Skilsmissebarna

«Mamma og pappa skal skilles.» Stadig flere barn får denne beskjeden - og alderen har mye å si for hvordan de takler det. Magasinet har snakket med tre kjendiser om deres skilsmisseopplevelser.

I OPPVEKSTEN opplevde Kim Kolstad å bli skilsmissebarn to ganger. Det har ikke tatt fra ham troen på evig kjærlighet.{ndash}Det ville vært totalt unaturlig å ikke invitere alle jeg har vokst opp med i bryllupet mitt. Alle «fedre», brødre, stesøster og mor var der, sier Kim Kolstad (32) og sluker en sushibit. Han skuer utover Oslofjorden, ved Aker Brygge. Sola steker.Kim husker mye fra tidlig barndom, da han bodde på landet med mamma, pappa og en liten bror. Det var katter og griser, enger og skog. Men perioden hvor foreldrene gikk fra hverandre, og Kim var tre, erindrer han ingenting av.{ndash}Både før og etter husker jeg episoder, men denne perioden antar jeg at jeg har fortrengt, sier Kolstad som i dag er mest kjent som den sjarmerende, men sleipe Jens August i såpeserien «Hotel Cæsar».KONTRASTEN FRA TV-serien til hans egentlige liv kunne ikke vært større. Istedenfor luksus og rikdom var det idealisme og hippieliv. Og mye flytting.{ndash}Da mamma og pappa skilte seg, flyttet vi til Oslo til den nye kjæresten til mamma. Jeg husker som sagt ikke så mye fra dette, men Svein, som han heter, har fortalt hvordan han prøvde å være kul og snill mot meg. Men jeg ga ham ikke en sjanse. Til slutt sprakk det for ham, og han ble rasende. Først da godtok jeg ham og lot ham være kamerat, sier Kim og ler.Mens han flyttet rundt med moren og Svein, var han ofte på besøk hos faren sin.{ndash}Vi har alltid hatt et godt forhold, sier han.ÅRA GIKK, halvbroren Hans ble født, og selv om moren ikke giftet seg med Svein, levde de som mann og kone. I denne pre-samboertida var dette faktisk så spesielt at Dagbladet gjorde et oppslag på deres «papirløse ekteskap». Etter sju år endte forholdet. Da var Kim elleve år.{ndash}Jeg husker hvordan vi kjørte bort fra gården vi hadde bodd på i en Ford Taunus, og Svein sto igjen på gårdsplassen. Da var jeg forferdelig lei meg. Det ble jo heller ikke noe opplegg med samvær, siden jeg allerede hadde etablert en helgepappa. På mange måter føltes bruddet like brutalt som når du mister en kjæreste, sier Kim og ser ettertenksom ut.{ndash}Men jeg følte aldri at det var urettferdig. Jeg skjønte faktisk at dette ikke hadde noe med meg å gjøre, sier han.DEN NYE MANNEN i morens liv het Richard. De to småbrødrene hans var ikke like begeistret, så Kim ble mekler i midten.{ndash}Selv om det føltes unaturlig å bli kjent med en fremmed, skjønte jeg at dette var noe moren min ikke gjorde for å være kjip mot meg. Det var ingen som var «skurker».Sammen fikk også de en sønn. I dag er de fire brødrene sterkt knyttet til hverandre.{ndash}DNA har ikke noe å si. Vi er alle temmelig forskjellige, men vi har de samme verdiene i bånn, sier han og gir moren æren for det.{ndash}Jeg pleier beskrive moren min som en katt med masse unger. Hver gang noe ikke stemmer, flytter hun, men tar alltid med seg barna sine. I min turbulente og tilsynelatende lite stabile oppvekst har jeg alltid følt meg trygg. Verden har aldri virket skummel rundt mamma, sier Kim, som ikke vil ende i skilsmissestatistikken med sitt nå sjuårige ekteskap.{ndash}Nettopp fordi jeg er skilsmissebarn, mente jeg virkelig det løftet jeg ga i bryllupet. Målet er å forbli gift. Dette krever selvfølgelig at jeg er forberedt på vanskeligheter. Men det viktigste er nok at både jeg og kona mi har den samme holdningen om å ikke gi opp. Uansett. DA DE SÅRE ordene til Maria Mena (16): «Mum, please tell me what to do. I am so disappointed in you. You said those words that made me cry. And you always wonder why I sing my lullaby,» sivet ut av radioen i vinter, var det ikke bare lyttere rundt i Norge som ble rørt.Moren som var på jobb, ringte inn til Radio 1 og proklamerte stolt at det var hun som var mamma\'n til Maria Mena. Hun kastet seg også på telefonen til datteren. Og sa unnskyld. Det hadde Maria ventet på i to år. Og gledestårene trillet.