Skisser fra en drittby

Oslo er den utskjelte byen. Asfalt og maktovergrep. Eksos og hovmod. Oslo er fienden. Og den er min by.

OSLO. DET ER REINE skjellsordet for folk fra Sola, Odda eller Ballangen. Du behøver ikke å være en snørrhoven, maktarrogant, stressa bedreviter om du er fra Oslo. Men sjansen er ganske stor. Og her bor jeg. Her er jeg født og oppvokst. Og i Oslo er jeg likevel en minoritet, omgitt av folk som absolutt skal bo her. Men som syns byen er noe drit. En tilfeldig oppsamlingsplass for sosiale kasus, og for dem som var redd for å gå glipp av noe (for så å oppdage at det ikke skjer noen verdens ting i Oslo likevel).De har vært iherdige til å skrive om Oslo, de som har vært på visitt. «De piskes av sin egen skygge,» skrev dikteren Obstfelder fra Stavanger, for omkring hundre år siden. «Og jeg ser meg om, jeg ser på deres øyne, deres miner, deres ilen og løpen: Ja de er vanvittige.» Oslo er «ein by som kvelar deg, dukkar deg, klemmer deg, riv i stykkar bitar av det skjøre egoet ditt», skriver reporter Frode Grytten, fra Odda, i 1993. Og det er bare å ta en telefon til en kamerat i Stavanger: {ndash}Du vet sånne helvetes sossetryner. Sånne typiske oslotryner, de tror de eier hele Norge. Jeg er Norge, liksom, sier han forklarende, for selv liker han hovedstaden. Kanskje på grunn av atmosfæren. Bra konsertby. Ingenting i forhold til storbyer i utlandet, men... {ndash}Det er alltid kjekt å ta en øl i Oslo, sier han.FOR DET ER FINT å vite at en nær-døden-konsert med Neil Young ikke er mer enn en trikketur unna. Det er bare deilig å dukke hodet under vannskorpa i Øyungen, i Nordmarka, og svømme nedover det solfylte vannet, og kjenne at nå, nå står tida nesten stille. Det er, som min aktive kamerat fra Årvoll forteller, herlig å være i Oslo ei fin vårhelg: Gå en skitur i marka. Ta trikken til byen og padle en tur på fjorden. Eller: {ndash}Oslo er dårlig helgefyll, dårlig reinhold, søppel. Det er der jeg bor, liksom, sier broren min, 20 år, gitarist i et rockeband og bosatt i kollektiv på Sankthanshaugen.{ndash}Oslo er også mye kultur og fine ting for de som leiter. Er blitt ganske hipt, med subkulturer som funker ganske fint. Små tøffe plateselskaper og idealistiske ting som Blå, som får internasjonal oppmerksomhet, sier lillebror.For Oslo er også scenen på et røykfylt kjellerlokale, i et ikke altfor kommunalt godkjent utested, der Ringnesen ble utsolgt, men noen sprang etter vodka. Og finner du et glass, så lover bartenderen å vaske det for deg, og oslonatta får leve enda lenger.MEN JEG SKJØNNER ikke mye av det trendy Oslo. For eksempel at et anerkjent engelsk designblad kårer Oslo til verdens mest urbane by. Og jeg skjønner lite av det intense dobbel americano-kjøret på Grünerløkkas og Grønlands in-steder. Det er som om stedene gjør seg til for noen, bare ikke for meg. {ndash}Denne voldsomme urbaniteten virker påtatt. Det er tross alt Oslo vi snakker om, ikke Manhattan, sier min barndomsvenn, og penser meg videre til hans tidligere historielærer, Erik Melvold. Mannen som lærer Oslos elever byens historie.{ndash}Det som har slått meg er at kjærligheten til Oslo har noe antiurbant over seg. Det er egentlig ikke byen folk er glad i. For hva er bra med Oslo? Jo, marka og fjorden. Det uttrykker vel innflytternes lengsel tilbake til bondelandet. Og en mistenkelig holdning til Oslo og oslofolk, sier Melvold. «Det er her du har venna dine,» skriver forfatter Kyrre Andreassen, og tenker på bygda, men poenget kan snus: Det er i byen du har vennene, familien, røttene. Sammen fisket vi kreps i Frysja, vi kyssa de samme jentene på skolen, spytta blod etter Årvoll-lia rundt, bar bilen til frøken inn i gangen foran lekesalen, tvang klasseforstanderen til å røyke i frikvarteret. Drakk oss fulle for første gang på Cola og Smirnoff og spøy ned tivolikarusellene på Skeiden. Dresset oss opp og tok 31-bussen til Sentrum, stilte oss 17 og et halvt år gamle i køen med påtatt tilforlatelig mine, og med én eneste bønn: Dørvakt, slipp meg inn på Kreml!OSLO HAR SINE kalde sider, ensomheten. Jeg kjente en gang en gammel dame, fra stuevinduet hadde hun Oslos fineste utsikt, og en gang i tida tok hun oss med til Syden og strendene i byen. Men så begynte hun å lukke seg inne, nektet å lukke opp døra, stengte seg inne bare i selskap med amerikanske TV-såper {ndash} og panoramautsikten. Omgitt av en halv million mennesker, men ensom. Etter et lårhalsbrudd fikk hun så vidt plass på sykehjem, noe som i Oslo kan være ensbetydende med «dødens venteværelse». Min farmor slapp å vente lenge, for i denne byen kan det fort bli for ambisiøst å få våre gamle på beina. Reint budsjettmessig.Vi hilser ikke på naboen, går ikke på spontane besøk, prater ikke med ukjente på bussholdeplassen. «Vi