Skrivestuene

Hvor sitter forfatterne når de forfatter?

HARALD ROSENLØW EEG (38)

Aktuell: Romanen «Løp hare, løp». Har også skrevet manus til filmen «De usynlige» som kommer på kino i slutten av september.


Skriver:
Hjemme i Tåsenveien i Oslo. Blir drevet rundt i huset og har skrevet i kott, skap, på barnerommet og i stua. Som småbarnsfar må han til tider jobbe under ekstreme forhold.

- Hvorfor jobber du hjemme?

- Jeg er ikke så kresen på hvor jeg sitter, og kan skrive nesten hvor som helst så lenge jeg har musikk på dataen og øretelefoner. Tidligere satt jeg på «Screenwriters Oslo» i kontorfellesskap. Det var inspirerende å sitte vegg i vegg med andre forfattere, og se hvordan de jobber med samme pulsen som en selv. Nå er det mange møter med filmjobbingen min, og jeg synes det er deilig å sitte hjemme ellers. Det er godt å slippe å gå forbi Oslo S. hver dag, og jeg er takknemlig for hver blanke arbeidsdag jeg har her.

- Hvordan vil du beskrive dette stedet?

- Jeg trenger bare en halv kvadratmeter, og blir drevet rundt i huset alt etter livssituasjon. I det siste har jeg sittet ved en pult på rommet til Noah (3), men nå har jeg flyttet ut derfra. Favorittstedet er på kjøkkenet eller i sofaen ved stuebordet.

- Hva handler «Løp hare, løp» om?

SKRIVER HJEMME: Harald Rosenløw Eeg kan skrive nesten hvor som helst, og flytter rundt i huset alt etter livssituasjon. Datteren Sval (9) sitter i bakgrunnen med kompisen Jakob Nerdal (10). Foto: METTE MØLLER, AGNETE BRUN OG ERLING HÆGELAND
SKRIVER HJEMME: Harald Rosenløw Eeg kan skrive nesten hvor som helst, og flytter rundt i huset alt etter livssituasjon. Datteren Sval (9) sitter i bakgrunnen med kompisen Jakob Nerdal (10). Foto: METTE MØLLER, AGNETE BRUN OG ERLING HÆGELAND Vis mer

- Det er en oppvekstroman fra 80-tallet i Tønsberg. Hovedpersonen løper 800-meter og har pappaen sin som trener. Moren er byens stupedronning, og det er historien om en glansbildefamilie som rakner.

- Preger skrivestedet innholdet?

- Nei. I den verste småbarnsfasen er det bra å jobbe med film. Da kan jeg ta kortere økter, tenke, konsentrere meg, forsvinne ut av det og komme inn igjen. Med romanskrivinga er jeg avhengig av lengre økter. Flikkingen kan jeg ta på toget eller hvor som helst, men grunnteksten må jeg gjøre under noenlunde levelige forhold. Forfatter Nikolaj Frobenius spurte meg rett etter at jeg fikk barn hvordan det gikk med skrivinga. Da begynte jeg nesten å grine.

- Hva må du ha når du jobber?

- Musikk og øretelefoner. Når jeg jobber hører jeg ikke på høy rockemusikk, men elektronisk eller sutrerock. Thomas Dybdahl er fin å jobbe til. Musikken er rolig, men ikke flat.

- Har du et beste eller verste minne herfra?

- Av og til blir forstyrrelsene for store, de ringer fra barnehagen med unger som har slått hull i hodet eller begynt å kaste opp. Men sånn er det for alle foreldre. Fordelen er at jeg har fleksibel arbeidstid.

- Hva gjør du når du står fast?

- Løper. Eller gjør noe annet. Det er det som er det fine med å jobbe med film og bok om hverandre. Det nytter ikke å presse noe fram. Du må leke deg fram og holde hjula i sving, så ordner det seg.


- Hva ville vært ditt optimale arbeidssted?

- Det må være sommerstedet vårt i Sverige. Å være der med andre forfattere eller alene. Men det handler mer om tilstanden i hodet enn et fysisk sted. Å kjenne flyten slik at en glemmer at en sitter og skriver.

ADELHEID SEYFARTH GULBRANDSEN (45)

Aktuell: Med romanen «Misjonærene».


Skriver:
Boka ble unnfanget i skogen. I intense perioder sitter hun på Hytjanstorpet på Finnskogen hos eneboeren Jan Storberget (64).

- Hvorfor skriver du her?

