Skjørtejegeren

I ti år har Siri Hustvedt (52) vært mann. Nå ser den norskamerikanske forfatteren fram til å bli kvinne.

HUSET I GATA med løvtrærne røper ingenting. Det er vår i New York City, på Coney Island flyr fiskeslukene gjennom lufta og dupper nedover i bølgene til bluefish biter tak. Havbrisen stryker gjennom gatene, forbi T-banestoppene, innover landet til gatene i Brooklyn der et av USAs bestselgende forfatterpar holder hus i en gate preget av en ro bare penger og talent kan gi. Alene eller i kombinasjon.

Steintrappa mot inngangsdøra er kjølig. Ringeklokka like dempet som mannen som åpner døra. Og der står forfatterikon Paul Auster (60) med gråstenk i bakoverstrøket hår, tenksomme, store øyne bak briller og framoverlutede skuldrer som får ham til å virke lavere enn han er. Han kaller på sin kone Siri Hustvedt som kommer smilende – blond, høy, mager og med øyne så levende at de kunne tilhørt en tenåring på vei til sin første dans.

I BEGYNNELSEN VAR Hustveit gård. I drømme var Amerika. Drømmen vant. Oldefaren til Siri Hustvedt pakket sine eiendeler og forlot familiegården i steil Vestlandsnatur på Voss til fordel for prærieland.

Noen generasjoner senere falt øynene til hans barnebarn Lloyd Hustvedt, professor i skandinavisk litteratur, på Ester Vegan fra Mandal. Snart utvandret Ester etter til Northfield, Minnesota. Døtrene Siri, Liv, Astrid og Ingrid vokser opp i det forjettede land. Landet der indianere, slaver, straffanger og immigranter har spilt blod og tårer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I fjerde generasjon etter oppbruddet fra Hustveit kommer den – immigrasjonsromanen. «The Sorrows of an American».

Manuset hviler nå i hånda til Paul Auster, som etter en vennlig velkomst forsvinner ned i underetasjen i huset i Brooklyn. Ekteparet leser alltid hverandres manus. Mens Auster stadig lufter stoffet sitt for kona, slipper ikke Hustvedt stoffet fra seg før hun står på målstreken. Det gjør hun nå.

– Som jeg, har fortelleren norsk mor og oldefar fra Norge på farssiden. Det er en komplisert historie, handlingen foregår i løpet av et år, men med flere temaer og pek til andre tider.

I fjor kåret den engelske avisen The Guardian den blonde, høyreiste kvinnen med det uttrykksfulle blå blikket til en av verdens femten fremste intellektuelle kvinner («best-dressed brains»). Andre navn på lista var Zadie Smith, Ségolène Royale og Condoleeza Rice. Det store gjennombruddet kom i 2003 med den kritikerroste romanen «Det jeg elsket», der kunsthistorikeren Leo Hertzberg som gammel mann skuer tilbake på livet og vennskapet mellom to familier i Soho, New York City.

– Mot slutten av romanen sier Leo: «Å skrive er en måte å utforske min egen sult på, og sult er det samme som tomhet». Hva mener du med det?

– Begjær er alltid rettet mot noe du mangler. Noe du ikke har. Jeg tror forfattere skriver ut fra et begjær som gjør at de må. De har ikke noe valg.

SELV BEGJÆER Siri bøker. Lidenskapelig.

– Det første jeg kan huske er hvordan jeg elsket det lille biblioteket i Northfield. Jeg kan huske lukten av bøkene, plastomslagene på utsida, hvordan det fascinerte meg.

– I essayene dine skriver du om å være en outsider. Er det en link mellom outsiderrollen du følte som barn og lesingen?

– Jeg tror mange skribenter og kunstnere har følt at de er outsidere. Jeg var ikke en ren outkast hele oppveksten, men jeg følte meg alltid som en outsider. Jeg var et barn som analyserte andre. Jeg sanset raskt tristhet og anspenthet i folk. Jeg har alltid vært svært var for følelser hos andre.

– Er det nødvendig å ha en slik følsomhet for å kunne skrive fiksjon?

– Det er farlig å si at en spesiell form for personlighet skaper forfattere. Jeg tror det finnes forfattere med alle mulige personligheter.

Siri Hustvedts metode er streng disiplin. Seks dager i uka skriver hun fra åtte om morgenen til utpå ettermiddagen. Bare søndager tar hun fri. Best skriver hun om morgenen. Rekreasjon får hun ved å trene og stelle planter i sin frodige, lille bakhage.

