Skrivemaskinen

Prisbelønte Ragnar Hovland (49) har skrevet 34 bøker om folk på reisefot. Selv lengter han etter sitt eget hjem.

{ndash}DETTE, mumlet Ragnar Hovland og dyttet opp døra i den horisontaldelte tomannsboligen i villastrøket på Nordberg i Oslo. {ndash}...skal ein gong bli ein heim.Vi var blitt advart. Hans kone hadde sagt det på telefon flere ganger: «Det ser aldeles for jævlig ut.» Hun hadde ikke tatt hardt nok i. Huset var et kaos av pappesker, plast, møbler, rot og verktøy. Det duftet sagmugg, trelim og maling. Der gikk en rørlegger fra Bosnia, der gliste en elektriker fra Vietnam, og et eller annet sted hamret to snekkere fra Gudbrandsdalen. {ndash}Når sommaren kjeme, så trur eg dette skal bli bra, sier Hovland optimistisk. {ndash}Ja?{ndash}Ja. Det var selvsagt umulig å sitte der, så Hovland foreslo at vi kanskje kunne sitte hos naboen. Han gikk ned trappa og ringte på. Det var i orden, sa hun, kom inn, hun hadde en hylende baby på armen, og lurte på om vi ville ha kaffe. Hovland mumlet «ja takk» og fant selv veien til stua. På et gardinbrett pludret to undulater.DU MÅ IKKE ha hørt sjøen slå mørkt mot en ferjekai en isende kald oktoberkveld for å glede deg over Ragnar Hovlands bøker, men det kan være en nyttig referanse å ha. Bøkene hans snor seg langs vestlandske riksveier gjennom grønne lier og svarte gjel, fra fjord til fjell, og de snor seg gjennom livet med lengsel, kameratskap, melankoli og død. «Ei vinterreise» heter boka som han nylig fikk Kritikerprisen for. I 23 år har han fylt bokhyller landet over med romaner, noveller, barne- og ungdomsbøker, dramatikk, reisebøker, artikler og essay og det er ikke rart at han er blitt beskyldt for å ha en manisk meddelelsestrang. {ndash}Det er ikke sånn at jeg skrive hele tida. Men det er dette som er yrket mitt. Det minste man bør kunne forlange av en forfatter, er at han skriver, sier Hovland. Han snakker lavt og stakkato, og man vet aldri når han har sagt sitt. Midt i en setning kan Hovland ta en lang tenkepause, for i motsetning til mange andre tenker Hovland både før, etter og mens han snakker.{ndash}Nøyaktig hvor mange bøker har du utgitt?{ndash}Skal jeg bare ta med bøker jeg har skrevet alene? Ja, da må jeg...Han sier noe uhørlig, reiser seg, krysser langsomt den knirkende parketten og stanser foran bokhylla, og nå skal vi huske at han ikke er hjemme hos seg selv, men hos naboen {ndash} like fullt vet han at den er der. Han trekker ut ei bok, den tjukkeste av dem alle, «Åleine i Alpane». Langsomt krysser han tilbake, han setter seg påpasselig på stolen, strekker halsen for å få avstand til boka og lar pekefingeren gli nedover, mens han teller sine bøker så lavt at det bare visler. Så kremter han.{ndash}Det ble færre enn jeg hadde trodd. Jeg må telle en gang til.Han teller en gang til. Minuttene går, undulatene pludrer, Hovland kremter: {ndash}Altså, bøker som jeg har skrevet helt alene uten noe samarbeid: Jeg kom fram til at det er 34 bøker. Og så kommer det to, kanskje tre, bøker til i år. {ndash}Har ikke du en gang sagt at «ingen må få vite hvor fort jeg egentlig skriver»?{ndash}Har jeg sagt det? Ja. Nei, jeg kan ha sagt det. La meg si det sånn: Jeg har hørt om dem som skriver bøkene sine om igjen 14 ganger før de utgir dem. Det hadde ikke jeg holdt ut. Da hadde jeg gitt opp. Jeg tror nok at 70 prosent av det jeg skriver blir stående.SPØR DU RAGNAR HOVLAND om hvor han kommer fra, svarer han noen ganger «jeg er født i Bergen». Andre ganger tar han den lange versjonen og lar deg følge presten Hovland, hans kone og deres fem barn på en mangeårig rundreise på Vestlandet med start i Bergen og med stopp i Strandvik i Midthordland, Luster i Sogn og i Stavanger. Det er altså ikke rart at Ragnar Hovland har utviklet sin helt særegne dialekt. Heller ikke er det rart at han ikke har et sted han kan kalle «heim». {ndash}Jeg har ikke noen bestemt plass som jeg kan si: «Her er heimen min.» Jeg føler meg hjemløs på jorda. Men når jeg kjører bil over til Vestlandet og krysser fylkesgrensa til Hordaland eller Sogn og Fjordane, føler jeg at den landsdelen på en måte er litt heim. {ndash}Hvordan er det å ikke ha «ein heim»?