Skjør som porselen

Han har blitt rundjult i pressen. Men den mediesky milliardæren (51) Atle Brynestad har blitt banket opp før.

SMART CLUB, OSLO, en torsdag formiddag i mai. Foran inngangsdøra til «Norges eneste hypermarked» er parkeringsplassen i ferd med å fylles opp. Unge og gamle, ja først og fremst gamle, velter ut av store biler klare til å fylles opp med eggnudler og kjøkkenarmatur. Kanskje en ny putekasse. Kanskje noen meter klikkparkett, eller hva med et splitter nytt toalett?

-  Bare forsyn dere, her er brød, tunfisk.

I et kontorbygg ved siden av hypermarkedet sitter eieren, den myteomspunne Atle Brynestad. Han har sagt seg villig til å gi et sjeldent portrettintervju, og frister med ferskt brød, kaffe og mineralvann. Han har til og med åpnet en ost, og forteller blidt at alt som står på bordet, kommer fra hans egen butikk. Han virker svært ubekvem, der han sitter med skjorta kneppet godt opp. Blikket flakker. Ordene kommer ikke lett ut. De pleier ikke gjøre det.

MANNEN SOM TJENTE sine første kroner på en veldig gammel strikkemaskin, har hatt et spesielt år. Det startet i fjor vinter, da NRK Brennpunkt viste dokumentaren «Porselensbløffen». Et program som stilte Brynestad og hans Porsgrunds Porselænsfabrik i et meget uheldig lys. Atle Brynestad ble så sint at han kalte NRK-sjef John G. Bernander en ål.

-  Det ble nok sagt verre ting enn som så, sier Brynestad i dag.

Og nå, for fjorten dager siden, hadde Dagens Næringsliv en større sak om Brynestads selskaper. Om ledere som forlater ham, egenkapital som forsvinner, og en aksjeformue som fordunstet. Atle Brynestad kom ikke godt ut av den saken, heller. Nå sitter han og vrir seg i stolen. Han liker ikke å bli intervjuet.

-  Det er en grad av ukomfortabelhet, som han sier.

-  Hva er du redd for?

-  Jeg har tenkt mye på hvorfor jeg ikke liker det. Mange synes det er helt praktfullt, de ringer journalister for å bli intervjuet. Jeg har lest at ungdom i dag har lyst til å bli kjendiser. Og så har jeg tenkt: Hvorfor liker ikke jeg å bli intervjuet? Hvorfor føler jeg et sånt ubehag med det? Jeg vet ikke om jeg har det hele og fulle svaret. Men jeg tror det har med barndommen min å gjøre.

ATLE BRYNESTAD FORTELLER om Bærums Verk og Rykkinn, der han vokste opp. Om somrene i Oslo, der hans mor Aagot og faren Audun drev møbelbutikk. Til slutt kommer han inn på hva det var med hans barndom som kan ha gitt ham en intervjuskrekk.

-  Man skulle ikke synes da man var barn. Det var litt av kulturen der jeg vokste opp. Jeg husker jeg fikk nye klær da jeg gikk på barneskolen, og det var en kjempebelastning. Hadde du ny genser eller bukse, var det store muligheter for at du fikk bank. Du ler? Men det var sånn det var.

-  Du fikk juling, på grunn av nye klær?

-  Ja, jeg fikk juling og ble mobba.

Brynestad forteller om hvordan han lagde flekker på sine nye bukser. Om julinga han likevel fikk. Om tre-fire år eldre gutter, episoder på skoleveien. Hvordan han begynte å gå til skolen før de andre, for å slippe å få hodet kjørt ned i snøen. Han tror det er disse opplevelsene som har gjort ham redd for å stikke seg frem.

-  Men siden jeg er klar over hvorfor det er sånn, er det lettere for meg å takle det, nå som jeg er voksen. I dag er man mye flinkere, man vet hva mobbing er, og lærerne er opptatt av det.

