Skiftende skydekke

Et havnelager fylt med sjøkreps, skjell og Chablis er ikke det verste stedet å tilbringe en sommerkveld. Bare man tåler det salte.

SOLSIDEN ER NORMALT et sted man skal spasere til en lun sommerkveld, men den kalde vinden presset Robinson og Fredag til kappgang mot målet - sommerens beste fiskemåltid. Vel inne merket de den største forandringen fra tidligere år: For å gi gjestene enda bedre utsikt og nærhet til fjorden er havnelagerets vinduer byttet ut med brede skyvedører i glass. De forble heldigvis lukket denne kvelden.

ET PAR METER fra bordet var dagens treretter (kr 415) skrevet opp på veggen. Servitøren tok det åpenbart som en selvfølge at det var fristende nok for selskapet. For da Robinson spurte om hva kjøkkensjefen hadde tenkt som dagens sjuretter (kr 715), ble den blide svensken noe forfjamset.

Med et glass hver av husets Chablis Cuvée Solsiden (kr 95) fikk spisevennene sjansen til å redusere ambisjonsnivået med å kikke i den faste menyen. Men da servitøren kom tilbake med opplysningen om at sjuretteren både inneholdt sjøkreps og torskekjaker, ble valget bekreftet.

Robinson ville også legge vinvalget i hendene på huset. Servitøren tenkte seg om. Først var hun bekymret for mengden: Ville to flasker av ulike hvite holde? Før hun la til:

-  Men jeg vil ikke overskjenke dere.

Solsiden har tydeligvis ikke en ambisjon om å tilby passende vin på glass til hver rett. Isteden kom servitøren, etter konsultering på bakrommet, med en hvit burgunder, Saint-Aubin, La Princée, 2003 (kr 595) og en halv flaske Riesling Schieferterrassen (kr 300).

Men først et glass champagne (kr 115) til østersen. Nasjonalisten Robinson ville vite om de var norske.

-  Nei, de er bedre fra Bretagne, lød svaret.

-  Da takker vi for det, sa Fredag.

DEN POSJERTE breiflabben smakte i seg selv ikke mye, men avokadokremen og ingefærsjyen ga fisken støtte.

Robinson mimret om tidligere besøk på Solsiden.

-  Det er som om appetitten skjerpes av det åpne lokalet, den friske lufta og den lette, gode maten. Jeg har aldri hatt en dårlig kveld her.

-  Det ser også ut som firmafolket trives. La du merke til hvor tett de drakk på nabobordet? spurte Fredag.

Like etterpå så Robinson at én på et annet bord var drivende full. Og en mann i dongeri under en dobbeltspent blå jakke med gullknapper snakket vestkanthøyt: «God dag, god dag! Traff du min frue?»

SJØKREPSENE KOM og vant. Bare den intense havlukta, men samtidig søtlig, fikk Robinson nesten til å rive kjøttet ut av skallet. Det eneste kokken mente den trengte, var et hint av hvitløk og litt gressløk. Så riktig, så riktig. Utfordringen for et sjømatsted er å gjøre minst mulig med råvarene.

Fredag spurte servitøren om det var mulig å legge inn en liten mobilpause før neste rett.

-  Jajamensan, bare gå ut og røyk dere.

Det skapte likevel en litt for lang ventetid. Ikke før 25 minutter etter at Robinson og Fredag kom tilbake fra kaia, sto torskekjakene på bordet. Kanskje det var derfor de var stekt for tørre. Men tida kunne ikke unnskylde en soyasaus så salt, så salt.

-  Smakte det? spurte den samme svensken igjen.

-  Nei, det var for tørt og salt.

-  Okei, svarte hun og forsvant.

Og mer ble ikke sagt om saken.

DET SKULLE IKKE mye til for at håbrannen ble en opptur, med asparges-risotto og fois gras-saus. Etter osten, servert med et glass Riesling Schneiderberg Eiswein (kr 95), ble det igjen lenge å vente.Men Robinson smattet lykkelig og mett på sjømat og chablis og koste seg over selskapet og utsikten. Utenfor vinduet sto en med rød kaps og fiskestang. Over hummerakvariet duppet ei badeand. Bare søtsakene manglet. De kom i form av en bringebær- og jordbærsorbet over sitronkrem, dandert med biter av hvit sjokolade-pannacotta og friske bær.

Den rettet opp en noe rusten servitør-ekspertise og én rett som ikke holdt mål.

Enda mer åpent: Bedre utsikt enn i fjor og fortsatt mye godt fra havet.