Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Skitt fiske

Torsken er truet. Og Finnmark er den store taperen. Fiskelukta henger igjen, men pengene går sørover.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

{ndash}DET ER ET RAN og en blodig urett, sier Rita West (37) fra kaikanten i Forsøl. Rita er kystfisker. Og eitrende forbanna: {ndash}Neste år får jeg lov til å fiske i åtte uker! Jeg mister en halv million i inntekt, penger som skal brødfø egen familie og et mannskap på fire. Jeg har 2,5 millioner kroner i lån på «Forsøljenta». Hvordan skal jeg betale avdragene? UTEN TORSKEN HADDE finnmarkskysten vært øde. Fattigfolk fra sørnorske dalfører og finsk Lappland fant veien. Mellom 1815 og 1945 hadde Finnmark Norges raskest voksende folketall. Det var de enorme ressursene i havet som lokket: maten, gullgruva, sjansespillet. Nybyggerne lærte raskt at torsken i Barentshavet gir et levebrød om den får vokse seg stor og svømme inn til kysten.Nå er torsken truet. Og Finnmark. Fiskelukta henger riktignok igjen lengst nord, men pengene går sørover. {ndash}Havet stenges for oss som bor her. Slakten av båter med lokal tilhørighet har pågått over tid. Vi er vitne til en gigantisk overføring av fiskerettigheter fra små til store båter. Fra nord til sør. Det burde vært motsatt, sier Rita West.TORSKEN ER TRUET. Massivt industrifiske har ødelagt bestander over hele verden. Nå frykter mange at også Barentshavet {ndash} spiskammeret i nord {ndash} står i fare for å bli tømt. I år etter år har en stadig voksende armada av trålere jaktet på fortjeneste i de kalde havområdene. Nå kan det synes som Norge er i ferd med å fiske seg til fant. For første gang snakker havforskere åpnet om faren for sammenbrudd. Derfor strammer norske myndigheter inn på kvotene, på adgangen til havet. Kystfiskerne {ndash} som mener de ikke har skylda for overfisket {ndash} føler at de blir straffet for en forbrytelse de aldri har begått.Kvoter reduseres, allmenningen lukkes, fiskebruk går over ende og folk flytter. Nyttårshilsenen fra Svein Ludvigsen var halvering av kystflåten. Fiskerinæringen skal være effektiv og moderne. Rita West passer ikke inn:{ndash}Skal du ha ei framtid på havet, bør du ha feit bankbok og være villig til å bruke enorme summer på å hente fisken langt til havs. De som har drevet den verste rovdrifta, belønnes. Kystfiskerne, som venter til fisken vandrer inn til norskekysten og leverer fisk med best kvalitet, disse vil myndighetene ha vekk, sier Rita. SOM 15-ÅRING STARTET Rita med fiske hjemme på Vega i Nordland. De siste åra har Rita bodd i Finnmark. Hun er gift med Jacob og har fire barn. {ndash}Jeg trives på havet, der er jeg fri og selvstendig. Det er fint å bo i Forsøl. Ungene beveger seg fritt her, og folk i bygda tar vare på hverandre. Men hvordan skal ungene våre kunne satse på fiske når de ser at arbeidet foreldrene driver med, blir radert vekk? Bosettingen svikter fordi maktmennesker ikke vil ha oss her, sier Rita West. Hun er rasende og vil saksøke fiskeriminister Svein Ludvigsen fordi hun mener han fratar henne og kystfolket «historiske rettigheter».DET MURRES PÅ KYSTEN i nord. Fiskeri-Norge er dypt splittet. Mange nordnorske fiskere er misfornøyde med sin egen organisasjon, som de mener er blitt et redskap for kvoteadelen i Sør-Norge. Flere lokallag har bebudet samlede utmeldinger fra Norges Fiskarlag.Rita West mener ansvaret