kursen litt. Fem grader styrbord. Nei, nei, sjekk sokkene dine. Grønt er styrbord, rødt er babord. Vis mer

Den pensjonerte flykapteinen fra Nevada elsker «distingverte reiser». Ikke disse store cruisebåtene med tusenvis av passasjerer og konstante påminnere om bingo over høyttaleranlegget. Intime Journey, med kapasitet under 700 passasjerer, er mer hans smak.

Samtidig er Stephen en av overraskende mange passasjerer som følger Johannes hvor enn han drar. På vei ombord hilser de på kapteinen. «Told you we?d be here», som gamle kjente.

— Han behandler alle som om de er spesielle. Jeg vet ikke hvordan han gjør det, men han kan bursdagen min, bursdagen til kona. Og han ringer på dagen din, sier Stephen.


Johannes er typen som
kan stoppe skipet utenfor Island for å fiske og sløye dagens middag til gjestene selv. Eller han sender mannskapet inn til land ved Undredalen for å kjøpe geitost (forsida i Sogn Avis for to år siden: «Cruiseskip stogga for å kjøpe geitost. Undredalsosten går unna. Kvitosten kjem sterkt.»). Roger «James Bond» Moore, holder ennå kontakt etter cruiset han var med på.

Da kapteinen gikk over til Azamara fra et annet cruiseselskap, ble det gjenstand for en egen diskusjonstråd på CruiseCritic.com, et nettsted for cruise-entusiaster:

«Så fantastisk for Journey. Nå blir jeg nødt til å skifte cruiseselskap til Azamara.»

«Kaptein T har en stor tilhengerskare. Han er utrolig sosial og sjarmerende, og omgås gjestene sine på en uvanlig måte.»

«Jeg hørte at folk gråt da han annonserte at han skulle slutte.»

50 nasjonaliteter: Mannskapet er fra rundt 50 ulike nasjoner, med de kulturelle og religiøse forskjellene det innebærer. - Jeg var ombord jula 2010. Sikkerhetsoffiseren vår er fra Israel, og han sa: «I dag ble jeg ønska god jul av en muslim». Så jeg spurte hva jøden sa til muslimen? «Jeg sa god jul, jeg også».
50 nasjonaliteter: Mannskapet er fra rundt 50 ulike nasjoner, med de kulturelle og religiøse forskjellene det innebærer. - Jeg var ombord jula 2010. Sikkerhetsoffiseren vår er fra Israel, og han sa: «I dag ble jeg ønska god jul av en muslim». Så jeg spurte hva jøden sa til muslimen? «Jeg sa god jul, jeg også». Vis mer


Det var på cruise
han møtte kona. Amerikanske Tonya (41) var passasjer, sammen med søsteren og moren. Søstrene lå på solsenga foran broa mens Johannes styrte skipet mellom øyene på kysten av Kroatia i 1990.

Johannes snakket med moren, ikke med Tonya, men etter cruiset sendte Tonya et brev med bilder lagt ved. Han husket henne. Ung og søt. Blondt hår. Kunne bli tatt for å være norsk. Han skrev tilbake.

Etter fire år ble de kjærester. I 1998 forlovet de seg. På ettårsdagen for forlovelsen var de begge i Panamakanalen, på hver sin båt.

— Jeg var foran, de lå rett bak. Jeg kunne se henne i kikkerten, hun sto og vinket. Så nært, men likevel... Det var litt frustrerende.

Tonya har jobbet åtte år ombord på cruisebåt som cruisevertinne. Hun kjenner livsstilen.

— Av og til ringer hun når jeg er midt i et møte eller går fra kai, så hun må vente. Det er sikkert frustrerende for henne som sitter hjemme alene og trenger å snakke litt.

Han titter på klokka. Den går mot ettermiddag i Nordsjøen.

— Har dere fått barn?

En rolig mann: Det skal mye til for å få i gang blodpumpa til Johannes, men på et tidligere skip fikk han brann i maskinrommet midt ute på sjøen. - Da tar man noen dype magedrag. Vi greide å hinke oss inn til land på en maskin og lå to dager uten aircondition. Passasjerene dro madrassene ut på dekk, det så ut som et flyktningeskip. Etterpå sa de det var det beste cruiset de hadde vært på.
En rolig mann: Det skal mye til for å få i gang blodpumpa til Johannes, men på et tidligere skip fikk han brann i maskinrommet midt ute på sjøen. - Da tar man noen dype magedrag. Vi greide å hinke oss inn til land på en maskin og lå to dager uten aircondition. Passasjerene dro madrassene ut på dekk, det så ut som et flyktningeskip. Etterpå sa de det var det beste cruiset de hadde vært på. Vis mer

— Nei. Hund og katt. Jeg tenker på det en og annen gang, men jeg har mange koselige nieser og nevøer. Så det går greit. Når du er 16 år og reiser til sjøs... Familie og barn er så fjernt som det går an å bli.