– Skriver du i samme rom som din mann?

– Å nei! ler Hustvedt, forferdet bare ved tanken.

– En kan aldri skrive i samme rom. Skribenter trenger ensomhet, alle har sin egen rytme. Når jeg står fast, vandrer jeg gjerne rundt. Jeg tror det er en motorisk del forbundet til skriving som ofte neglisjeres i debatter. Som når en står fast. Sitter du bare stille, hjelper det ikke. Men om du reiser deg, går til et annet rom, er det som om setningen som er forsinket inne i deg blir halt ut ved hjelp av bevegelsen. Siden ting ikke er magisk må det være noe nevrologisk som virker inn.

– Søsteren din Ingrid sier interessen din for nevrologi er nærmeste en ...

– Besettelse? foreslår Hustvedt kjapt.

– Ja.

– Ha, ha. Ja, jeg er ganske besatt. Jeg er ustyrtelig nysgjerrig på livet og hvorfor folk er som de er. Å få informasjon om hjernen har åpnet en ny verden for meg. Jeg er en person som ikke klarer å stoppe og studere. Jeg elsker det!

Hustvedt har selv fått føle hjernens luner. Hele livet har hun slitt med migrene. På bryllupsreisen til Paris fikk hun et anfall så sterkt at hun måtte innlegges på sykehus. Det tok et år før hun ble bra igjen. Hun hadde smerter døgnet rundt.

– Hvordan påvirket opplevelsen deg mentalt?

– Jeg ble trist av smerten. Kronisk smerte er grusomt. Så ille at man tenker smerten aldri kommer til å opphøre.

– Tidligere hersket en oppfatning om at kunstnere måtte stå på kanten av stupet mentalt for å klare bevege gjennom kunsten. Er du enig i det?

– Det er to sider ved det. Det ene er at det er en veldig romantisk idé av kunstneren som en gal person. Romantikken på 1800-tallet omfavner galskap, det er en kulturell arv vi har opptatt i oss. Det andre er at det trolig er en genuin forbindelse mellom mentalsykdommer og kunst. Det er interessant at en høyere prosentandel av kunstnere enn resten av befolkningen har schizofreni i nær familie.

– Din mann har en schizofren søster?

– Ja. Jeg underviser schizofrene og bipolare på et psykiatrisk sykehus. Noen skriver utrolig godt og med stor genialitet. Psykoser er noen ganger ledsaget av en høyere grad verbal kreativitet.

NORSK VAR DET FØRSTE språket Hustvedt lærte. Under intervjuet slår hun tidvis over fra amerikansk til nær aksentfri bergensk.

– Jeg tror min mor synes det er rart at jeg snakker kav bergensk, hun er jo fra Mandal. Men jeg bodde et år hos min tante og onkel i Fana da jeg var utvekslingselev ved Bergen Katedralskole.

Tidligere hadde familien bodd i to omganger i Norge. Første gangen noen måneder på besøk østpå da Siri var fire år, siden et helt år da hun var tolv.

– Hva er den største forskjellen mellom den norske og amerikanske kulturen?

– Det er vanskelig for meg å svare på. Northfield var et immigrasjonssamfunn sterkt knyttet opp mot Vest-Norge. Fordi jeg hadde en norsk mor, hadde jeg alltid et mer betraktende syn på Amerika enn jeg ville hatt om jeg hadde en amerikansk mor. Jeg har alltid følt meg nærmere Europa. Men det var en god ting å vokse opp med to kulturer. Det er berikende å ha to språk.

Hustvedts franske venninne mener hun er mer europeisk enn amerikansk i væremåten. Så frittalende at hun kan skremme folk. Hustvedt ler lenge og smittende.

– Vi har en forestilling i intellektuelle kretser om at ting skal legges fram rolig. Jeg er ikke slik. Jeg er alltid lidenskapelig. Følelser kan skremme folk.

– Hvilken andre bivirkninger har lidenskap?

Hustvedt bryter ut i latter igjen.

– En av bivirkningene har selvsagt vært at jeg har det svært morsomt! Jeg får store gleder gjennom å studere alt som interesserer meg.

– Du kjeder deg ikke lett?

– Aldri! Min mann og jeg pleier å si at det kjede-ligste øyeblikket i moderne liv er når du står og ven-ter på kofferten på flyplassen. Da kan du ikke lese.

DATOEN VAR 23. FEBRUAR 1981. Stedet en lobby i 92. gate, New York City, mannen Paul Auster. Poeten.