må ta en øl en dag... Hakke tid til å prate merei. Må stikke. Hada!». Men statistikerne har funnet ut at innvandrerne i byen snakker masse med naboene. Det er de etnisk norske rødvinsdrankerne i villaene innunder markagrensa som ser stivt forbi uten å hilse, en sjelden gang oppskaket når noen foreslår å legge en avrusningsstasjon i nabolaget, eller datteren kommer hjem med sin nye pakistanske kjæreste.JEG SER PÅ ET postkort med et svart-hvitt bilde av en gårdsgutt og hans lillebror, iført hatt og sixpence og stolt poserende på Nytorvet (dagens Youngstorget), datert 20. august 1915. På brusteinen foran gårdsguttens hestekjerre med påskriften «Lillo Gaard Telf. 14993» ligger bunter med gulrøtter, selleri og persillerøtter. Bak dem ser vi en mann med stetsonhatt og en kvinne fare forbi en bygning der LO-komplekset står i dag. Jeg ser basarhallene, hvor vi nå slapper av med en halvliter i sola. Under femøresfrimerket har den 17 år gamle gutten skrevet en hilsen til en frøken ved Bergrens Kafé, Nytorvet 3, Kristiania. Han har først skrevet Fru, klusset over og rettet til Frk. «Friske grønnsakertil salgs. Byens billigste priser»Mer skriver han ikke. Hestekaren fra Lillo, én av Aker herreds største gårder, la stadig oftere matpausen innom kafeen på Nytorvet, og det oppsto kjærlighet mellom mine nå avdøde oldeforeldre, to inngraverte navn på ei gravstøtte på Grefsen.SÅ JEG KAN TAKKE oldefar for at min barndoms lørdager var å stå opp grytidlig, sitte på med fatter\'n inn til Økerntorget, og trampe søpla til kundene for en femmer. En av dem jeg trampa for var den legendariske vålerengaspilleren Einar Bruno Larsen, som var blitt grønnsaksselger, og jeg lytta når gutta på lageret fortalte: Bislet på 60-tallet; Bruno som drar ut Norges beste back, som fortsetter i retning tribunen, og Bruno som roper etter\'n: «Ta med ei pølse til meg og!». Henger\'n som scorer mot Fredrikstad fra 30 meter, setter beinet i ei bøtte med vann og sier: «Skal bare kjøle\'n ned litt.» {ndash}Tenk hvordan det er rundt i verden {lsquo}a. Og tenk alt vi er forskånet for her i byen. Folk veit ikke hvor godt dem har det, sier Bruno til meg nå. Han har bare én bønn: Rust opp Bislet! «Oslo er en ekstremt moderne by,» skriver en tysk kamerat av meg fra storbyen Köln. Oslo skal være glad som slipper problemene tyske byer sliter med: kriminalitet, trafikk, arbeidsløshet, tiggere. Oslo må være en ideell by å vokse opp i.Skriver han.IKKE MISFORSTÅ, jeg misliker mange sider ved Oslo. Jeg misliker rådhuspolitikernes arrogante vandalisering av Groruddalens kulturminner, og hvordan de har skapt et forgiftende kaos av motorveier, fabrikker, trailerterminaler, gigantsentre. Jeg hører ordfører Per Ditlev-Simonsen, Høyre, lovprise byens kontraster og mangfold, samtidig som de kjemper for å renovere vekk de narkomane fra «Plata». Jeg misliker det Oslo som på 70-tallet ikke reagerte mot boligannonser med «Nordlendinger uønsket», som fikk min nordnorske mor til å skifte dialekt, og fortalte henne at å bo i tiende i blokk på Linderud var under pari. Men jeg liker godt å sitte på hennes hjemgård i Ballangen, foran værmeldinga på TV, og høre min mormor skjelle ut «de oslosentrerte meteorologene» for å underslå pangværet i Nord. «OG FOLKET JUBLET, klapped, lo, da tigern sprang og hesten slog,» diktet Bjørnson, fra Romsdalen, i 1870. Og slik oppsto økenavnet Tigerstaden, den kalde og ubarmhjertige. Fra Vaterlandsbrua kaster jeg blikket til venstre, og ser Frisør-Per {ndash} gatedikteren {ndash} sitte på steintrappa ned mot Akerselva og meditere i sola. {ndash}For oss som kjenner byen på skuldra, er Oslo en vennlig by. Det er umulig å sulte i Oslo. Du kan velge mellom Frelsesarmeen i Urtegata, Evangeliesenteret, suppebussen ved Eika. Om sommeren pleier vi å sitte på gresset nedfor Ankerbrua med ølen og pipa vår, og politiet går forbi uten å si noe, for de veit at vi ikke lager bråk, og at vi rydder opp etter oss. {ndash}Da jeg tok 22-bussen her en kveld, kom jeg i prat med ei pen dame med sølvgrått hår, og vi gikk av på Sagene og fortsatte å prate. Hun med veska løst rundt skuldra, jeg med klinkende poser. Så dette snakket om Tigerstaden skjønner jeg ingenting av.Lars Lillo-Stenberg i en e-post: «Jeg vil ikke påstå at jeg elsker Oslo, men man må ta til takke med byen som står en nærmest. Oslo er liten til å være så stor.»Beskjed på mobilsvareren, fra min øltørste kamerat i Stavanger: «Hei. Kom på ein negative ting med Oslo som eg glemte å sei. Det at det e så mye snø. Så kaldt om vinteren. Me snakkes.» Bli med i kåringen av Norges beste fylke på www.dagbladet.no! thomas.ergo@dagbladet.no

<HLF>Bli med:</HLF> Delta i kåringen av Norges beste fylke på Dagbladets <LINK http://www.dagbladet.no/bestabo/>nettsider</LINK>!