ligger hos Fiskeridepartementet, som bestemmer kvotene. Og hos Norges Fiskarlag, som fordeler dem. {ndash}Når kvotene fordeles, vinner alltid de store, de som har investert mest. Den sterkestes rett rår. Store trålredere har fiskeriministeren på fanget og legger premissene for hvordan fisket skal fordeles. Ingen tar hensyn til at jeg driver et fiske som representerer bærekraft og kystkultur, mener West.PROFESSOR SVEIN JENTOFT SYNES norsk fiskeripolitikk er et trist kapittel:{ndash}Det er for mange båter i den norske fiskeflåten, det er det ikke tvil om. Overfiske truer fiskeressursene. Så langt er alle enige. Uenigheten oppstår når man diskuterer hvem som er overflødige. At Rita West skal lide er ikke logisk. Det paradoksale er at kystfiskere {ndash} med den beste miljøprofilen og størst potensial for lønnsomhet {ndash} skyves ut, mens trålerflåten, som har et mer frynsete rykte, får friere spillerom, sier Jentoft.Jentoft peker på at nyere forskning bekrefter at et tilpasningsdyktig kystfiske {ndash} over tid {ndash} har større potensial for lønnsomhet enn industrifiske. Han er spesialist på ressursforvaltning og organisering av kystsamfunn.Flere kystfiskere truer nå med å saksøke staten fordi de blir jaget på land. Professor Svein Jentoft mener saken må løses i stortingssalen, ikke i rettssalen.{ndash}Problemet er bare at politikerne og media med påvirkningskraft har så liten innsikt i {ndash} og interesse for {ndash} det som foregår langs kysten. Dagsrevyen ble interessert i fisk først da de skjønte at Svein Ludvigsen var frimurer, sier Jentoft.TENDENSEN ER KLAR: Hvert år sletter Fiskeri-Norge nye eksportrekorder. Hvert år hentes det opp verdier for flere titalls milliarder fra havet i nord, til glede for aksjonærer i fiskerikonserner utenfor Finnmark.Hvert år blir retten til å høste av havet samlet på færre og mektigere hender, deriblant Kjell Inge Røkke. Da Røkke-selskapet Norway Seafoods sist hadde utbyttefest, ble det tatt ut 550 millioner kroner. Røkke fikk sjøl 440 millioner. Røkke er blitt den aller mektigste aktøren i det gullkantede torskefisket utenfor Nord-Norge. Finansmannen er også fiskerikongen, med kontroll over hele 18 trålkonsesjoner. Båtene og fangstevnen blir større og større. For hver stor tråler som bygges må minst fem småbåter fra Nord-Norge ut av fisket. Det dreier seg om voldsomme endringer, med store følger for bosetting. På 90-tallet ble den minste fiskeflåten, sjarker mellom 8 og 13 meter, redusert med 42 prosent. Det vil si nesten 1000 båter.Litt større kystfartøy med rett til å fiske torsk, er redusert fra 7000 til 2200 de siste 12 åra. I samme tidsrom ble det bygd 13 prosent flere havgående båter over 41 meter. Alle trålere med fulle torskerettigheter. Siden 1990 har 80 prosent av investeringene i fiskeflåten blitt spyttet inn i havflåten. Fra 1995 er det spyttet inn åtte milliarder kroner i nye havtrålere. De fleste av trålerne hører hjemme på Vestlandet, viser tall fra SINTEF. Båtene høster av havet utenfor Finnmark og i Barentshavet {ndash} sammen med russere, islendinger og trålere fra EU. Men mindre og mindre av fisken bringes på land i fiskeværene nordpå. BARE LITT OVER 1300 FINNMARKINGER har i dag fiske som hovedyrke. For 20 år siden var det 4000. Finnmark er i ferd med å bli et fiskerifylke uten fiskere. Fangststatistikk viser sammenhengen mellom investeringer og fangstrettigheter: Fisken følger kapitalen. I 1970 fisket finnmarksflåten halvannen gang så mye torsk som vestlendingene. 