{ndash}Det er både godt og vondt. Av og til kjenner jeg at jeg burde hatt det. Men fordelen ved ikke å ha det, er at jeg har en avstand til alt. {ndash}Husker du noe fra Bergen? {ndash}Jeg husker havna og båtene. Og jeg husker at jeg hadde teologiske funderinger. Jeg tenkte jeg at jeg var udødelig. At jeg var en av de utvalgte som aldri skulle dø. Og jeg tenkte at livet her på jorda bare var en drøm, og at det var himmelen som var virkeligheten. {ndash}Du må ha vært en klok fireåring?{ndash}Jeg gikk mye alene og stullet.{ndash}Har du noe som du kan karakterisere som «ein barndomsheim»?{ndash}Ja, da tenker jeg på et gult hus med røde vinduskarmer i Strandvik i Midthordland der jeg bodde fra jeg var fire til jeg var elleve. Med en stor frukthage og en bekk. Når jeg skriver og skal ha et hus der noen bor, så er det alltid det huset jeg tenker på. {ndash}Hva gjør det med et menneske når man stadig flytter på seg?{ndash}Jeg hadde forestilt meg at jeg skulle bo i Strandvik resten av livet. Å flytte var ille. Sjokkartet. Det som jeg trodde var «ein heim», viste seg å være falskt. Jeg har ikke noe vitenskapelig belegg for det, men jeg tror at all flyttingen har gjort meg til en rastløs person. {ndash}Er det derfor det nesten alltid er noen som er på reise i bøkene dine?{ndash}Det kan være det. Det kan også være at det er en enkel og billig måte å strukturere ei bok på. Da har jeg en begynnelse og en slutt. {ndash}Andre typiske hovlandske trekk?{ndash}Et typisk trekk er dyrkingen av det flyktige. En følelse av at ting ikke varer. Og en lengsel etter noe en ikke vet hva er og som man aldri kommer til å oppnå. Det har kanskje noe å gjøre med min lengsel etter «ein heim».{ndash}Sier du det for å være hyggelig nå?{ndash}Nei, jeg tror det kan ha med det å gjøre.{ndash}Har du et mål med det du gjør?{ndash}Jeg har nok det, uten at jeg helt kan si hva det er. Jeg har en retning, men mot hva vet jeg ikke. Det er vel et forsøk på å nå fram til større forståelse av hva det hele dreier hele seg om. {ndash}Livet?{ndash}Livet, ja. Eh ... det er et forsøk på å overvinne det meningsløse, samtidig som en ser at det meningsløse kanskje er det som er meningen. Jeg forsøker å komme fram til en erkjennelse av at det meningsløse er helt OK. At det meningsløse er det som er. Og at det er nok. «DET SLÅR MEG at det kan vere ei straff fordi eg ikkje har vore meir glad i livet. Og fordi eg har hatt denne kjensla av at eg kanskje har oppnådd og opplevd {ndash} det eg skulle. Helvete rg,» skrev Hovland like etter at han hadde fått påvist kreft i tarmene. Året var 1998.{ndash}Det var slike tanker jeg hadde før jeg ble syk. Hvis jeg skulle dø og så meg tilbake {ndash} var livet mitt tungt og mislykket? Nei, jeg hadde hatt et bra liv, alt i alt. Jeg har fått skrevet de bøkene jeg skulle, jeg har sett mye av verden, jeg har hørt god musikk, og jeg har opplevd kjærlighet. Var det noe mer igjen da? Det var det. De første symptomene på at noe var galt, merket han i 1996. {ndash}Men det gikk lang tid før jeg gikk til lege, og da jeg kom til lege gikk det lang tid før de fant ut hva det var. Jeg fryktet det var kreft og var forberedt på det verste. Og det var også en lettelse å få vite hva det var. Så kunne vi ta det fra der. Det var i denne perioden at han begynte å skrive dagbok, og det er disse dagboknotatene som ble til den kritikerroste boka «Ei vinterreise». Det vil si halve boka. Den andre halvparten er en hovlandsk riksvegmovie. Dagboknotatene er nøkterne.