— Du har måttet velge mellom sjøen og barn?

— Når kona er hjemme alene halve året og kanskje litt til... det blir ikke det samme. Jeg kommer jo til å fortsette å seile. Men vi får jo mer tid til hverandre når jeg er hjemme, det blir nesten som en ny bryllupsreise.


Johannes har to ringer
, en på høyre ringfinger og en på venstre langefinger. Den ene er gifteringen, Tonya og han giftet seg i Bergen 19. juni 1999. Samme dag som det ble satt ny nedbørsrekord i byen.

— De sier det betyr lykke med regndråper i brudesløret.

Den andre ringen kom på ti år senere.

— I 2009 hadde jeg et cruise fra San Juan til Miami...

Øynene blir fuktige. Stille noen sekunder. Så forteller han. Om Kjell, som var den første kapteinen han seilte under som ung styrmann. Sommerrute fra Bergen til Flåm.

Han og Kjell fikk god kontakt, ble kompiser. Da Kjell pensjonerte seg kom de sammen på sjøen igjen, denne gangen med Kjell som cruisepassasjer.

— Om det var andre norske med, hadde vi kanskje en middag sammen. Da skulle han alltid holde en liten skål. La ut om hvor stolt han var av meg som hadde kommet meg opp og fram, blitt kaptein på en cruisebåt. Han snakket til han var på gråten. Så skålte vi og spiste videre.

På et cruise i 2008 måtte skipet svinge innom øya Turks and Caicos i Karibien. Kjell var på broa med Johannes da de la til kai, skimtet strendene i morgenmørket.

— «Dette så jo ut som en fin plass,» sa han. Hit hadde han lyst til å komme tilbake.


I 2009 var Kjell igjen
med. De grillet på stranda på Jomfruøyene, drakk champagne og spiste kaviar. 16. april returnerte Kjell og skipet til Turks and Caicos.

— Vi kom til kai i ti-tida. Klokka halv tolv gikk han rett i dørken.

Det var et hjerteinfarkt. Ambulansepersonale kom inn fra land for å forsøke å redde livet hans, men det nyttet ikke.

— Så lenge vi drev hjertekompresjon og hjertestarter var det utslag på monitoren, men med en gang vi stoppet var det flatt. Etter halvannen time... Jeg sa til doktoren: «Jeg er kapteinen, dere er doktorer, jeg kan ikke... Jeg er ok med når dere sier at det ikke er mer håp».

Sosialt skip: Ifølge Johannes oppfordres mannskapet til å ha kontakt med passasjerene.  - Setter man seg ned i baren så er det «here's your martini». Det at folk blir husket, det er spesielt for dem. De føler seg enda mer viktige og enda mer hjemme.
Sosialt skip: Ifølge Johannes oppfordres mannskapet til å ha kontakt med passasjerene. - Setter man seg ned i baren så er det «here's your martini». Det at folk blir husket, det er spesielt for dem. De føler seg enda mer viktige og enda mer hjemme. Vis mer

Tjue år etter at de begynte å seile sammen, måtte Johannes ta farvel med kameraten. Samtidig fantes det en familie hjemme i Norge som måtte få vite. Han blir ustø i stemmen.

— Å ta den telefonen og fortelle... ja...

Våt i øynene igjen. Stopper litt opp.

— ... å fortelle at faren, svigerfaren, bestefaren er død, det er vel den verste telefonen jeg noen gang har tatt. Han var ikke mer enn 65 heller.

Kjell hadde en sjøkapteinsring på hånda da han døde.

— Den var han veldig stolt av. Før vi gikk fra kai tok jeg bilder rundt og på båten så familien skulle se hvor faren var da han døde. Jeg la ringen på brovingen, på teak-rekka og tok bilde av den i solnedgangen.

Ringen hviler på venstrehånda til Johannes der han fører skipet innover mot Bergen. Det er tidlig torsdag morgen, de fleste passasjerene sover ennå. Sotra på venstre hånd. Her gikk Johannes den aller første båtturen med Kjell. Sol og regn i været nå.

Johannes får øye på en av brorens båter, en liten nordsjøtanker tøffende i motsatt retning. Han er på hjemmebane, gleder seg til brunost og nystekt vaffel, norske aviser, nieser og nevøer. Minnes maidagen i 2005 da han omsider hadde gått gradene, blitt cruisekaptein. Fant fram uniformen, hengte på nye striper.

Kapteinsringen: Johannes arvet kapteinsringen fra den første skipperen han seilte under som styrmann. Han husker rutetidene deres ennå. Fra Bergen halv åtte. Til Flåm klokka to.
Kapteinsringen: Johannes arvet kapteinsringen fra den første skipperen han seilte under som styrmann. Han husker rutetidene deres ennå. Fra Bergen halv åtte. Til Flåm klokka to. Vis mer

— Det er en spesiell magefølelse, som når du har giftet deg. Nå er det gjort, nå er du i gang. Båten er din.