Skjev, gammel dame

Homoforkjemper Karen-Christine Friele (70) forstår hvorfor den nye statuen av henne ikke bør stå ute. Det kan jo fort bli mye urinering.

KAREN-CHRISTINE FRIELE står foran stuevinduet og skuer utover mot slalåmbakkene på Geilo. Skipsrederdatteren har kledd seg i olabukse, strikkegenser og blanke sko. Hun har pynt i ørene og et tynt lag leppestift. Frisyren er kortere enn noen gang. Det er noen dager siden nå. Noen dager siden hun fikk høre hva som ble skrevet om henne på internettsidene til NRK. Noen der ute hadde åpenbart problemer med at en homoaktivist var nominert til prisen «Århundrets nordmann». Sjikanen var så grov at Friele følte hun måtte si ifra.

-  Det eneste jeg forlangte var at NRK tok ut de aller groveste, det om lik og homoer og dyr, og ... nei, uff.

Hun rister på hodet. Et stykke foran henne, i alpinanlegget Vestlia, kan man skimte en og annen skiløper skli ned fjellsiden.

-  Jeg er ikke spesielt sensibel av meg, men jeg ble nok såret. Det hadde vært greit hvis debatten gikk på ting som at: «Hun derre lesbiske hurpa oppe i fjellheimen, hun har bare gjort vondt verre for disse homsene». Men det gikk ikke på slike ting. Og jeg fornemmet at det som ble skrevet kom fra slike menn som ikke slipper til i avisene, men som endelig fikk utløp for sine grisete fantasier.

-  Hva skrev de?

-  Det gikk på hvordan «halvt og helt perverse» kunne havne på en slik liste, og homofile som lå med dyr og med barn og du måtte ikke komme i nærheten av dem for da ble du smittet. Den ene hisset opp den andre, det var et sammenkok av de verste seksuelle fantasier, knyttet til hvor uverdig det var å få et lesbisk damemenneske på lista.

Hun smiler til sin samboer gjennom snart 30 år, Wenche Lowzow. Hun fyller 80 år til våren.

-  Det er jo litt underlig, begynner Friele. -  På de andre nominerte er det ikke særlig mange innlegg, ett på Mari Boine for eksempel. Og 150 på meg. Dette sier noe om hvilke følelser homofili fortsatt vekker.

I SNART 43 ÅR har Karen-Christine, eller Kim som hun kaller seg, stått i frontlinjen for de homofiles kamp. Hun har vunnet en rekke seirer, som opphevelsen av straffeforbudet mot homofile handlinger mellom menn, og rett til partnerskap for homofile og lesbiske. Sammen med kjæresten Wenche Lowzow var Friele blant de aller første til å ta loven i bruk. Men kampen har vært tøff, og sjikanen voldsom. Flere ganger har hun blitt slått ned. En gang, på vei hjem fra et supermarked, ble hun stoppet av en pen, ung mann. «Er du Friele?» spurte mannen. «Ja», svarte Kim, som hadde store bæreposer med mat i hendene. Sekundet etter lå hun og bæreposene utover asfalten.

-  Det sa shmokk. Etterpå måtte Wenche dra til han psykiateren på Stortinget, var det Erlandsen han het, og hun spurte ham: «Hva gjør jeg nå?». Han sa: «Du drar hjem, og så passer du på at hun ikke sovner». Det gikk rimelig greit, det.

En annen gang, kvelden før hun skulle være med på innspilling av et NRK-program, ble Friele slått ned utenfor sitt kontor.

-  Det var den gangen vi i Forbundet av 1948 eide restaurant Metropol, eller «Kjøtt og flesk-sentralen» som jeg kalte det, men det er jo så. Etter å ha spist der skulle jeg tilbake på jobb. Utenfor kontordøra ble jeg smokket rett ned av en fyr, ikke var han full heller. Jeg fikk karret meg tilbake til Metropol, da var nesa en stor og blå sak, og så tok jeg en øl og akevitt for det følte jeg at jeg fortjente.

Dagen etter stilte Kim Friele på fjernsynet.

-  De er tusenkunstnere i sminken, så jeg så jo riktig vakker ut, selv med brukket nese. Jeg husker jeg kastet opp midt under opptaket.