{ndash}Unnskyld var det eneste jeg trengte å høre, sier Maria, og ser på meg med store, brune øyne. Hun rynker på den fregnete nesa si.{ndash}Da jeg skrev «Lullaby», ville jeg at mamma skulle forstå hva følgene av skilsmissen hadde gjort med meg. Jeg ville forklare hva jeg følte. FORELDRENE TIL MARIA ble skilt da hun var ni år. De første åra bodde Maria hos moren. Hun husker ikke så mye fra selve skilsmissen, bortsett fra at det kom brått på etter en del konflikter hjemme.{ndash}Mamma prøvde i flere år etter skilsmissen å snu meg og lillebroren min mot pappa, fordi han hadde såret henne så inderlig. Jeg skjønner hvorfor hun gjorde det i dag, men det er vanskelig å stå i midten av foreldrene mine.I begynnelsen så Maria faren sin annenhver helg, men etter hvert ble det mindre og mindre.{ndash}Jeg var redd for å såre mamma og pleide møte pappa i smug. En dag oppdaget broren min det, og fortalte mamma. Da jeg kom hjem, var hun lei seg og ba meg flytte. Dagen etter kom pappa og hentet meg. Ingen, aller minst jeg, trodde vel jeg kom til å bli boende, men jeg var lei av å hele tida passe på alle. Jeg tror du blir tvunget til å vokse opp når du har foreldre som var så uvenner som mine etter skilsmissen. Du passer på mamma som er lei seg og jobber mye, lager middag til lillebroren din og samtidig prøver å ha et liv med venner og skole. Da blir du sliten.Å FLYTTE INN TIL faren som trettenåring var heller ikke bare bare.{ndash}Jeg kjente ham jo nesten ikke lenger! Men han var heldigvis fantastisk. Det var tøft å forholde seg til den nye kjæresten hans, og akkurat det kan fortsatt være vanskelig. Men det er kanskje ikke så rart siden jeg er ei skikkelig pappajente, sier Maria.Maria ville ikke snakke med moren. Men «bruddet» gikk inn på henne. Depresjoner og spiseforstyrrelser fulgte. Først da hun begynte å skrive, løsnet det.{ndash}Det var terapi, sier hun og ser ettertenksom ut.{ndash}Ganske utrolig at det måtte en platekontrakt til for at jeg og mamma skulle skvære opp, ler hun, og legger til:{ndash}En av grunnene til at jeg skrev den låta til mamma, er at jeg vet at hun forstår musikk. Det er slik hun uttrykker seg. Sånn er hele familien vår.MARIA HAR lagt det vonde bak seg, har god kontakt med moren og nyter suksess som artist. Men hun er redd kjærligheten. {ndash}Jeg prøver å unngå å bli forelsket, fordi jeg er så redd for å bli såret. Troen på at det kan gå greit er noe jeg mangler fullstendig, og det tror jeg kan være en konsekvens av skilsmissen.Likevel er hun glad foreldrene skilte seg når de gjorde.{ndash}Hadde det skjedd nå, ville det vært en mye større omveltning, fordi da ville jeg vært vant til at mamma og pappa var sammen, sier Maria, som har råd til andre i samme situasjon:{ndash}Hold på med noe du liker, som kan gi utløp for følelser. Eller få deg en brevvenn. Og så er det lurt å prøve forstå foreldrene dine som mennesker. KOMIKEREN Lisa Tønne (24) var 16 år da foreldrene skilte seg. Det mener hun gjorde det lettere.{ndash}Sommeren det skjedde, skulle jeg til fotball-VM i USA med pappa, og jeg gledet meg sinnssykt. Jeg vet ikke om turen til USA var bevisst fra deres side, men det gjorde at skilsmissen kom mindre i fokus. Mamma flyttet ut mens jeg var i USA, så jeg slapp det opprivende å se henne pakke. Og da jeg kom tilbake, bodde hun bare femten minutter unna. Jeg husker jeg syntes det var deilig at hun ikke dro langt bort, eller til en annen by, STANDUP-komiker Lisa Tønne (24) vokste opp i Trondheim og var 16 år da foreldrene hennes skilte seg. Hun beskriver det hele som udramatisk.