Skilsmisser, sinne og samhold

Brit Fougner ble slått ned på talerstolen i LO og Grete Faremo fikk beskjed om at hun aldri ville fått jobb i privat næringsliv. Nå sitter 70-tallfeministene på makten og pengene.

- VI SKULLE HA BLÅTT FOLDESKJØRT og hvit bluse, jobbe som sekretær og helst gifte oss med direktøren, forteller Brit Fougner om forventningene fra sin egen barndom.

Den 59 år gamle direktøren for Norsk Form tok realartium i protest mot faren, begynte på universitetet og ble feministisk aktivist på 70-tallet. Det var ikke uproblematisk.

En gang ble bilen hennes brutt opp, stappet full av avispapir, og tent på. Den ble totalvrak. En annen gang ventet seks menn på henne da hun kom ut fra toalettet på en fest etter en LO-kongress. De stilte seg i ring rundt henne og spyttet på gulvet. Brev med drapstrusler var vanlig. Og hun ble slått ned på talerstolen i en fagforeningsdebatt, etter en opphetet debatt om hva slags yrker kvinner kunne ha.

- Ble du ikke skremt?

- Nei, jeg ble sint. Og mer engasjert av all motstanden.

Fougner arbeidet hardere enn noen gang, og var i 1979 ansvarlig for den første stortingsproposisjonen om likestilling i Norge. Proposisjonen var radikalt ny i likestillingssammenheng, ble vedtatt av Stortinget og skapte voldsom debatt. Kvotering, bedre svangerskapspermisjon, radikale tiltak når det gjaldt utdanning og penger til opplysningskontorer, var noe av innholdet. Det ble starten på statsfeminismen i Norge.

DE ER LEDERE PÅ HVERT SITT FELT, Grete Faremo (50) og Vigdis Lian (54) og Brit Fougner (59).

Den tidligere AP-ministeren Grete Faremo har en imponerende merittliste, og er nå direktør i Microsoft. Der har hun ansvar for jus og samfunnskontakt i region Vest-Europa. I tillegg er hun styreleder i Norsk Folkehjelp.

Da Faremo begynte som nyutdannet 23 år gammel jurist i Finansdepartementet, fikk hun følgende velkomsthilsen av sjefen:

- Hadde jeg skullet ansette noen i min egen bedrift, ville du aldri ha fått jobben.

På den tiden var holdningen at unge kvinner i reproduktiv alder var uegnet og ustabil arbeidskraft.

- Jeg reagerte voldsomt, sier Faremo. Og forteller at det å starte i arbeidslivet markerte et skille og en bevisstgjøring i hennes holdning til likestilling.

Hun er fremdeles opptatt av kvinners rettigheter.

- Mange mener kvotering av kvinner i næringslivet er gammeldags og at vi har kommet lenger. Kvinner på min alder har hørt denne festtalen gang på gang, og vet at det er ikke sånn, sier hun. Faremo mener det som trengs er tiltak og lovregler.

VIGDIS LIAN ER DIREKTØR for Norsk Filminstitutt som har 70 ansatte og et budsjett på 62 millioner kroner. Hun har jobbet aktivt for kvinner i arbeidslivet i alle år, etter selv å ha opplevd diskriminering.

- Jeg søkte på en ledig stilling som ansvarlig for innkjøp av dokumentar- og kortfilmer etter å ha jobbet en stund ved Statens filmsentral. Men ble innstilt som nummer tre, selv om jeg var bedre kvalifisert enn de to mennene som kom foran meg. Da kjente jeg at jeg ikke orket å kjempe. Jeg bestemte meg for å gå tilbake til skolebenken, forteller hun om yrkeslivet på 70-tallet.

Stillingen ble hennes likevel. Rett før ansettelsen ble det ansatt en ny direktør ved filmsentralen. Han kastet ett blikk på papirene, og ga jobben til Lian. Dermed ble det ikke mer skole. Men i arbeidet har Lian jobbet aktivt for kvinners rettigheter som tillitsvalgt i 20 år. Fremfor alt med lønnsspørsmål.