22 år seinere er situasjonen stikk motsatt. Den mest fiskeriavhengige delen av landet kommer dårligst ut.Mange av trålerne er bygd med raus statsstøtte. Likevel er de Norges mest gjeldstyngede båter. Gjelda er større enn brutto fangstinntekt.Logikken er enkel: Når det brukes store summer på å bygge en båt, må den samme båten fiske mer og mer for å betjene lån og avdrag på båten. Penger er lånt i banker som ikke praktiserer føre-var-prinsippet. I årevis har rasende stemmer langs kysten hevdet at denne onde sirkelen er galskap, det er feil miljøprofil og feil fiskeripolitikk. {ndash}Det koster enormt mye å ha en tråler på havet. Slik jeg ser det, er de så dyre i drift at de ikke har råd til å levere i Finnmark. Fangstene selges i stedet på et globalt marked. Samtidig er det nå bygd opp store «frysehoteller» på kysten. Her ligger trålfangster og venter på kjøpere fra Kina eller andre land med billig arbeidskraft, sier fiskerijournalist Gunnar Grytås. I over 20 år har han jobbet med fiskeristoff for Nordlys og Dagens Næringsliv. TRÅLEREN «RAIRO» har nettopp levert 60 tonn torsk i Hammerfest. Tråler Finn Bjørnar Johansen (38) har fått sin lott. Han er 17000 kroner rikere.{ndash}Uten trålere hadde ikke Hammerfest vært en by. Vi har holdt liv i byen i 50 år, sier Johansen.Stadig færre trålere synes det er noen vits i å holde avtaler og levere torsken lokalt. Konsesjonsvilkårene brytes over en lav sko.De seks Findus-trålerne er blant unntakene. I årevis har de sørget for jevn tilgang av torsk til filethallen i Hammerfest. Før Snøhvit og gass var det vanskelig å tenke seg et Hammerfest uten Findus og trålerne.Nå har Kjell Inge Røkke overtatt. Findus er blitt til Norway Seafoods og Røkke lover ny filetfabrikk i Rypefjord utenfor byen. Byens fiskerisølv er havnet på Oslo Børs.{ndash}Hammerfest kunne ikke fått en bedre eier. Det er bra med nytt blod. Røkke har sjøl stått på tråldekket, mener Finn Bjørnar.Han vet godt hva trålerne beskyldes for: overfiske og for å drepe småfisken. Torskebestanden i Barentshavet er «utenfor sikre biologiske grenser».JOHANSEN TROR FORSKERE og miljøvernere har rett i sine advarsler. {ndash}Men det er reine forhold om bord på «Rairo». Ute på feltet flytter vi oss om vi er i et område med mye yngel. Og av sedlene vi leverer på kaia går det fram at vi tar småfisken med oss til land, om vi får slik fisk i trålen.Men han hører «stygge rykter» om yngeldrap. Om babytorsk på 5{ndash}6 centimeter som spyles over bord, om trålere som soper inn store mengder fisk under minstemål. Men få fiskere tør å snakke åpent om dette. Taushet er best om man skal ha hyre på neste tur.{ndash}Om det skjer, er det å skyte seg sjøl i foten. Det er jo yngelen vi skal leve av i framtida. Det er enkel matematikk.«Rairo» tar enkelte turer til Hopen og Bjørnøya, men holder seg mest langs finnmarkskysten.{ndash}Det er ikke vi som leverer lokalt som driver rovdrift på torsken. Det er de gigantiske fabrikkskipene som er problemet. De har både to og tre tråler ute samtidig. Det er supereffektive båter som burde vært sendt på land, mener Johansen.UANSETT HVOR MANGE BÅTER som er på havet, ingen av dem kommer til å levere fangsten i Gamvik. Bygda ligger et par åretak fra et rikt hav, likevel er stedet en havarist. Et loslitt fiskevær på Nordkyn-halvøya som driver for vær og vind. {ndash}I Gamvik sier vi at det er søndag hver dag. Det skulle vært hektisk liv her, men som du ser: Stillheten i Gamvik er ganske øredøvende. Magne Grip (38) synes det er trist å vise fram en kysttragedie.