{ndash}Det var aldri krangling eller store konflikter, men jeg hadde skjønt at ting ikke var som det skulle en stund, sier Lisa, og slurper caffelatte. Komikeren smiler mye og snakker fort. Forteller at det ikke er noen tårevåt historie hun har å komme med. For henne ble skilsmissen bare en hendelse i livet, på linje med å flytte eller begynne ny skole. Men var det ikke uvant å plutselig ikke bo sammen med moren etter 16 år?{ndash}Det ble tomt, men da jeg kom tilbake fra USA, skulle jeg snart flytte til Nordmøre og begynne på folkehøgskole. Det skjedde så mye i livet mitt. Etter at de skilte seg, har jeg faktisk ikke bodd hjemme utenom somrer og ferier {ndash} så sånn sett ble det ikke den store omveltningen i hverdagen. Det var aldri faste rammer eller regler for når hun kunne se foreldrene.{ndash}Hadde jeg lyst til å se mamma, stakk jeg bare innom henne, og ble der gjerne et par uker hvis jeg følte for det. Siden jeg var såpass gammel, kunne jeg bestemme selv, og det var deilig. Det er nok tøffere hvis du er liten. På den annen side tror jeg ikke alder har så mye å si. Det viktigste er hvordan foreldrene håndterer situasjonen.LISA FØLTE aldri et stigma relatert til det å være skilsmissebarn. Tvert imot. Flere i vennekretsen hadde opplevd det samme {ndash} på både godt og vondt, og det var alltid åpenhet. Hun gir foreldrene æren for at det hele gikk så smertefritt.{ndash}De forklarte meg hele tida hva som skulle skje, det var aldri sånn «hysj, hysj, dette kan ikke Lisa få vite», jeg var alltid inkludert. Og begge fortsatte å ta del i det jeg holdt på med etter skilsmissen. Jeg følte de var like mye mamma og pappa selv om de bodde fra hverandre, sier hun, og forteller at det til og med var fordeler:{ndash}Å ja, å feire julaften to ganger er et klart pluss, humrer hun fornøyd.Andre begivenheter i kjølvannet av skilsmissen, derimot, var mindre lystbetont. Hun var som de fleste sekstenåringer {ndash} i opposisjon mot det meste.{ndash}Jeg husker jeg skulle treffe barna til den nye kjæresten til pappa for første gang. De sto der i stua vår og hilste pent, mens jeg satt i sofaen og så på TV. Ampert snudde jeg meg og sa: «Unnskyld, men ser dere ikke at jeg ser på TV!» Haha {ndash} stakkar, de torde jo ikke annet enn å gjøre det samme. Etter hvert ga jeg opp å være sur. De var jo så bra mennesker.Lisa tenker seg om.{ndash}Det hele handlet nok om at jeg hadde behov for å markere at «jeg var her først», enn vrede for at det faktisk hadde skjedd.I DAG ER LISA lykkelig samboer, med en standup- og skuespillerkarriere på opptur. Foreldrene ser hun ofte, og er like knyttet til begge. Men har skilsmissebarn-opplevelsen tatt fra henne troen på ekteskapet?{ndash}Nei, jeg har ikke noe «forkvaklet» syn på det å gifte meg, sier hun. kine.hartz@dagbladet.no

Artikkelen fortsetter under annonsen

<HLF>Pendlet:</HLF> - Hadde jeg lyst til å se mamma, stakk jeg bare innom henne, og ble der gjerne et par uker. Siden jeg var såpass gammel, kunne jeg bestemme selv, og det var deilig, sier Lisa Tønne.
<HLF>Evig kjærlighet:</HLF> - Du gir opp retten til å angre når du gifter deg, sier Kim Kolstad og gir sin kone Roseanna et kyss på deres syvende bryllupsdag. Skilsmisseopplevelsene som barn har gjort Kolstad fast bestemt på å ikke bryte eget ekteskap.
<HLF>Skrev om skilsmissen:</HLF> - Da jeg skrev «Lullaby», ville jeg at mamma skulle forstå hva følgene av skilsmissen hadde gjort med meg. Jeg ville forklare hva jeg følte, sier popstjernen Maria Mena.