- Det er lettere å få til likestillingsarbeidet når man er leder, smiler hun.

MYTENE OM 70-TALLSFEMINISTENE er mange. De var lesbiske, stygge, hatet menn og var imot sex. De trodde at det å bo i kollektiv ville løse problemene man hadde i familien, de hadde håpløse unisexklær og mennene fotformsko. Mange har beskyldt dem for å svikte barna og ødelegge familien for evig og alltid.

- Jeg sluttet å gå i gatene da Kvinnefronten tok over med «Vi vil ligge øverst»-parolene sine. Det ble for mye, jeg har vært mest opptatt av strukturene, av like muligheter i samfunns- og arbeidsliv, sier Vigdis Lian. Hun er likevel glad for å ha vært ung på 70-tallet, og hevder det var et utrolig spennede tiår.

Lian var aldri medlem av noen av de kjente kvinneorganisasjonene. Men hun demonstrerte og diskuterte, framfor alt i det radikale miljøet ved lærerskolen på Sagene i Oslo.

- Vi hadde følelsen av å være med på noe, et hjul som rullet som ikke kunne stoppes.Brit Fougner var ikke med i Kvinnefronten, som ble startet i 1972, men i Oslo Faglige Kvinnebevegelse

.

Grete Faremo jobbet aktivt med kvinnespørsmål i arbeiderbevegelsen. Andre feministorganisasjoner fra 70-tallet var Nyfeministene, Claragruppen og Brød og Roser.


NOEN AV MYTENE
om 70-tallet har nok et skjær av realitet ved seg:

- Jeg er jålete, har alltid vært det, og hadde leppestift og høye hæler. Det var ikke uproblematisk på den tiden. Det anonyme var uniformen, minnes Brit Fougner.

- En gang ble jeg bedt om å gå ut av et feministmøte på Universitetet mens de andre diskuterte om jeg kunne fortsette å delta med de klærne jeg gikk med, forteller hun.

Hun fikk komme inn igjen til slutt.

AKTIVISMEN KOSTET noen av kvinnene dyrt på det private plan.

- Jeg skulle vise dem. Jeg sylta og safta, sydde og strikket alle klærne til barna, og mange av mine egne, forteller Fougner. Hun jobbet, studerte, var aktivist og samtidig mor til to barn.

- I vår «radikale» omgangskrets var vi likestilte helt til det kom til oppvasken. Det fungerte ofte dårlig på hjemmebane for mange. Det var voldsomme konflikter og vi jobbet livskiten av oss.

Selv møtte Fougner veggen som 39-åring, og var sykemeldt i seks måneder. Og hun ble skilt fra ektemannen Einar Førde. Nå mener hun erfaringene har gjort henne til en bedre leder. Hun er gift for andre gang med musikkprofessor Nils Bjerkestrand.

Mange av hennes feministvenninner fra den tiden er gift for tredje gang, eller lever alene. Kampfellene fra 70-tallet er fremdeles blant Fougners næreste venner.

Grete Faremo har hatt et lettere familieliv, og vært samboer med skuespiller Magne Lindholm i 20 år. På grunn av hans yrke kunne datteren ha korte dager i barnehagen.

- Jeg har alltid hatt støtte hjemme, både praktisk og karrieremessig, sier hun.

BAKGRUNNEN for 70-tallfeminismen var en intens ideologidebatt som begynte på og rundt universitetene, i protestbevegelsen mot Vietnamkrigen, og blant radikal, opposisjonell ungdom, ifølge Kilden, Forskningsrådets dokumentasjonssenter for kvinne- og kjønnsforskning.

Fra slutten av 1960-tallet vokste kvinnebevegelsen i Vest-Europa og USA til en stor, sosial bevegelse som skapte voldsom debatt og satte varige spor i samfunnet. I Norge fikk den feministiske bevegelsen navnet «den nye kvinnebevegelsen». Slagordet var «Det personlige er politisk.»