TRUSSELTELEFONER og ubehagelige brev er kommet med jevne mellomrom i snart 30 år. De er ramlet ned i postkassene i Oslo, på Haugastøl og på Geilo. Da Wenche Lowzow var på Stortinget, kom det konvolutter dit også.

-  Ja, stakkars Wenche, du fikk jo konvolutter med porno utenpå, dameskritt og alt mulig. Fryktelig, vet du. Da kan man lure på hva slags folk vi snakker om. Det må jo være noen som får for lite av det de burde få mye av.

Lowzow sukker fra sofaen:

-  De hadde mye vondt på Stortinget, de som satt og sorterte posten. Jeg fatter ikke hva som foregår inne i hodene på mennesker som sender sånne brev. Hva er det som gjør dem så motbydelige?

Kim, som har reist seg, tar ordet igjen:

-  Det er en forskjell på meg og Wenche når disse grisetelefonene kommer. Stakkars Wenche, hederlige, skikkelige deg, du trodde du kunne føre samtaler med disse menneskene. Men du kan ikke det. På Wenches 70-årsdag framførte venner en sketsj om hva som skjer når vi får sånne telefoner. Da kaster jeg meg over Wenche og river røret ut av hånda hennes, og forteller vedkommende som ringer hvor David kjøpte ølet og mer til, det kan jeg love deg. Det er min måte å reagere på. Jeg har nemlig en litt vulgær humor.

-  Å?

-  Ja, og den kobler jeg inn, og da skal jeg si deg at replikkene går ganske langt inn i øret på dem.

DA KAREN-CHRISTINE Wilhelmsen vokste opp i etterkrigstidas Bergen, ante hun ikke at hun en gang skulle forelske seg i en kvinne. Skipsrederdatteren var dessuten populær blant Bergens unge menn. 24 år gammel giftet hun seg med kjæresten gjennom flere år, jurist Ole Friele jr.

-  Umiddelbart etter at kirkeklokkene hadde ringt, gikk det opp for meg at det var noe som ikke stemte. Jeg begynte å legge sammen to og to, og forsto hva jeg hadde brakt et annet menneske opp i. Det plaget meg noe forferdelig til å begynne med. Siden har jeg sagt at det burde være straffbart å ikke ha sex før ekteskapet. For har du sex, vil du få en bekreftelse på hvem du er eller hvem du ikke er. Så hadde bare noen hufset med meg i madrassen lenge før jeg giftet meg, hadde jeg fått en bekreftelse på hvem jeg egentlig var, sier hun.

-  Jeg husker min far sa til meg: «At han ikke hev deg loddrett ut av huset. Det hadde jeg gjort!» Og «Kan du tenke deg å kjøpe sånn katta i sekken». Og «Kunne du tenke deg å åpne en godtepose som det ikke var noe oppi?» Ja, ja. Han hadde noen gode poenger, far.

-  Men hvordan reagerte Ole?

-  Både jeg og Ole ble veldig lei oss, da alvoret seg innover oss. Vi skjønte at dette betydde at vi måtte skille lag.

18 ÅR SEINERE traff Kim Friele det som skulle bli kvinnen i hennes liv. Wenche Lowzow var rektor på Trosterud skole og stilte til Stortinget høsten 1977. I den anledning skulle Kim, som jobbet i Homoforbundet, stille henne noen spørsmål.

-  Da jeg fikk beskjed om å møte Wenche Lowzow, sa jeg: «Det gjør jeg bare ikke. Den mørkeblå heksa der!». Hun var høyrekvinne, og den gang framsto Høyre som skrekk og gru på dette området. Men jeg dro for å møte henne, og falt momentant. Jeg ble først forbannet fordi jeg var helt sikker på at hun både var gift og hadde barn, og det aldri ville gå. Men hun var helt nydelig. Jeg ble het i knollen, tørr i munnen og tenkte «Himmel og hav!». Da seansen var over, gikk jeg nedtrykt ut av kontoret ditt. Så kom jeg tilbake på mitt kontor, og en kollega lurte på hva som var galt, og jeg spurte om hun ville ta meg med ut og drikke meg full. Og det var greit, og jeg ble sååå full.

To dager etter ringte Lowzow. Hun spurte om Kim kunne tenke seg å møte henne. Og få dager seinere sa Wenche: «Tenk, jeg tror jeg er forelsket i deg, Kim».