- Dette er ikke noen tilgjort dukkestue. Det er ekte, et sted med fortellinger som sikkert tangerer mine egne historier. Å skrive er å fange noe om hvordan mennesket er, og her har mennesker vært uten at det går an å endre det. Jeg har en tilgjengelighet på meg selv her, og blir ikke forstyrret av noe. Jeg kan spise det samme, høre det samme, se det samme, og gjøre det samme. Her kan jeg være helt åpen  uten noen lag av tilgjorthet, og møter bare mennesker som vet hvem jeg er på godt og vondt. Helst møter jeg ikke noen. Jeg har kjørt meg hardere nå enn i arbeidet med forrige roman, og hentet så langt og dypt inne i meg selv som jeg kan tillate meg som småbarnsmor. Jeg sovner og våkner med pennen i hånda, og griper til å være ekstremt sunn for å holde meg på bena. Av og til er jeg usikker på om jeg har gått for langt i å isolere tanken totalt. Det er spesielt viktig å være alene i midtfasen av skrivinga hvor menneskene blir til de menneskene de er i romanen.

- Hvordan vil du beskrive dette stedet?

- Det aksepterer meg, og jeg aksepterer det. Det gjør seg ikke til for meg, og jeg gjør meg ikke til for det. Skogen rundt her er helt rolig, samtidig som den er i bevegelse. Det er som vann som både forandrer seg og kan være helt stille. Ulike faser krever ulike ting, og dette er også et sted hvor jeg henter meg inn.

- Hva handler boka om?

- Ytre sett handler det om Jack, en ung såkalt etnisk nordmann. Han er på ferietur i Kenya, og redder jenta Mbambi som er i ferd med å bli omskåret. Han får henne med seg i en flukt mot Nairobi, og møter blant annet en misjonærkvinne som deler sine erfaringer og prøver å sette i gang en tankevirksomhet i ham. De blir forfulgt av en nær slektning av Mbambi, og romanen stiller spørsmålene hva det er å hjelpe. Er det våre egne behov vi dekker når vi hvite mennesker reiser ut i verden for å redde noen? Hvorfor gjør vi det, og hvem er det egentlig vi hjelper? Mange spurte meg etter romanen «Fars hus» om den var selvbiografisk. Denne er det enda mer. Jeg identifiserer meg med Jack, og store deler av mitt unge liv tenkte jeg at jeg så ting klart, var solidarisk, og hadde noe å komme med til verden omkring. Det er en noe naiv, men politisk korrekt handling Jack gjennomfører.

- Preger skrivestedet innholdet?

- Nei, i beskjeden grad. En roman bør stå såpass støtt og trygt at den utgjør sitt eget såkalte univers. Skrivestedet må være et sted som henter ut dette universet. Neste bok, som jeg har begynt å ta notater til, er fra Finnskogen. Da kommer jeg til å bruke rått og uhemmet av nærmiljøet på alle måter.

- Hva må du ha når du jobber?

- En uforstyrret tilværelse og mye væske. Jeg spiser ganske lite når jeg jobber så hardt. Det er en ekstrem ytelse. Når jeg hører meg selv oppsummere hvordan jeg lever i konsentrerte faser, er det nesten skremmende. For en utenforstående kan det kanskje virke mystisk og spennende, men det er nok helt forferdelig for dem som er i nærheten av det. På en måte er det egoistisk, akkurat som idrettsutøvere må man ta sjansen på at det er verdt det. Man bør kanskje ideelt sett være på grensen når man skaper?

- Har du et beste eller verste minne herfra?

- Et tilbakevendende forferdelig minne er den gangen jeg hadde skrevet på pc-en, og alt ble borte.

- Hva gjør du når du står fast?

- Går, for eksempel. Jeg vet ikke om jeg står noe særlig fast. Mye kommer når jeg går ganske langt. I de mest konsentrerte skrivefasene går jeg helst ut når det er mørkt. Nå høres det ut som om jeg ikke er helt bra, og det er jeg kanskje ikke heller. Men jeg har drevet med idrett og vet hva kroppen og psyken tåler. Jeg trenger å jobbe skjermet i perioder uten innspill fra verden utenfor.

- Hva ville vært ditt optimale skrivested?

- Det kan ikke bli så mye mer optimalt enn der jeg har mulighet til å jobbe skjermet, har mat, drikke og virkelig ro. Visuell ro og skjerming fra støy. Resten får man ta fra seg selv.

GAUTE HEIVOLL (30)

Aktuell: Med romanen «Himmelarkivet».

Skriver: Deler av romanen er skrevet på skrivemaskinen til Gestaposjef Rudolf Kerner. Heivoll har sittet i kjelleren på «Torturens høyborg», Arkivet i Kristiansand. Et eget kontor er gjenskapt slik Gestapo-sjefen hadde det. Ved siden av kontoret der han har sittet, er blant annet fangekjelleren, torturrommet og flere av redskapene som ble brukt under torturen av fangene. Der nede har boka blitt til i selskap av tre voksdokker: En som forestiller Gestapo-sjefen, en av tolken som var en av torturistene, og en dukke som representerer de 3500 fangene som var innom Arkivet fra 1942-1945.