FOR TO UKER SIDEN skrev Dagens Næringsliv en artikkel om Atle Brynestad, der avisa pekte på mindre hyggelige sider ved hans selskaper. Blant annet stod det om en gjeld på nærmere to milliarder kroner.

-  Det kommer an på hvordan du definerer gjelden. Noen tror at har du to milliarder i gjeld, så er det to milliarder i minus, men det er ikke sånn vår verden er. Vi har verdier på den andre siden som overstiger gjelden. Og så må man skille mellom hva som er langsiktig gjeld og hva som er driftsgjeld.

-  Men likevel, blir man ikke litt svett av to milliarder i gjeld?

-  Har du et hus du skylder en million på, og huset er verdt to millioner, da tror jeg du sover rimelig bra. Men har du en million i gjeld, og huset er verdt 500 000 kroner, da er det greit å bli litt svett. Med mindre man har nok cash til å dekke differansen.

-  Avisa skrev også at aksjer for en milliard kroner var blitt verdiløse. Hvordan føles det?

-  Sånn er det når man driver med forretningsvirksomhet. Aksjer kan gå opp og aksjer kan gå ned. Jeg har sett de samme aksjene stige med 110 millioner kroner på en kveld, det er klart det var en spesiell følelse. Men jeg har også sett aksjeverdier for mange hundre millioner kroner forsvinne.

I 15 ÅR HAR Atle Brynestad vært gift med skuespilleren Linn Stokke. De har fått to barn sammen. I tillegg har de til sammen seks barn fra før, på hver sin kant.

-  Hvordan traff du din kone?

-  Det var ikke noe spesielt tidspunkt. Det var mer det at man ble kjent over lengre tid.

Brynestad sier han ikke kan huske noe «første møte». Og han traff henne i hvert fall ikke på bar, og hei hurra skal vi ta en dans. Det var ikke et slikt øyeblikk, der blikk møttes.

-  Hva falt du for ved din kone?

-  Hun har mange kjernekvaliteter. Jo mer jeg har lært henne å kjenne, jo flere år vi har vært gift, jo sterkere fremstår alle hennes kjernekvaliteter. Hun er et ekstremt flott menneske.

Han tenker seg om et sekund.

-  Hun er flott i tankegangen sin, i klokskapen sin, i kjærlighetsevnen sin. Hun er en person jeg har stor beundring for.

-  Hun er en flott dame også?

-  Hun er flott å se på, men hennes indre kvaliteter er enda flottere.

-  Hva tror du hun falt for ved deg?

-  Nei, det vil jeg ikke uttale meg om i det hele tatt.

BRYLLUPET TIL ATLE BRYNESTAD og Linn Stokke fikk noe mer oppmerksomhet enn hva som er vanlig. Ikke så rart, ettersom rammen også var noe uvanlig. 70 gjester ble fløyet til Venezia, der en av cruisebåtene til Brynestad lå og ventet. Etter at kjendisprest Karsten Isachsen hadde viet dem i Venezia, gikk turen videre til de greske øyer.

-  For en som ikke liker å stikke seg fram, var vel det bryllupet ganske voldsomt?

-  Ja. Jeg hadde bare tenkt å gifte meg én gang, da. Men det var litt tilfeldig at det ble Venezia, og at vi kunne bruke et av skipene. Det var ikke planlagt.

-  Det var et ganske stort skip, også?

-  Ja. Egentlig var det et firma som hadde chartret skipet for et visst antall dager. Men mellom noen turer ble det tilfeldigvis ledig. Da jeg så det, benyttet jeg anledningen. Linn syntes det var for voldsomt. Men selv om det var et bryllup for oss, var det like mye en gave til venner og familie. Så jeg betalte alt privat. Noen i min familie hadde ikke vært oppe i et fly før, mange av dem kom fra enkle kår, fra Vestlandet og gårdsbygdene på Østlandet.