De Norske feministorganisasjonene fikk aldri særlig mange medlemmer, men aktivitetsnivået på 70-tallet var høyt. Et uttrykk for den store interessen er tidsskriftet Sirene, som ble opprettet i 1973. På det meste hadde bladet et opplag på 35.000.

DE POLITISKE KONSEKVENSENE av 70-tallfeminismen er tydelige. På 1970-tallet kom p-pillene i vanlig bruk, abortloven ble vedtatt i 1978. Likestillingsloven fra 1979 la grunnlaget for Likestillingsombudets arbeid mot kjønnsdiskriminering i arbeidsliv og utdanning, og i 1981 fikk loven også en bestemmelse om kjønnskvotering i offentlige utvalg, styrer, råd og nemnder.

Mange flere kvinner kom inn i politikken - kvinneandelen i Stortinget økte fra ni prosent i 1969 til 36 prosent i 1987. I 1981 ble Gro Harlem Brundtland den første kvinnelige statsministeren. I 1987 økte hun andelen kvinner i regjeringen fra 17 til 44 prosent.

MEN FEMINISMENS MÅL er ennå ikke nådd, mener Lian, Faremo og Fougner i dag.

- Unge jenter i dag sutrer for mye. De må gjøre mer, mener Fougner.

- «Jeg er ikke feminist, men ...», sier ofte unge kvinner i dag, og så kommer en lang rekke feministiske argumenter, hevder Lian. Hun mener det er for stor mangel på bevissthet hos unge kvinner.

Fougner mener trafficking er et av de største problemene som må bekjempes. Og at presset mot kvinners kropp har blitt tøffere, både gjennom hverdagsreklame og i internasjonal sammenheng.

- Når unge jenter slanker seg fra de er fem år, og 11-åringer får spiseforstyrrelser, har det gått for langt. Du får ikke glade, samfunnsbevisste mennesker hvis alt dreier seg om kropp, mener Lian.

Grete Faremo har sett mye gjennom sitt mangeårige arbeid med bistand.

- Kvinners posisjon i utviklingsland ligger meg tungt om hjertet. Jeg blir nesten sjuk når jeg ser forholdene kvinner rundt om i verden tilbys. Kvinnene taper i så mange sammenhenger, man kan se det på AIDS-statistikkene, mulighetene for ansvar for egen økonomi, og at jenter nektes skolegang mens brødrene blir prioritert, mener hun.

STEGET FRA opposisjon til posisjon har ikke gjort de tre 70-tallfeministene mindre engasjerte. Fremdelses vil de forandre samfunnet og frigjøre kvinnene.

Men nå er det de som har makten.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på mail.

RADIKALE: Den mest ytterliggående feministiske bevegelsen på 70-tallet var Kvinnefronten.
FIKK GJENNOMSLAG: Bevegelsen fikk igjennom flere viktige saker.
«VI ER KVINNER, VI ER MANGE»: Kampen for likestilling samlet tusenvis av mennesker i demonstrasjonstog på 70-tallet. Her fra 8. mars i Oslo i 1974.
MEKTIG: Brit Fougner, direktør for Norsk Form, var med på skrive den første stortingsproposisjonen om likestilling i Norge. Hun har vært aktiv feminist siden 70-tallet.
TØFF START: Grete Faremo ble feminist da hun opplevde de negative holdningene til kvinner som nyansatt 23-åring. Den tidligere jusitisministeren er nå direktør i Microsoft.
FRA OPPOSISJON TIL POSISJON: - Det er lettere å få til likestillingsarbeidet når man er leder, sier direktøren for Norsk Filminstitutt Vigdis Lian.
KVINNEREGJERINGEN: Det ble den kalt i 1991 da statsminister Gro Harlem Brundtland fikk med seg mange kvinner i sin regjering. Fra venstre: Oddrun Pettersen, Eldrid Nordbø, Tove Strand Gerhardsen, Grete Faremo, Åse Kleveland, Tove Veierød og Kari Gjesteby.