{ndash}Det siste året har hus etter hus blitt forlatt. Det er ikke mulig å bo i Gamvik uten arbeid. Og i Gamvik er det bare fisk som kan gi arbeid. I et hus sitter enda en familie og teller på knappene. Familien Grip er fire, snart er de fem, og de vet ikke om Gamvik byr på ei framtid.{ndash}Når dagens høydepunkt blir å drikke kaffe med andre arbeidsledige på Gamvik Gjestehus, da lurer man på om det er verdt å klore seg fast, sier Magne Grip.HVORFOR GIKK DET GALT i Gamvik? Innbyggerne forklarer det slik: Det gikk bra så lenge eierne av fiskebruket bodde i lokalsamfunnet. Nessekongen følte ansvar. Så kom eiere med adresse i Danmark og i norske byer. Det var da nedturen startet. {ndash}For 20 år siden var det 15 båter her og dobbelt så mange innbyggere, forteller Magne Grip.{ndash}Hvorfor skal Gamvik gå på sosialen når vi bor rett ved et av verdens rikeste hav? spør Magne Grip. Slike spørsmål stiller kystfolket i Finnmark nå. {ndash}Det er ikke så sikkert at alle i landet vårt synes denne utviklingen er så trist. Noen ønsker åpenbart at steder som Gamvik skal dø, sier professor Svein Jentoft ved Universitetet i Tromsø. Magne Grip kjenner myten om den sytende, tannlause og ubarberte «Subsidiussen» i Finnmark {ndash} eksperten på unnskyldninger for egen elendighet. Men Magne synes ikke han har seg sjøl å skylde på. Han er født og oppvokst i Gamvik. En gang var hjembygda hans selvhjulpen. Det var slik det var da Magne var 12 år og begynte å skjære torsketunger. Hele sitt voksne liv har han brukt på fiskebruket. Det har vært gode og dårlige år. I det siste har det vært flest av de dårlige. {ndash}Jeg husker ikke hvor mange ganger jeg har vært permittert eller arbeidsledig. Det er ikke lett å planlegge ei framtid her, med kone og tre små barn. De siste månedene er det et vikariat som fyrvokter ved Sletnes fyr som har berget inntekten for familien.{ndash}Vi har et samhold, vi har en felles skjebne. Jeg har røtter i Gamvik. Men er det nok til bli? Vi vet ikke, sier Barbro Grip.GAMVIK HAR EN hjørnesteinsbedrift. Eiere har kommet, og gått konkurs. Seks av dem de siste ti åra. Ingen av dem har hatt adresse i Gamvik. Nå vil to gründere fra Lofoten starte produksjon av saltfisk og ferskfiskeksport i Nye Gamvik Fisk AS.{ndash}I løpet av våren håper vi å ansette 12 medarbeidere. Det blir store endringer. Vi skal ut på markedet med fersk vare, ikke fiskepinner. Problemet er å få tak i fisk, det er jo bare en enslig sjark i Gamvik. Så vi må kjempe om å få tak i råstoff. Det kan bli tøft nok, sier daglig leder Morten Karlsen. Han mener Jan Henry T. Olsen har satset riktig i nabobygda Berlevåg. Olsen har overtatt fiskebruket i sangerbygda. Markedene krever blodfersk fisk og førsteklasses råstoff, ikke blokkfrossen trålerfisk. Og fisken fra små sjarker har best kvalitet, mener den tidligere Ap-toppen og fiskeriministeren. Det tenkes litt nytt, og kanskje blir det arbeid til Magne Grip igjen? {ndash}Nå ja, vi får se. Jeg har hørt festtaler før. Er det noe man lærer her oppe, så er det å være nøktern, sier Magne.PROFESSOR SVEIN JENTOFT mener det finnes en vei ut av uføret. Men da kreves en liten revolusjon. Han tar til orde for et system der hver kystbygd blir tildelt fiskekvoter.