Brynestads slektninger hadde antakelig ikke sett en gondol før, heller. I Venezia satt den rike slektningen deres i en slik, sammen med sin brud.

-  Det å kunne være med på noe sånt en gang i livet, ga meg stor glede. Å se hvordan de gamle tantene mine satt i boblebasseng og koste seg. Der satt de til langt på kveld, og var prinsesser og dronninger for en uke. De fleste av dem er døde i dag. Det var den ene gangen i livet de kunne få en uke i fantastiske omgivelser. Han smiler et noe sjenert smil.

-  Og så syntes jeg at kona mi fortjente et skikkelig bryllup.

DET HAR SKJEDD TING med Atle Brynestad, etter at han traff sin Linn Stokke. Han har sluttet å spise kjøtt. Han drikker ikke cola, ikke engang cola light, han fikk nemlig så vondt i tennene. Dessuten har han begynt med noe som sannsynligvis er mer utbredt blant keramikere enn blant næringslivsledere. Atle Brynestad har begynt med yoga.

-  Hva du vet! Det har jo ikke stått noe sted? Det der skjønner jeg ikke hvor du har fått tak i.

-  Du har drevet med yoga?

-  Ja, ikke mye. Litt. Det er faktisk noe jeg kunne tenke meg å fortsette med. Jeg tror det er bra for kroppen. Når du vokser og blir eldre, kan det ofte bli litt stivt. Yoga er bra for å holde kroppens funksjoner i orden, så jeg er positiv til det. Jeg er ingen yoga-master, men jeg likte det. Den gode følelsen etterpå når du har gjennomført det.

-  Det er mange raringer blant de som driver med yoga?

-  Det er mange raringer blant journalister også.

I ENDEN AV STYREROMMET henger et merkelig bilde. Der vi sitter, omtrent ti meter unna, ser det ut som om det er pakket inn i papir. Ikke før vi står helt kloss opp til bildet, ser vi hva det er. Det er rett og slett et maleri der motivet er et innpakket bilde. Tegner Finn Graff er fortsatt usikker, og begynner til og med å pirke på bildet, der kunstneren Yrjö Edelmann har malt noe som ser ut som teipbiter som er i ferd med å falle av. Brynestad sier at alle blir lurt av det. Så viser han fram bilder av noe han selv har laget. Et glassfat med et motiv som minner mest om en svært fet mann.

-  Du kaller det en mann, det får være greit. Andre ville kanskje ha sagt noe helt annet. Kunst oppfattes vidt forskjellig, og slik er det med livet også, sier Brynestad og forteller om en journalist han en gang møtte.

-  Han sa: Noe av utfordringen med deg Brynestad, det er at vi klarer ikke å finne ut hvem du er. Det hadde vært lettere dersom vi kunne ha plassert deg på en hylle. Så det er kanskje det som skaper en viss usikkerhet, folk får liksom ikke helt tak på hvem jeg er.

Dersom Atle Brynestad først gir et intervju, liker han å ha styringen. Helst vil han ha muligheten til å redigere seg selv i etterkant. Men ettersom journalister som regel ikke går med på slike avtaler, blir det ikke så mange intervjuer.

-  Du stiller knapt opp på intervjuer. Tror du det kan ha vært med på å mystifisere deg?

-  Ja. Det kan sikkert være. Og jeg er blitt fortalt at jeg må stille opp på intervjuer en gang i blant, så det ikke blir sånn at «han stiller aldri opp». Men det er ikke det morsomste jeg gjør.

BRYNESTAD LEVER et priviligert liv. Han og familien bor i et stort hus i Voksenkollen. Han har et barokk- slott i Sverige, beskrevet som «Den Karolinske herregårdskulturens mest fullendte smykke». Han er ikke spesielt opptatt av herregårdskultur, sier han, men han kjenner selvsagt historien bak sitt eget slott. For noen år siden disponerte han et fly. Men han er egentlig ikke så opptatt av slikt, påstår han. Øst eller vest er visst heller ikke så viktig for ham. Han understreker at konsernets hovedkontor ligger på østkanten. Og han er ikke begeistret for de som kaller Lyn for et vestkantlag.

