Skandaler, løgn og råtne angrep

Anklager om militærskulk og sidesprang er bare barnemat når det gjelder amerikansk valgkamp.

I ØYEBLIKKET forsvarer George Bush og John Kerry seg mot krasse angrep. Mens presidentens stab endevender arkiver for å dokumentere sjefens militærtjeneste, må Kerry kommentere pengestøtte og sex-liv. Nå er det valgkamp - på amerikansk. Påstanden om militærskulk har fått massiv pressedekning over hele verden. Så langt er påstanden verken bevist eller motbevist, og mediene fortsetter sine egne granskninger. Kerrys angivelige utroskap begynte som en historie på sladrenettstedet Drudge Report. Saken fikk mye omtale, men ble raskt avkreftet. Eller sagt med spaltisten Mike Littwins ord: «Dette er en historie om en historie som nå synes å ikke være en historie i det hele tatt.» Både Bush og Kerry hevder at de er utsatt for svertekampanjer. Uansett må nok de to rivalene belage seg på mer skittkasting og dyneløfting fram mot november. Politiske analytikere har nemlig spådd en uvanlig skitten valgkamp i år. TRODDE DU ALT var bedre før? Langt ifra. Tradisjonen med skitne valgkamptriks går langt tilbake. USAs første president, George Washington, var trolig den eneste som slapp unna. For ordens skyld: Han hadde ingen utfordrere til jobben heller.De første kandidatene som møttes til valgkamp var John Adams og Thomas Jefferson, som begge ville overta etter Washington. Adams og støttespillerne hans kalte Jefferson en feiging og ateist, og sammenliknet rivalen med «strupekuttere som går kledd i filler, og som sover i skitt og utøy». Jefferson-leiren svarte med å si at Adams hadde planer om å oppheve konstitusjonen og innsette seg selv som konge. I 1797 ble Adams valgt til president, men fire år seinere møttes de to til omkamp. Da ble Adams beskyldt for å ha to britiske elskerinner, mens aviser som støttet presidenten skrev at Jefferson var en gudløs svindler som støttet prostitusjon, voldtekt, incest og utroskap. Da Jefferson gikk av med seieren var Adams så bitter at han forlot byen. Adams\' sønn John Quincy Adams ble president i 1825. Da junior stilte til gjenvalg i 1828, sirkulerte løpesedler som kalte mora til utfordrer Andrew Jackson for krigsforbryter og mora hans prostituert, og at Jackson var resultatet av hennes forhold til en farget mann. Tilhengerne hans slo tilbake med påstander om at Adams var en royalist som hadde bodd sammen med en kvinne før han giftet seg. Kona ble stemplet som født utenfor ekteskap, mens Jacksons kone skulle ha vært gift med to menn. Presidenten skulle i tillegg ha møblert kontoret sitt med «gamblingmøbler» på statens regning. I virkeligheten var det snakk om et biljardbord presidenten hadde betalt av egen lomme, men han tapte uansett valget. PÅ MIDTEN AV 1880-tallet var de bitre personangrepene blitt en tradisjon. Rykter om utroskap og kjønnssykdommer var en gjenganger, ellers handlet det oftest om kandidatenes religion, edruelighet, moral og slektsforhold, og om hva de egentlig ville gjøre om de kom til makta. Også rasisme og utseendet kunne bli et tema. Det var tilfellet var med Abraham Lincoln, som ofte ble tegnet som ape i demokratiske aviser. De langt fra balanserte partiavisene spilte ei sentral rolle under valgkampene. Dette var jo lenge før radio, tv og elektroniske medier, og det var via løpesedler, folkemøter, sanger og aviser at kandidatenes syn ble kjent. Mange av avisene ble laget av partiene selv, og brakte til torgs utrolige historier om politiske motstandere. Før valget i 1876 ble for eksempel to av kandidiatene omtalt som henholdsvis sosiopater og drukkenbolter med syfilis. IFØLGE NETTSIDA Presidents of the United States gikk den siste virkelig skitne valgkampen av stabelen i 1884. Demokraten Grover Cleveland gikk i ringen mot republikanske James Blaine, som begge fikk gransket fortida si. Blaines navn ble knyttet til