{ndash}I dag kan fiskerettigheter omsettes og forflyttes, med store gevinster, ofte flere titalls millioner. De små fiskeværene tappes. Kvotene må tildeles lokalsamfunn og ikke enkeltpersoner. Slik kan bedrifter og flåte forankres lokalt, mener han.BÅTSFJORD SKRYTER GJERNE av seg selv: Der andre har feilet har Båtsfjord lyktes. De har fem fiskebruk, lokale eiere og landets mest moderne fiskeindustri.Hagbart Nilsen sitter bak skrivebordet i Båtsfjord og snakker om dårlige «rammebetingelser». 60-åringen har drevet fiskebruk i Båtsfjord i en mannsalder.{ndash}Det er tider da jeg lurer på om man er idiot som fortsetter, sier Nilsen.I over 50 år har bosettinga på finnmarkskysten vært bygd opp omkring filetindustri. Staten har spyttet inn store summer i filethallene. Men nå er fabrikkene i ferd med å bukke under. {ndash}Det er røde tall i alle regnskap kysten rundt. Jeg gir Båtsfjord fem år, om ikke ting har bedret seg da, er det bare å pakke sammen, sier Nilsen.{ndash}Problemet er jevn tilgang på fisk. Og den fisken vi får tak i, er ofte av dårlig kvalitet. Og vi konkurrerer i et globalt marked som stiller stadig strengere krav til pris, leveringsdyktighet og kvalitet, sier Nilsen.HAGBART NILSENS FISKEBRUK HAR vært et mønsterbruk. Titalls millioner er investert og filetmaskinene er de mest moderne som kan skaffes. Men hvorfor insisterer Nilsen på å lage singelfrosset filet og blokkprodusert fisk {ndash} når forbrukerne i London og Paris vil ha fersk fisk på middagsbordet og betaler flere hundre prosent mer for den? Spørsmålet er som å banne i kirka i Finnmark, men stadig flere stiller det.{ndash}Det er all grunn til å trekke fordelene av industriell filetproduksjon i tvil. Drift i liten skala er både mest ressursvennlig og mest lønnsom, sier professor Svein Jentoft.I MER ENN 20 ÅR HAR Gunnar Grytås reist på kryss og tvers i Finnmark som fiskerireporter. Han mener filetproduksjon er utgått på dato.{ndash}Ulykken for Finnmark er at fisket betraktes som industri. En stor trålerflåte er bygd opp, det har ført til ensidig satsing på ulønnsom produksjon av filet. Dette krever et stort uttak av mellomstor og liten fisk fra havet. Det har ført til at Finnmark er fratatt det som var naturgitte fordeler: nærheten til fisken og en stor kystflåte som kunne fange og levere denne fantastiske ressursen. Finnmark burde satse på lokalt eierskap, fleksible bedrifter med sesongfiske, varierte produkter og nye markeder, mener også Grytås.Slik er ikke virkeligheten: I Finnmark kontrolleres fisket nå i hovedsak av selskaper som West Fish/Aarsæther, Norway Seafoods og Nordic Sea Holding.{ndash}Ressursmakt og trålerkonsesjoner tilhører Kjell Inge Røkke og andre aktører, som har postkasser i Finnmark og reelt eierskap andre steder i landet. Kvotene er overlatt til en liten gruppe rike menn som nokså fritt kan selge fiskerettigheter med enorme fortjenester, rettigheter som staten i sin tid delte ut gratis, sier Grytås.{ndash}PROBLEMENE FOR lokalsamfunnene på finnmarkskysten er ikke en utilsiktet konsekvens, men resultatet av et målbevisst arbeid: å frata flest mulig fiskere muligheten til å utnytte sitt eget område, sier samfunnsforsker Ottar Brox.Det er 36 år siden professoren fra Senja etablerte seg i samfunnsdebatten med boka «Hva skjer i Nord-Norge?», der han leverte et sterkt forsvar for lønnsomt kystfiske. Siden har Brox blitt latterliggjort, ikke minst i fiskerinæringa. I dag mener stadig flere at man kanskje burde lyttet. Brox hevder at store deler av kystbefolkningen i nord har fått yrkesforbud.