Skeptiske Steen

Steen Steensen (37) ble så lei bildet media gir av eldreomsorgen, at han tok inn på Lille Tøyen sykehjem i åtte måneder.

-  MEDIA TAR FOR SEG eldreomsorgen når det er krise eller når noen fyller hundre og blir feiret med marsipankake. Det er nesten ingen som går i dybden lenger, sier journalist og bokdebutant Steen Steensen med et snev av irritasjon.

I mars 2004 tok han derfor inn på avdeling 1 på Lille Tøyen sykehjem i Oslo. Han ville se hvordan livet fortonet seg der også når ikke journalisters nyhetskriterier slo inn. Hvem er menneskene som bor der? Og kan et sykehjem være et hjem?

-  Som nyhetsjournalist skrev jeg selv mye om krisen i eldreomsorgen, nå synes jeg det er skremmende å tenke på hvordan jeg behandlet dette feltet. Jeg skrev om saker som gikk dypt inn i folks privatsfære som om menneskene det gjaldt bare var en grå masse og uten å ane hvordan det egentlig var å bo på et sykehjem. Kona mi Kristine jobbet på sykehjem i Bergen, og det hun fortalte om hverdagen der, overrasket meg.

Etter å ha oppholdt seg på Lille Tøyen sykehjem to dager i uka i åtte måneder, var han atskillig flere innblikk rikere.

-  Det første som slo meg, var hvor utrolig forskjellige beboerne var. Noen syntes det var veldig leit å måtte bo der, andre at det var som å bo på hotell. Jeg fikk også innsyn i beboernes livshistorier, mange av dem sterke. Da får du et helt annet bilde av personen enn den pleietrengende pasienten som er det eneste mange ser, og som jeg mener preger eldreomsorgen.

OPPHOLDET RESULTERTE FØRST i en reportasje som sto på trykk i Dagbladet Magasinet desember 2004.

-  Selv om det var en lang reportasje, fikk jeg bare brukt en brøkdel av materialet jeg satt med. Jeg følte at jeg ikke fikk fram hele bildet.

Derfor gir han nå ut boka «Beboerne» om livet på Lille Tøyen.

-  Jeg håper den kan bidra til at både politikere, pleiere og allmennheten får et noe mer nyansert bilde av hvordan det er å være i den siste livsfasen og å bo på sykehjem. Eldreomsorg er en av valgkampenes viktigste saker, og politikerne overbyr hverandre stadig, samtidig som sykehjemsbudsjetter kuttes. Det snakkes så fint om individbasert eldreomsorg, men alle behandles jo helt likt. Alle rommene er like, alle må spise omtrent det samme, stå opp og legge seg nesten samtidig. Og det er akkurat dette skillet mellom en institusjon, en arbeidsplass og et hjem som er så vanskelig. I tillegg blir terskelen for å få sykehjems-plass bare høyere og høyere, slik at de som endelig får plass, er desto svakere. Jeg spurte Ovidia Opstad på 99 år, en av beboerne, om hun likte å bo der. Da sa hun at hun heller ville være på sykehus, fordi der vil de at du skal bli frisk.

-  Hvorfor tror du det er blitt slik?

-  Jeg tror samfunnet på et vis fortrenger den siste livsfasen. Sykehjem ligger alltid litt tilbaketrukket, det er akkurat som om vi frykter dem. Hvem som helst kan heller ikke bare vandre inn. Det er et paradoks at samtidig som vi lever lengre og lengre, blir idealalderen lavere og lavere. Ingen vil bli gammel, men alle vil leve så lenge som mulig.

VI SITTER I den lune bakhagen til et rødmalt sommerhus på Tangenkilen, like ved Skjeberg i Østfold. Det er huset til Steen Steensens foreldre. For 70 år siden fikk farfaren til Steen stykkevis fraktet dette huset på en lekter fra Halden. Her har Steen tilbrakt hver eneste sommer siden han ble født 20. juli 1969, samme dag som Neil Armstrong sa «One small step for a man, one giant leap for mankind».

-  Mamma lå på sykehuset og fødte meg samtidig som hun så månelandingen på TV. Derfor ble jeg kalt Månesten da jeg var liten.

-  Har egentlig navnet Steen Steensen noe å gjøre med den danske forfatteren og presten som levde på 1800-tallet, Steen Steensen Blicher?

-  Nei, ham oppdaget jeg ikke selv før jeg bodde et halvt år i Danmark mens jeg skrev på mastergraden min i Europeisk Journalistikk. Jeg aner ikke opprinnelsen, annet enn at jeg er den sjette Steen Steensen i rekka. Jeg vet ikke hva de tenkte da de startet opp denne navnetradisjonen heller, men det blir vel gjerne slik at bordet fanger. Selv tenker jeg noen ganger at det er utrolig kult, andre ganger at det bare er utrolig fantasiløst, sier han.

FOR TRE MÅNEDER SIDEN ble han far til vesle Leo Steen Steensen. Samtidig var han i sluttspurten av boka.

-  Det var en voldsom kontrast.

Han drar fingrene gjennom håret. Han gjør det ofte.

-  Leo skal kanskje leve til 2100, det er utrolig lenge. Hvordan det ellers har endret livet å bli far, er det vanskelig å snakke om uten å ty til klisjeer. Men det er klart, det er kjempesterkt, og du får et annet forhold til livet. Samtidig var det ikke den helt store omveltningen, det var på tide liksom.

Hånda flytter seg til haka. Han stopper opp et øyeblikk, trekker pusten før han fortsetter.

-  Det skjer så fantastisk mye gjennom et helt liv. Egentlig er det en utrolig prestasjon å bli 90-100 år. Vi utsetter oss for fare hele tiden, mens det som til slutt gjerne skjer, er at vi dør av helt trivielle årsaker.

-  Hvordan vil du selv dø?

-  Aller helst vil jeg dø plutselig, før jeg rekker å bli syk. Når jeg er rundt 85-90 kanskje. En mann på Lille Tøyen var kjempeglad i stekte karbonader. Men en kveld satte han en karbonadebit i halsen og døde. Det virker brutalt der og da, men han var fornøyd helt til det siste. Frisk og fin og mente han hadde et godt liv.

KRITISK JOURNALIST: - Jeg tror samfunnet på et vis fortrenger den siste livsfasen, sier Steen Steensen.