– Jeg falt for ham i løpet av tretti sekunder. Jeg var heldig. En kan bli tiltrukket av menn, men så kan de begynne å prate og avsløre at de er idioter. I Pauls tilfelle syntes jeg han var briljant!

Følelsen var gjensidig. Ett år senere giftet paret seg. I Norge er Auster best kjent som bestselgerforfatteren av New York-trilogien samt som manusforfatter og medregissør for filmene «Smoke» og «Blue In the Face». Ekteparets viktorianske mursteinshus bærer preg av velstand med sine mahogniskap, sjelfulle vintagemøbler og velpolerte gulv. Men Hustvedt har andre tider friskt i minne.

– Da jeg først kom til New York i 1978, var jeg svært fattig.

Som om minnene suger krefter ut av kroppen hennes, synker den livlige stemmen flere hakk.

– Jeg hadde ulike småjobber, men jeg studerte fulltid så det var svært vanskelig. Jeg levde på nesten ingenting. Jeg spiste mye kyllinglever. Til 39 cent for et pund. Jeg klarer ikke spise kyllinglever lenger fordi jeg spiste så mye av dem på den tida, men de er faktisk ganske gode om en koker dem med persille og løk.

Hustvedt blir stille.

– Du glemmer aldri fattigdom. Den gjør deg snill mot servitører og drosjesjåfører. Den gjør deg forståelsesfull for hva de gjør, og hvor tøffe, smertefulle og trettende slike jobber kan være.

– Hva med din egen datter?

– Hun har aldri vært fattig. Hun er heldig og har definitivt hatt et annet liv. Men Sophie har jobbet siden hun var liten.

SOM ET GRASIØST rådyr kommer collegestudent, sanger, skuespiller og modell Sophie Auster svinsende inn i stua. 19-åringen har vært på coveret til den spanske utgaven av musikkmagasinet Rolling Stone og figurert i franske ELLE. På den selvtitulerte debutplaten synger hun oversatt poesi av diktere som Robert Desnos og Guillaume Apollinaire. Hun er tildelt en rolle i filmatiseringen av farens roman «The Inner Life of Martin Frost». Etter å ha vekslet noen ord med moren, glir hun ut igjen av rommet. Siri Hustvedt smiler varmt og setter seg bedre til rette i den mosegrønne velurtrukne lenestolen.

– Å være mor og forfatter – har det vært lett?

– Det er noe jeg har tenkt mye på. For å si det slik: Jeg ville aldri ha byttet ut å ha vært mor. Jeg har elsket hvert stadium under Sophies oppvekst. Samtidig er det ingen tvil om at straks du har en voksen datter har du mer tid til å skrive.

– Har du møtt fordommer som kvinnelig forfatter?

– Ikke direkte, jeg har vært heldig. Arbeidet mitt har blitt tatt seriøst. Folk lager disse absolutte skillene mellom kvinnelige og mannlige forfattere, det er aldri en god ting. Grensene mellom det maskuline og det feminine er vage, vi har alle menn og kvinner inni oss. En del av det å skrive er å gå inn i andre personer. Om du ikke innta rollen som både mann og kvinne er begrensningene dine som fiksjonsforfatter heller store.

– Var du en mann da du skrev om Leo i «Det jeg elsket»?

– Ja. Jeg følte meg også eldre. Nå skriver jeg om en yngre mann og jeg føler meg yngre igjen! Som forfatter lever du med karakterene. Du er på en måte disse menneskene.

FORRIGE ROMAN TOK Hustvedt seks år. «The Sorrows of an American» er i havn etter fire. Begge har mannlige hovedkarakterer. I ti år har Hustvedt levd som mann mentalt.

– Neste bok blir om kvinner! Det er helt sikkert. Jeg vender tilbake som kvinne, stråler hun.

– Jeg har en vag idé. Jeg vet at den skal handle om to kvinner. Fortelleren blir litt eldre enn meg.

Allerede før sorgene i «The Sorrows of an American» er sluppet over leserne, er Hustvedt altså i gang med neste prosjekt. Sin egen sorg ble hun påført ved fødselen.

– At jeg ble født for tidlig og nesten døde ... det er ingen tvil om at det har merket meg.

Ester Hustvedt fødte sitt første barn så tidlig at legene tvilte på om Siri ville overleve. Det lille nurket ble plassert i kuvøse. Ester ble beordret hjem. I ukevis lå babyen Siri mutters alene mens næring ble dryppet inn i årene hennes. Ingen strøk henne. Ingen sang. I begynnelsen var livet ensomhet. Hustvedt mener kroppen hennes husker minnet om dette skjellsettende spedbarnsstadiet.