{ndash}Når folk på finnmarkskysten foretrekker å leve av sesongfiske med enkelt utstyr {ndash} og gjøre noe annet i de verste uværsmånedene {ndash} så finnes det ikke noen akseptable grunner til å nekte dem. {ndash}Dette er muligens den eneste livsformen som virkelig er bærekraftig i de mest utsatt områdene av Norge. Det er denne livsformen Svein Ludvigsen satser på å utrydde. Alle må se at det som skjer kan bety ødeleggelse av fisket som selve grunnæringen for Kyst-Norge. Den samme staten som har gjort så mye for å bygge ut Nord-Norge med veier, hus og helsesentre, har også ivret for å eliminere den nordnorske befolkningens livsform, mener Brox.Han synes de nordnorske politikerne lenge har sviktet sin oppgave.{ndash}Dette er spørsmålet de ikke har stilt: Hvordan er det mulig, å ta fra en hel befolkning selve grunnlaget for deres økonomi, for å gi det til et privilegert laug av fiskebåtredere i Norges Fiskarlag?NORGE HAR HYLLET Berlevåg Mannsangforening og det barske, ekte livet på finnmarkskysten. Snart kommer oppfølgeren på kino. I Berlevåg er de arbeidsledige sangerne blitt rike. Magne Grip bor også i et fiskevær og synes det er lite heftig begeistring i Gamvik. {ndash}Finnmark er et museum. Tida løper fra oss. Det er nesten umulig å forsørge en familie her. Kona tar desentralisert lærerutdanning. Så snart hun er ferdig, har vi planer om å pakke sekken.ER DET HÅP FOR FINNMARK? Tja. Ivan Kristoffersen i Nordlys uttrykker det slik:{ndash}Det bor fortsatt noen mennesker i fjordene i Nord-Norge. Mens folketallet raser mot bunnlinjen, utkjemper fjordenes folk en kamp som minner om liv og død i det nære samspillet med ressursene i havet. Det skjer uten den store interessen fra de som ellers er opptatte av hvordan fedrelandet skal befolkes. Kilder:Fiskeridirektoratet, Budsjettnemnda for fiskeriene, Nordnorsk kulturhistorie, Gyldendal 1994, Bærekraftige fiskerier i nord, Novus forlag 2001 Bli med i debatten: Snyter vi finnmarkingene for torsken?

<HLF>Må flytte:/HLF> Mens eliten i Fiskeri-Norge fordeler rikdommene i havet seg imellom, dør stedene som ligger nærmest fisken. - Det er en feilslått fiskeripolitikk som tvinger oss til å flytte fra Gamvik, mener familien Grip: mamma Barbro og pappa Magne med minstejenta Margareth på armen.
<HLF>Fagre løfter:</HLF> Jens Stoltenberg besøkte Gamvik i mars i fjor. Hele bygda protesterte mot fiskerifadesen. Jens lovet hjelp og forsto situasjonen. Men forståelse skaper ikke arbeidsplasser, det vet Gamvik-folket alt om.
<HLF>Oppgitt:</HLF> De som tømmer havet, setter kursen direkte mot Europa. Det er ikke lett å forstå at de får lov til det, sier trålfisker Finn Bjørnar Johansen om bord på «Rairo».
<HLF>Kjemper for yrket:</HLF> Kystfisker Rita West kjemper for å fortsette i yrket. - Folk sitter på kontorer i Oslo og tar fra oss levebrødet med et pennestrøk. Hele samfunn blir lagt øde, sier hun.
<HLF>Sakker akterut:</HLF> Bare 1300 finnmarkinger har i dag fiske som hovedyrke. For 20 år siden var det 4000. Finnmark er i ferd med å bli et fiskefylke uten fiskere.
<HLF>Stolt av jobben:/HLF> - Vi har holdt liv i Hammerfest i 50 år, mener trålfisker Bjørnar Johansen på «Rairo».
Hele Norges coronakart