79 ÅR GAMLE LOWZOW står ved kjøkkenbenken og koker kaffe. Hun har en rutete skjorte kneppet helt opp i halsen, og et par briller hengende fra nakken i en snor. I 28 år har hun og Kim vært kjærester, i 1993 inngikk de partnerskap. Det er tre år siden de kjøpte leiligheten på Geilo, etter å ha bodd året rundt på ei hytte på Haugastøl i mange år. Etter en kreftoperasjon i januar i år har Wenche måttet ta det mer med ro, og nå er det bare om sommeren hun og Kim drar på hytta.

-  Det er for mye styr om vinteren. Bilveien går ikke helt fram, og vi orker ikke lenger å slepe med oss mat opp til hytta, sier Kim.

-  Du har begynt å merke alderen?

-  Å ja. Alt går mye langsommere. Før kunne jeg gjøre fire ting samtidig, nå må jeg nøye meg med en ting av gangen. Jeg ser at skrivingen går saktere, og jeg kjører ikke ski på samme måten som før, for da ramler jeg. Og hvis jeg først ramler, tar det mye lenger tid å kjase seg opp igjen.

Hun smiler forsiktig.

-  Og jeg kan jo se meg selv i speilet, jeg er ikke blind. Man blir rynkete, og jeg som hadde sånne lange øyevipper som ung, nå har jeg nesten ikke øyevipper igjen. Vi sier det ofte til hverandre, Wenche og jeg, at vi er veldig glade for at vi ikke skal ut på sjekker\'n. For da hadde vi ikke hatt nubbesjans.

KIM FRIELE STÅR ikke på ski slik hun gjorde før. Skrivingen går saktere. Hun er heller ikke så god med hendene lenger, det er «noe giktgreier», som hun sier, og av og til må hun rope etter Wenche for å få hjelp til å åpne hermetikkboksen. Men hodet er like skarpt som det alltid har vært, og engasjementet gjør at hun fortsatt kan bli så sint at den gamle kroppen dirrer. Som da det ble kjent at Frelsesarmeen nekter en ansatt å bære uniform, fordi han er homofil.

-  At en organisasjon som har Jesus som varemerke, kan gjøre dette, og at kunstnere etterpå snakker om å ha to tanker samtidig ... Det går ikke an å si «Jeg er mot dødsstraff, men vi må ikke glemme at dødsstraffen bare rammer noen få?» Enten er du for, eller så er du imot. Dette handler om å ta et standpunkt. Dessuten finnes det andre verdige organisasjoner man kan gi penger til. Nei, jeg reagerer voldsomt på dette.

En av dem som provoserte Friele sterkest, var forfatter Jo Nesbø, som hos Fredrik Skavlan snakket om å ha to tanker i hodet samtidig.

-  Jeg blir sint, ja. Man skal da ikke straffe mennesker, bare fordi de velger annerledes. Og så sitter disse kunstnerne på fjernsyn og sier: «Ja, men de fattige får jo mat». Som om det ikke gikk an å gjøre begge deler, både å inkludere denne stakkars mannen og bespise folk. Jeg blir dårlig i magen når jeg hører Nesbø, en pen ung mann på solsida, en bestselger, sitte der og liksom filosofere om disse to tankene. Det finnes ingen grunn til å godta at medmennesker skal behandles dårligere enn oss selv! Og da må de ikke komme med denne bibelen og si at det står der, for det står altså ikke i bibelen. Og dette med to tanker: Det hjelper ikke at en fyr er en flink journalist og skriver fine ting, hvis han etterpå går hjem og banker kone og barn. Nei, vet du hva. Og når de attpåtil smykker seg med Jesus, og synger «salige du», da får jeg fnatt.

-  Det var ikke bare Nesbø som snakket om å ha to tanker i hodet?

-  Nei, det var også smukkasen fra Bergen, vår kjære Sissel Kyrkjebø, som jeg synes synger sååå praktfullt. Nå er jeg ikke sikker på om jeg orker høre på henne mer.

FOR EN DRØY UKE siden ble det kjent at den svenske pastoren Åke Green ble frifunnet av svensk høyesterett, for en rekke uttalelser mot homofile. Dommen gikk ikke Friele hus forbi, for å si det forsiktig.