{ndash}Det var alltid spørsmål om hvor mye jeg skulle ta med. Når tårene renner, skal jeg ta med det? Hvor mye av kroppslige funksjoner skal jeg ta med? Hvor mye smerter og hvor mye blod? Han fikk stråleterapi og ble operert. Og det var et par dager etter operasjonen at han trodde livet var over. Han lå i senga og så «Ä nglagårdII». {ndash}Plutselig ble jeg kvalm og kastet opp. Jeg klarte ikke å puste, hjertet sluttet å slå. Jeg hadde ingen kjente rundt meg, og på fjernsynet flimret en sånn idiotisk dum film. Skulle jeg dø slik? Jeg følte mer irritasjon enn panikk. I boka skriver han at tanken på å dø fra alt som ikke er gjort, ikke betydde noe. Eller som han selv sier: «Det drit ein i fullstendig.»{ndash}Det var en god erkjennelse å komme til. Å få gjort ting var ikke viktig. Det som var viktig, var å ha gode dager. Lese bøker, høre god musikk. Drikke champagne og røyke sigarer. {ndash}Har du forandret deg etter sykdommen?{ndash}Jeg er blitt flinkere til å si nei til ting jeg ikke vil gjøre. Jeg må ikke lenger lese ut bøker som jeg har begynt på. Jeg må ikke være den siste som går fra en fest. Og så tror jeg at jeg setter mer pris på livet. Jeg ser ting klarere. Og innretter livet slik at det er bra og riktig. {ndash}Det er ikke slik at «nå må jeg fylle livet med viktige ting»?{ndash}Nei, nei. Tvert imot. Jeg skal ikke si at tull er viktig, det blir feil. Men det skal være et element av tull. I bøkene mine er det ting om ikke betyr noe mer enn det som står der. Rent tull. Og sånn må det være i livet også.EGENTLIG SKULLE Ragnar Hovland ha truffet sin nåværende kone Tove Bakke allerede i 1975. Da var de begge på vei til Montpellier i Frankrike for å studere, men så hoppet Hovland av toget i Lyon fordi han hadde hørt at det var så mange nordmenn i Montpellier. {ndash}Det var sikkert like godt at jeg hoppet av. Jeg var nok ikke moden for å treffe henne, sier han. I stedet giftet han seg med ei tysk jente han hadde brevvekslet med etter et språkkurs i England i 1973. De flyttet til Husnes, hvor Hovland var lærer og skrev bøker. Så ble de skilt. Og mye seinere giftet han seg med Tove, og siden har de flakket rundt fra Havana til Jølster, fra Bayern til Sande, til Tavira i Portugal og Altea i Spania, og alltid tilbake til byleiligheten i den sterkt trafikkerte Waldemar Thranes gate i Oslo. Like før jul solgte de og flyttet bort fra betong og asfalt, og til tomannsboligen på Nordberg der de har hage og et gløtt av Oslofjorden. De kjøpte den sammen med søsteren til Tove. Det er hun som eier undulatene. {ndash}Før vi kjøpte hus, hadde vi det bekymringsløst økonomisk. Kunne reise mye. Nå er vi blakke. Jeg har aldri drømt å bli rik, men vil gjerne ha såpass at jeg slipper å tenke på det. Og det har jeg hatt. Jeg har alltid måttet jobbe for det. For bøkene selger jo ikke. {ndash}Hvor mye selger de?{ndash}Rundt et par tusen. Barnebøkene selger litt mer. Så det er bare korte, velsigna perioder jeg kan jobbe med litteraturen. {ndash}Er det vanskelig å skrive en bestselger på nynorsk?{ndash}Ja, det er så å si umulig. {ndash}Drømmer du om det?{ndash}Nei. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skulle takle det. Med slike bøker jeg skriver, er det feil at det skal bli masselektyre. Men å selge ti tusen ville nok føles riktig.