– Du skriver i et essay at du alltid føler et fysisk press i hjertet?

– Ja, et sår. Den tidlige atskillelsen fra min mor har trolig merket meg. Jeg ble født på den tida der de ikke rørte babyer i kuvøser. Nå har de åpninger der man kan stryke babyene og holde dem.

– Hvordan føles dette såret?

– Det er en konstant følelse av sensibilitet.

– Kan du føle såret nå?

Hustvedt ler.

– Nei. Men følelsen definerer utvilsomt en stor del av min skriving. Kanskje jeg skriver rundt skaden – eller hva man kan kalle det jeg føler inni meg.

Samfunnsrollen som forfatter er det lenge siden Hustvedt hadde stor tro på.

– Jeg har for lengst innsett at kunst, av alle slag, ikke har mye politisk effekt. Selv om vi liker å tro det. Effekten kunst kan ha er individuell. Men kunst har ikke hindret noen fra å starte en krig.

Et sukk unnslipper forfatteren. Hun gestikulerer.

– Jeg har alltid befunnet meg på venstresida, men jeg er ikke kommunist. Jeg har vært sterkt imot Bush-administrasjonen og deres politikk. I denne familien bare hater vi den, kommer det lavt.

– Amerikanerne vil ikke ha krig, de vil ikke ha Bush. De vil beskytte miljøet, de vil ha nasjonal helseforsikring. Jeg tror virkelig Bush vil bli felt i dette valget.

DET VILLE GLEDET 

Lloyd Hustvedt. Siris far døde for tre år siden – 81 år gammel. I «The Sorrows of an American» har hun flettet inn bruddstykker fra farens familiememoarer. Han ga sitt samtykke.

– Døden er forunderlig. Menneskene du elsket forlater deg aldri. Du bærer foreldrene inni deg til din egen død, sier hun med dirrende stemme.

– Kan man velge hvem eller hva man elsker?

– Trolig ikke. Jeg tror vi ofte ikke klar over at vi elsker i det hele tatt. Men som jeg alltid har sagt til min datter: Du kan ikke styre hva du føler, men du kan styre hva du gjør. Sinne, sorg, kjærlighet ... vi har ikke kontroll over det. Men vi har kontroll over handlingene våre.

I «Det jeg elsket» skildres følelsen av å elske en person som man er sammen med, men som en likevel ikke kan nå. Dette er allment, mener Hustvedt.

– Det er alltid noe du ikke kan få fatt i ved en person. Hvis du ikke erkjenner mysteriet ved en annen person, kan du gjøre deg selv svært ulykkelig. Det som kan drepe kjærligheten mellom mennesker er når de tror de vet alt om den andre. Det er det verste. Når alt blir rutine og du handler som om du vet alt om partneren din. Det gjør du selvsagt ikke.

– Er du flink til å gi andre plass?

– Jeg mener distanse er viktig. Distanse og respekt. Intimitet og nærhet også, selvsagt. Men man må ha stor respekt for autonomien til den andre personen. Og for det mystiske.

Karakterene i Hustvedts romaner låner ofte detaljer fra hennes eget liv, men hun avviser at de er selvbiografiske.

– Alt transformeres gjennom diktningen. Noen ganger tror jeg fiksjonen kan komme nærmere sannheten enn vi gjør i det virkelige liv. Det finnes forfattere som mener vi som dikter er profesjonelle løgnere. Jeg tar avstand fra det. Et stort kunstverk får deg til å gjenkjenne noe sant. Noe du ikke kunne gjenkjent uten å ha sett eller lest det kunstverket, mener Siri Hustvedt.

– Kunst er ikke å lyve. Kunst er å søke sannheten gjennom andre midler enn fakta.

magasinet@dagbladet.no

FORFATTERPAR: Siri Hustvedt er født i USA, men har norsk mor og norskamerikansk far. Til daglig bor hun i Brooklyn sammen med ektemannen, forfatter Paul Auster.
BEGJÆRER BØKER: Paul og Siri i Aschehougs hageselskap i 2002.
«BEST DRESSED BRAINS» Britiske The Observer <a href="http://observer.guardian.co.uk/woman/story/0,,1866057,00.html">kåret i fjor Hustvedt</a> til en av verdens femten fremste intellektuelle kvinner. I selskap med Zadie Smith, Condoleeza Rice og Ségolène Royal.