-  Du vet at med mitt temperament, enten det er Frelsesarmé-saken eller han Åke Green, kan jeg ikke holde munn. At man skal kunne kalle oss en kreftsvulst eller si at homofile menn er opphavet til aids, og at det er en tolkning av bibelen, er for meg helt uforståelig. Men det som er verst med disse menneskene er når de ser på deg med det kristelige smilet, og sier: «Det er ikke jeg som sier det. Det er ikke jeg, Friele, det er Jesus».

Hun himler med øynene.

-  Den typen kristne har alltid et spesielt smil. Det sitter ikke i øynene, de bare drar munnen ut til sidene. Jeg kan se det når vi har fått anonyme brev, og vi får mange. Da sier jeg til Wenche: «Det brevet åpner du ikke, det er fra en sånn religiøs faen».

KIM FRIELE GÅR MOT kjøkkenet igjen, sjekker formen hun har satt inn i ovnen. Asparges, skinke og ost. Hun snakker om togturen til Bergen nå nettopp, om delikatessene på «Slakterhuset», om all den deilige fisken, og hjort og rype og rugde og bekkasiner som hennes far jaktet på da hun var ung. Hun forteller om svineribba hun skal lage til en gammel venninne, og persesylten hun og Wenche skal ha til jul. Om det urøkte pinnekjøttet, julevørterbrødet fra baker Brun, det lettrøkte fårelåret som skal ligge oppå vørterbrødet, de åtte kiloene med malt fisk, og om kvelden da hun laget fiskekaker til halv to om natta, og hun og Wenche etterpå sto på kjøkkenet og gumlet dem i seg.

-  I år skal vi feire jula alene, sier hun.

-  Bare du og Wenche?

-  Ja. Ååå, det skal bli fint. Det er første gang på 28 år at vi skal være alene på julaften. Vi har vært sånne grandtanter som alltid har blitt herpet med. En jul vi hadde bestemt oss for å bli hjemme, ringte min bror og sa at vi var nødt til å komme, fordi tvillingene hadde lagt seg på gulvet og skrek fordi vi ikke kom. Så da var det bare å sette seg på toget og reise nordover.

-  Har du noen gang savnet å ha egne barn?

-  Nei. Det har jeg aldri. Jeg er veldig glad i barn, og jeg synes mine brors barn og alle våre tantebarn er fantastiske. Det er veldig trivelig å være sammen med dem, men også helt nydelig når de går hjem til seg selv.

I ÅR FEIRES JULAFTEN i leiligheten på Geilo. Kim og Wenche skal pynte treet i hagen lille julaften, og så serverer Kim et lite julekoldtbord.

-  Selve julaften begynner vi dagen med å høre på Olavsguttene eller Sølvguttene eller hva de nå heter, og det er noe rart med det. For selv om man ikke er medlem av den kjerka; når man kjenner lukta av pinnekjøtt og presten kakler, da er det fint å høre på.

-  Og så pakker dere opp gavene helt til slutt?

-  Vel, der har vi en fin tradisjon, sier Kim og humrer så man hører en sprukken lyd bak brystbeina.

Hun har røyket i over 50 år.

-  De siste 20 åra har vi klippet ut bilder av ting vi ønsker oss, limt det på fint papir og lagt det under treet. Det har vært alt fra diamanter til gud vet hva. Ting vi kunne tenke oss å gi til hverandre. En fin tradisjon, sier Kim og smiler.

-  Veldig fin tradisjon, sier Wenche.

-  DE SIER DET skal komme en statue av deg i Oslo, Kim?

-  Ja, den er visst ikke kommet opp ennå. De får ikke bestemt seg for hvor den skal stå, men det har vært snakk om fredssenteret, Rådhusplassen, Nationalbiblioteket og Tinghuset, og det siste jeg nå fikk høre var at den skulle stå ute under en busk. Men man er redd for vandalisme. At det kan bli et populært sted for urinering, og alt sånn. Ja, du skal ikke se bort fra det.

UNG:</B> Karen-Christine Friele 27 år gammel.
<B>1983: utenfor Stortinget
<B>PARTNERSKAP:</B> Oslo, 6.08.1993: Karen Christine Friele og Wenche Lowsow har inngått partnerskap i Oslo Rådhus.
<B>PÅ FESTIVAL:</B> Karen-Christine Friele i 2005 fra Europride-festivalen.