«UKULELE, 4-strenget gitar av port. opprinnelse, fra 1800-tallet et populært instrument på Hawaii,» står det i leksikon. {ndash}Jeg har spurt meg selv hvorfor jeg begynte å spille ukulele og er kommet til at jeg må ha sett det på TV, sier Hovland. Han har fire eller fem ukuleler. {ndash}Det har fin lyd, og er enklere å spille enn gitar. Og så er det så lite at det er lett å ta med seg. {ndash}Er det på grunn av ukulelene at du ofte går i hawaiiskjorter? {ndash}Nei, det har ikke med det å gjøre. Jeg gikk forbi en butikk i København og så at det hang sånne skjorter der og inntil da hadde jeg vært motstander av slike plagg. Men hadde jeg noen grunn til det? Var jeg ikke et voksent og fritt menneske? Kunne ikke jeg gå med hawaiiskjorte? Jo, det kunne jeg. Så jeg kjøpte en og følte meg velkledd. Ragnar Hovland har karakterisert seg selv som en introvert ekshibisjonist. Med andre ord en innadvendt mann med trang til å vise seg fram. {ndash}Jeg er sjenert og tilbakeholden av natur, men liker svært godt å stå på en scene. Der kan jeg gjøre hva som helst. Det er en god følelse.{ndash}Men i bunn er du sjenert? {ndash}Jeg har overvunnet mye av sjenertheten og er ikke på det nivået jeg en gang var. Nå klarer jeg å takle de fleste situasjoner og er ikke lenger så engstelig for å snakke med ukjente.Han taklet til og med det å stille opp i spørrekonkurransen «Jeopardy» på TV. {ndash}Jeg har en konkurranseånd i meg fra barndommen. Jeg liker å vinne og er en dårlig taper. Og jeg vant første runde og slo ut mesteren, men fikk jernteppe på ordet hologram. {ndash}Hologram? {ndash}Slike tredimensjonale bilder. Jeg så for meg alle hologrammene jeg hadde sett i mitt liv, men kom ikke på ordet. Hadde jeg satset litt mindre, hadde jeg gått videre. Men jeg vant litt penger og en tur til Legoland for to personer. Så det var ikke bortkastet.Den ene av de to{ndash}tre bøkene Hovland skal gi ut i år, handler om små gleder.{ndash}Det å samle på små ting er en glede. Det å sitte i en hotellbar er en glede, å gå med hawaiiskjorte, reise med ferjer, ta bussen til Vestlandet. Slike ting, sier Hovland. Ei mye større bok han jobber med, er biografien til maleren Nikolai Astrup. {ndash}Det er jævla mye jobb, sier Hovland. Og at han tar i bruk et slikt kraftuttrykk, betyr at det er virkelig mye jobb, for Hovland banner sjelden. Bare i sine bøker.{ndash}Nei, den biografien er noe helt annet enn det jeg har gjort før. Bunker med brev og notater med uforståelig håndskrift. Voldsomt pirkearbeid. Og så er det forventninger om at det skal dukke opp noe nytt. {ndash}Var dette noe du sa ja til før du lærte deg å si nei? {ndash}Ja. SÅ SITTER VI DER på tredje timen. Undulatene pludrer, Hovland snakker, men ikke så mye, selv om han har laget en liste over temaer han kan snakke om: «Litteratur, film, musikk (mest pop), sport (mest fotball og vinteridrett), politikk (enkel), vjret (serleg dårleg vjr), mellommenneskelege forhold og folk eg kjenner.» {ndash}Det plager meg at jeg kan så lite. Jeg har lett for å bli imponert over folk som tilsynelatende kan snakke om alt mulig uten at det høres dumt ut, sier Hovland, og så snakker vi om tvisynet til vestlendingen. Den sarkastiske, flirfulle, tvetydige vestlendingen som man aldri vet hvor man har. {ndash}Jeg har litt av det, men er ikke den verste. Hvorfor vi er slik? Det skyldes vel litt redselen for å si dumme ting. Man må ikke være for tydelig. Da kan det blir brukt mot deg.{ndash}Usikkerhet, altså?{ndash}Ja, og så er det respekt for kloke folk som vet ting. Jeg kan ikke si ting som er dummere enn det Kjartan Fløgstad sier, og hvis jeg ikke er på det nivået, kan jeg like gjerne holde kjeft eller være tvetydig.{ndash}Er Fløgstad tilfeldig valgt?{ndash}Ikke helt tilfeldig. Men jeg blitt er mindre redd for det nå. Jeg er blitt såpass gammel og har gjort såpass mye og levd gjennom såpass mye at det er greit.{ndash}Jeg begynner å bli ferdig. Er det noe du gjerne vil si? {ndash}Det er det aldri. Men eg kjem nok på litt når du har gått. hallgeir.opedal@dagbladet.no