Skriver vestover

Marita Liabø (34) sjokkerer seg selv når hun skriver. Romanpersonen lever inni hodet hennes. Nå drømmer hun om å stikke av. Med ham.

-  Å, KAN EG FÅ ei svele?!

På Kaffistova i Oslo runger det i rosemalte fat og skjelver i bringa på portrettet av Halldis Moren Vesaas. Forfatteren og filologen fra Førde uttrykker så spontan glede over ei takkestekt surmelkskake med smør og sukker at klientellet skvetter til og velter rekesmørbrød opp i kaffekoppen. Marita Liabø er vever, blid og kledd i en mørk grønnfarge fra den politiske venstresida. Og så impulsiv som bare rødhårete kvinner fra Distrikts-Norge kan være. Nå vurderer hun å stikke fra billedkunstner-mann og hus på Vålerenga for å bli geitebonde på Vestlandet sammen med romanfiguren sin.

-  Jeg vil jo ha mannen min, men jeg vil ikke ha Oslo, smiler Marita oppgitt.

I sin femte roman «Under brua» som nettopp er kommet ut, byr hun på den skallete sogningen Simon. Et sjumilssteg hjemover etter fire bøker på bokmål og historier fra land som Kambodsja og Guatemala. Boka handler om å finne et sted hvor man føler at man hører til.

-  Jeg tror Sogn og Fjordane kan være mer interessant for nordmenn enn Tibet. Og det sier jeg ikke bare fordi jeg er fjogning.

JO DA, DET STÅR fjogning. Ordet beskriver en person fra Sogn og Fjordane, og stammer fra et lokalt radioprogram. Marita har derimot selv funnet på uttrykk som «et klikk og ingenting» og «den skinnhellige ånd». Dem bruker hun til å beskrive livet hovedpersonen Simon vil komme seg ut av i «Under brua». Han er systemutvikler, bor i Oslo og sliter med å føle seg hjemme i det store systemet som storbyen er. Etter ei fuktig identitetskrise en sein kveld i Tromsø blir han funnet døddrukken under ei bru, og når han våkner, sitter vakre Sunniva og våker over ham. Simon er i opprør mot det meste i livet sitt, og prøver å finne tilbake til lykkefølelsen og røttene sine på Vestlandet. Han vil bryte opp, gi fingeren til sjefen og hovedstadsmaset, og leve et enkelt liv sammen med sin sårbare redningskvinne.

Artikkelen fortsetter under annonsen

-  Simon er en rastløs fyr som det er lett å bli glad i og like lett å bli oppgitt over. Han har mange konflikter i seg. Både i sitt eget hode, i forhold til sine nærmeste og til samfunnet rundt seg. Han er lei av det masete, byråkratiske, tanketomme bylivet og prøver å skape seg et nytt liv. Det viser seg å ikke være så lett for ham når han har jobbet seg fra alt som heter sosiale relasjoner og seksualliv. Da har man lett for å tippe over.

Marita ser ut av kafévinduet.

KANSKJE ER DET Simon hun ser etter. I Marita Liabøs hode er det visstnok vanskelig å skille mellom fantasi og virkelighet.

-  Da jeg skrev boka, hendte det at jeg satt og lo høyt eller rett og slett ble støtt av det jeg selv skrev. For jeg skriver så fort at jeg rekker å bli sjokkert over det som står på skjermen, smiler hun.

-  For eksempel er det et sted i boka hvor Simon spyr utover ei dame fra Molde som blir med ham på hotellrommet. Og da husker jeg at jeg holdt meg for munnen i sjokk og vantro.

Hovedpersonen er nemlig virkelig og har sterk egenvilje, han lever i hodet til Marita.

-  Hva er det du driver med, Simon? Slik kan jeg sitte og snakke til ham. Og når han sier noe tåpelig, blir jeg oppgitt over ham. Selv om han kommer fra mitt eget hode, ler hun.

Det er unektelig litt spesielt at en forfatter fra Frode Grytten- og Hans Sande-land skriver fire bøker på bokmål før hun igjen finner fram den gule ordlista i større utgåve. Dessuten skriver hun i jeg-form med en mannlig hovedperson.

-  Det at jeg skriver om en mann, var egentlig bare noe jeg hoppet ut i. Det slo meg en dag at jeg måtte skrive om en skalla sogning, jeg så ham plutselig klart for meg. Og etter hvert som Simon har vokst fram, har jeg tenkt mye på ham. Jeg ser ham i fremmede menn på gata og savner ham nå som boka er ferdig.

Marita snakker om romanfiguren som om det skulle vært en person av kjøtt og blod.

-  JEG VET IKKE hvor mye det er av meg selv i Simon, men jeg kjenner igjen litt av rastløsheten og evnen til å drukne seg i arbeid når man har det vanskelig. Jeg setter meg ikke ned og grubler, men jobber eller reiser bort. Gjør noe annet. Og sånn er Simon også, han dveler ikke ved hendelser, men går ut og jobber med saken i stedet.

Simon er riktignok levende for henne. Men på samme måte som du bare ser for deg konturene av en romanfigur når du ligger på sofaen og leser, ser heller ikke Marita ham helt klart for seg oppe i hodet.

-  Han er på en måte tydelig, men det er bare når jeg ser ham fra femti meters avstand. Når jeg skriver om Simon, sitter jeg inne i ham og ser ut.

Derfor er det nærliggende å tro at det er Marita som styrer ordene Simon bruker og den til tider håpløse atferden hans.

-  Noen mener for eksempel at jeg skriver konservativt nynorsk, med ord som «lekam» og «køyrety». Men dette er Simons måte å snakke på, det er en del av lengselen han har tilbake til røttene sine.

ROMANFIGUREN prøver å rømme fra bylivet og stresset i Oslo, og Marita stortrives ikke i hovedstaden hun heller. Det er ikke bare byråkratiet, effektiviseringen og karrierejaget som byr henne imot. Gjennom flere år som både forskningsmedarbeider og praksislærer i Oslo har hun møtt mange som er negative til nynorsk. Hun er særlig blitt provosert av norsklærere som har vært nedlatende til den likestilte målformen.

-  Jeg tror ikke alle tenker på at nynorsken er svært viktig for identiteten til mange mennesker i landet vårt. Jeg har vært feig når jeg har skrevet bokmål, innrømmer hun.

-  Og nå lengter jeg hjem.