-  Jeg kan bo mange steder, jeg. Det har jeg sagt til kona mi også. Jeg kan bo på Hadeland eller i Tønsberg eller et annet sted. De klasseskille-greiene er ikke noe for meg. Jeg har vært industriarbeider i mange år, jeg er vokst opp med dotømmere og fylliker.

Men ikke bare det:

-  Jeg har møtt visepresidenten i Det hvite hus, Walter Mondale.

Og hva med de kongelige? Det har blitt påstått at Brynestad pleier nær kontakt med de kongelige, noe han sterkt bestrider. Riktignok var Sveriges kongepar på besøk på Brynestads svenske slott under åpningen, men siden har han ikke sett dem.

-  Kong Olav traff jeg en gang, på Hadeland, han var der i forbindelse med jubileet. Han gjorde en fantastisk figur og var jo en konge med betydelig tyngde. Den talen han holdt på Hadeland Glassverk under lunsjen, uten manuskript, den var helt fantastisk. Riktignok pirka han borti rekesalaten på forretten. Han pirket i den, så bort på meg, og sa: «Brynestad... her var det ikke mye reker». Men det er sånn det er her på landet, sa jeg. Mye salat og lite reker.

EN AV MANGE TING Atle Brynestad helst vil slippe å snakke om, er hans sosiale engasjement. Han er redd det skal oppfattes galt. Likevel, når vi kommer innom temaet, virker han ikke direkte motvillig. Han innrømmer at han støtter kvinner i kvinnefengsler, og at de innsatte av og til sender ham julekort. Han nekter ikke for at han gir mat fra Smart Club til gatebarna i Oslo, og at han støtter Kirkens bymisjon. Han forsøker heller ikke å stikke under en stol at han gir bort Lyn-billetter til barn på Radiumhospitalet. Men egentlig, sier han, egentlig vil han ikke snakke om dette.

-  Men jeg kan si noe om dette på generelt grunnlag. Hvis man har mulighet til å gi noe tilbake til den byen man bor i, synes jeg det er bra. Det betyr ikke at alle skal gjøre det, men det er veldig mange som hjelper til, og bruker tida si. Uten at det synes, eller blir omtalt. Det synes jeg er bra. Og fylliker og sånn ... jeg er vokst opp med fylliker jeg. Det er stort sett snille mennesker som har kommet skjevt ut, og da er det vanskelig å komme seg tilbake, ikke sant?

Brynestad vil ikke si noe om hvorfor han gjør disse tingene, annet enn at det er «en personlig greie».

-  Og så må man huske hva som er god latin i Norge ... det er greit å gjøre ting, men du skal ikke fortelle det til noen. Man blir mistenkeliggjort hvis man gjør bra ting for byen sin. Da kan det være like greit å holde kjeft om det.

SIST SØNDAG skjedde det utrolige. Etter 37 år uten seier, slo Lyn Rosenborg. På tribunen satt Atle Brynestad og hans 83 år gamle mor, slik de pleier. Det må ha vært en god dag for dem begge. Lyn klatret oppover på tabellen. Sola skinte. På Brynestads slott i Sverige, strømmet publikum til for å se årets utstilling av kunstglass. På Hadeland Glassverk, der Brynestad hadde vært tidligere på dagen, hadde maleren Morten Juvet åpnet utstillingen «Blant soppsamlere og lure rever». Journalistene konsentrerte seg om Juvet, ikke om eieren, som holdt seg i bakgrunnen. Det var nok en god dag for Atle Brynestad.

HAR BLITT BANKET OPP FØR: - De klasseskille-greiene er ikke noe for meg. Jeg har vært industri-arbeider i mange år, jeg er vokst opp med do-tømmere og fylliker.