en korrupsjonssak, mens Cleveland angivelig hadde barn utenfor ekteskap. Som en parallell til dagens valgkamp ble Cleveland også anklaget for å ha kjøpt seg fri fra krigstjeneste under borgerkrigen. Kampanjeleirene brukte alle historier for alt det var verdt, og avisene hang seg på. Til og med ærverdige New York Times kom på banen, og hevdet Blaine hadde solgt velgernes tillit. Andre aviser kalte motparten en «moralsk utstøtt» og bastardfar, og trykket de mest fantasifulle karikaturtegninger og tegneserier. Cleveland tok siste stikk seks dager før valget. Blaine skulle tale til protestantiske prester i New York, da den ene presten under introduksjonen kalte demokratene for «partiet for brennevin, romanisme og opprør». Blaine fanget ikke opp den spottende referansen til katolisismen, men det gjorde Cleveland-leiren. De gikk til pressen, og dagen etter var New Yorks mange katolikker rasende på Blaine. Samme Blaine satte spikeren i sin egen kiste da han samme kveld spiste med noen rike industriherrer, mens de fleste av byens arbeidere måtte gå sultne til sengs. Demokratene feiret valgseieren. Tidligere hadde Blaine-tilhengerne sunget denne mobbevisa om Cleveland: «Ma, Ma, where\'s my Pa?» Nå svarte de med samme mynt: «Gone to The White House, ha-ha-ha» Fire år seinere tapte Cleveland gjenvalg. Republikanerne hadde lurt Englands ambassadør til å støtte hans kandidatur, og han mistet all støtte fra New Yorks irsk-amerikanere. DE MEST RABIATE personangrepene forsvant mer eller mindre utover 1900-tallet. Det politiske systemet utviklet seg, og ble mer profesjonelt. Økonomien vokste, og den amerikanske supermakten vokste fram. Pengefolk gikk inn i valgkampene, og krevde effektive kampanjer. Radioen og de nye massemediene la seg på en langt høyere standard enn partiavisene, og velgerne fikk bedre utdanning. Men langt fra alle triks og skitne kampanjer forsvant. Ifølge BBC var Richard Nixon en mester i faget. I 1968 stilte han til valg mot Lyndon B. Johnsons visepresident, Hubert Humphrey, som ble gjort til latter da republikanerne angivelig overtalte sør-vietnamesere til å trekke seg fra planlagte fredssamtaler. Under valgkampen i 1972 brøt republikanere fra Nixon-leiren seg inn i demokratenes hovedkvarter i Watergate-bygningen i Washington. De ble fersket, og opprullingen av Watergate-skandalen ble Nixons bane to år seinere. I 1988 tok Bush senior fram grov skyts mot Michael Dukakis. I en tv-reklame kritiserte han guvernøren for ikke å slå ned på kriminalitet i delstaten sin, og viste til at en fengslet hadde voldtatt og drept ei kvinne mens han var på permisjon. I DAG gjør Bush junior seg klar for bikkjeslagsmål. Motstander blir trolig Kerry, og USA kan garantert vente seg flere historier og «avsløringer» om disse to. Så da sier vi bare: God valgkamp. Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og har ikke vært publisert i papirutgaven. Eventuelle henvendelser kan rettes til:

    solvi.glendrange@dagbladet.no

<HLF>Tatt med buksa nede:</HLF> Bill Clinton vant presidentvalget mot George Bush i 1992, og gjenvalgt i 1996. Året etter ble det kjent at han hadde hatt et seksuelt forhold til Monica Lewinsky. Som seg hør og bør i amerikansk politikk ble sex-skandalen brukt for alt den var verdt av Clintons motstandere.
<HLF>I valgkamp:</HLF> John F. Kerry, her sammen med kona og ketsjuparvingen Teresa Heinz, blir trolig demokratenes kandidat i årets valgkamp.
<HLF>Stiller til gjenvalg:</HLF> George W. Bush vil ha fire nye år i førersetet. Nå skal republikanernes valgkampmaskineri rulles ut.
<HLF>Drømmen om Washington:</HLF> Veien til Det hvite hus er lang og intrigefull.
Slapp valgkamp:</HLF> George Washington hadde ingen utfordrere da han ble valgt til USAs første president i 1789.
<HLF>Slugger:</HLF> Richard Nixon ble beryktet for sine tvilsomme triks, mest av alt Watergate-skandalen.