Skrekkelig vakker

Da Izabella Scorupco (34) fikk hovedrollen i storfilmen «Exorcist: The Beginning», ble hun så lei seg at hun gråt i tre dager.

- JEG TROR SKJEBNEN styrte det hele. Izabella Scorupco (34), svensk stolthet, internasjonalt sexsymbol, stopper opp et sekund. Hun tenker litt over det, på hvor glad hun er for at hun lot seg overtale den dagen, tidlig i vinter, da karrieren banket på døra på det aller mest upassende tidspunktet.- Jacob, sønnen min, var to måneder gammel da jeg prøvespilte for rollen i Exorsisten-filmen. Det er jo typisk, at når man ikke er så sugen på en rolle, ikke så desperat, da får man den, sier hun og knasker nøtter fra en liten gul boks. Hun har angrepet minibaren på hotellrommet på jakt etter frokost. På flyet fra Stockholm måtte hun klare seg med te i en pappkopp.- Rollen skulle spilles inn på ti dager i LA, hadde agenten min sagt til meg. Han var helt gal på at jeg skulle ta den. Da jeg sa ok, sa de: «Bra, da skal vi fikse pass til Jacob.» Hvorfor det? spurte jeg, studio var jo bare på andre sida av byen. «Nehei,» svarte de, «nå skal du til Roma i sju uker.» Herregud, jeg hadde gråteanfall i tre dager, jeg ville jo bare kose, amme, lære det lille monsteret mitt å kjenne, bare være mamma. Men er man ikke Julia Roberts, så kan man ikke be om tre måneders utsettelse.Hun skjærer en grimase og putter en håndfull nøtter til i munnen. Den svensk-polske Bond-piken sitter i en stor lenestol, og mens hun prater, tygger hun så det spraker bak de store leppene. - En stund kjente jeg at jeg ikke fikset det, jeg var konstant så trøtt at jeg var på grensen til å dø under innspillingen. Jacob vekket meg en gang i timen, og jeg ammet som regel hele natta, samtidig som jeg måtte være på plass i sminken klokka 03.00, forteller Izabella. Nå ser hun at det verdt slitet. Mye på grunn av en mann. En svensk en attpåtil. Izabella sier hun har hatt Stellan-abstinenser siden hun forlot storfilmens sett i Roma for to uker siden.- Jeg har aldri hatt det så bra under en filminnspilling noensinne. Å jobbe med Stellan Skarsgård burde være noe alle skuespillere fikk oppleve en gang i livet. Det verste med å jobbe med ham er at det aldri kan bli så bra igjen, sukker hun.OM RESULTATET AV SAMARBEIDET blir bra også, for ikke å si skummelt, gjenstår å se når oppfølgeren til den legendariske grøsseren fra 1973 har premiere i USA i august. Hvis ikke Warner Bros. bestemmer seg for å spille inn en ny versjon, da. Hittil er det laget tre. Etter den første ble regissøren sparket og etter den andre ble skuespillerne vraket. Alle utenom Stellan Skarsgård.- Kanskje det er djevelens makt som spiller inn. For meg ble hele skrekkfilmelementet veldig sterkt. Jeg fikk helt noia under innspillingen, så jeg begynte å gå i kirken. Izabella Scorupco kom til Sverige fra Polen som åtteåring. Hun så annerledes ut, snakket rart, den eneste måten hun kunne hevde seg på var å spille teater og bli en annen, mente hun. Hun ble forførerisk russisk dataekspert i Bond-filmen «Goldeneye», tøff klatrer i «Vertical Limit» og helikopterflyger i «Ildens herskere», uten at kritikerne alltid jublet på hennes vei. - Det er litt mot min egen vilje at det har blitt mest actionfilmer, jeg skulle gjerne hatt annerledes roller. Selv er jeg jo ingen actionkvinne i det hele tatt, jeg sover ikke i telt engang. Hvorfor skal jeg ligge på gress og lide når det fins hoteller? spør Izabella.HUN SANG SEG til topps på hitlistene med Ole Evenruds «Shame, shame, shame» i 1991, hun har fått fart på H&Ms undertøyssalg, hun er Sveriges nest mest sexy kvinne, bare slått av prinsesse Madeleine, hun giftet seg med kjæresten Jeffrey Raymond like før nyttår, han som hun hadde holdt hemmelig for pressen i tre år. Og så har hun en jobb på si, en bijobb som hun virkelig elsker, som hun brenner for, påstår hun, og det er derfor hun er i Norge. Siden 1999 har talskvinnen for det svenske kosmetikkselskapet Oriflame vært en langbeint blondine med sminkedilla.- Jeg er kosmetikkfrik, bekrefter Izabella smilende. Hun har sunket lenger og lenger ned i stolen, men nå spretter hun opp igjen. Hun legger den ene foten over kneet og fokuserer blikket. Favorittemaet hennes er kommet på banen. Ikke er hun flau over å innrømme det heller.- Jeg pleier å si at Viggo Mortensen skriver poesi, jeg sminker meg. Hun flirer. - Skuespillere må jo ofte hoppe på masse rare filmer i desperasjon for å få penger. For meg er dette en bijobb, og på grunn av denne jobben våger jeg å satse på uavhengige filmer og prosjekter som ikke betaler så godt. Jeg prøver ikke å late som om jeg er noen annen, jeg synes dette er skitroligt.LIVET HAR IMIDLERTID ikke bare vært rougerødt for Izabella Scorupco. I 1998, mens hun fremdeles var gift med ishockeyspilleren Mariusz Czerkawski og holdt på med filminnspilling i Polen, var datteren deres Julia (nå 5) nær ved å dø av akutt luftveisinfeksjon. I takknemlighet overfor legeteamet som reddet henne, donerte Izabella et modellhonorar på flere hundre tusen kroner til det fattige polske sykehuset.Egentlig ønsket hun seg fire barn. Den tanken skremmer vettet av henne nå.- Jacob tar naturligvis mye oppmerksomhet, og jeg får ikke vært nær Julia like mye som før. Jeg savner henne ofte selv om hun er i samme rom. Hvordan går det da når man har mange barn? Jeg fatter det ikke.Aller mest fornøyd er Izabella med at hun har gitt barna sine hverandre.- Å ha minst ett søsken er den beste måten å lære seg å løse konflikter på, man skjønner at man ikke er verdens midtpunkt. Jeg vokste opp som enebarn med bare mamma, og hva jeg enn gjorde så var det fantastisk. Hun var så redd for å kritisere meg, og jeg forstår i ettertid at det ikke bare var bra, for seinere, når jeg møtte vanlige situasjoner og ikke fikk applaus, var det vanskelig.Når Izabella har det tøft, kanskje under en filminnspilling, eller når hun blir rørt, eller hvis hun bare er veldig glad, sånn som hun er nå, liker hun å gråte. Det prøver hun å slutte med.- Jeg gråter aldri foran datteren min, for jeg vil ikke at hun skal se meg svak. Man får en helt annen styrke som forelder. Men gud, jeg kan jo virkelig gråte for alt, jeg har alltid vært en gråterske, sier Izabella. Hun sprader over gulvet i brune skinnstøvletter og tar imot et etterlengtet rekesmørbrød.- Egentlig burde de ansette meg i begravelser. Det kunne vært min andre bijobb. randi.fuglehaug@dagbladet.no

<B>Izabella Scorupco</B>