- Hva handler boka om?

- Louis Hogganvik som ble arrestert av Gestapo under krigen og brakt til Arkivet i Kristiansand. Her ble han torturert så kraftig at han ble sinnsforvirret. Det endte med at han tok sitt eget liv ved å spise biter av madrassen på cella. For å skjule det, senket de ham i havet den 20. januar 1945. Jeg kom over historien om Hogganvik og lurte på hva som skjedde i løpet av de ni dagene på Arkivet. Og hvordan gikk det med kona hans? Romanen handler om min vei til å skrive dette, og flere ulike fortellinger for å sirkle inn det som skjedde. Den handler om glemsel, livets sårbarhet, og skammen som gjør det så vanskelig å nærme seg tilværelsens smertefulle sider.

- Hvorfor skriver du her?

- Da jeg hadde lest vitneavhørene og så hva som hadde skjedd, tenkte jeg at dette var for brutalt til å skrive om. Men datteren, som ikke hadde snakket om dette på 60 år, ville nå at jeg skulle skrive historien. Da tenkte jeg at hvis jeg skulle få dette til, måtte jeg rett inn i kjernen og sitte i kjelleren på Arkivet og skrive. Det er en slags oppreisning for Hogganvik at jeg skriver historien ved skrivepulten til ham som var ansvarlig for hans død. Jeg måtte tøye grensene mine for å tørre å sitte her nede alene på kveldene. Det sitter mye i veggene her, og det går flere historier om folk som har hørt bankelyder. Folk får helt noia når de hører at jeg skriver her, og det blir nærmest sett på som sykt. På en paradoksal måte ble det lettere å sitte omgitt av de tre dokkene, tre vitner som stirret på meg fra forskjellige kanter. Jeg var nærmest forpliktet på at det måtte bli noe hver gang når jeg satt her. De gangene jeg skrev på skrivemaskinen ble det mer fysisk, og jeg måtte hamre det ned. Orda og setningene fikk musikk, og det var spesielt å sitte her og høre klapringen på maskinen. Ved å sitte her nede ble jeg ført nærmere det jeg skrev om. Denne romanen har ført en ny etisk dimensjon inn i forfatterskapet mitt. Det ble mer tydelig at det jeg skriver er viktig, og betyr noe for andre.

- Hvordan vil du beskrive dette stedet?

- Det er lada. Her er det en slags energi som er ubehagelig, men som jeg prøvde å omdanne til noe konstruktivt. Under krigen spilte de lystige, tyske slagere for å overdøve skrikene fra torturen slik at forbipasserende ikke skulle høre det. Det er så utrolig grotesk i forhold til hva som skjedde her. Jeg har sittet og hørt musikken som strømmer ut i kjelleren, og tenkt på kjærlighetshistorien mellom Louis og kona Theodora. Torturistene var stort sett beruset når de torturerte fangene, og dette var reir for mye faenskap.

- Preger skrivestedet innholdet?

- Ja, i aller høyeste grad. Det gir en annen bevissthet. Hvert ord og setning jeg skriver her betyr mye. Jeg har tenkt på datteren til Louis, Birgit, og tilegnet boka til henne. Hun har levd hele livet med sin fars skjebne i bakhodet. Stedet har minnet meg på hvor viktig det er å fortelle denne historien. Denne boka er ikke den siste jeg kommer til å gjøre fra krigen. En ting er historiske dokumenter, en annen er å dikte seg inn i hva folk må ha opplevd for å gjøre krigen relevant, nærværende og aktuell. Snart er de som opplevde krigen døde, og vi må begynne å forestille oss hvordan det var.

- Har du et beste eller verste minne herfra?

- Det siste Louis Hogganvik sa til en av sine medfanger, var «Her kan jeg ikke være». Jeg satte meg ved skrivemaskinen for første gang, puttet i et papir, og skrev setningen om igjen og om igjen. I begynnelsen kom det ingenting, for blekket var tørka inn. Så kom flere og flere bokstaver til syne, og til slutt vokste setningen fram klart og tydelig som om stemmen kom langsomt tilbake; «Her kan jeg ikke være».

- Hva gjør du når du står fast?

- Skriver på noe annet. Underveis har jeg skrevet en novellesamling og en barnebok. Men ikke her nede.

- Hva ville vært ditt optimale skrivested?

- Et kontor utenfor huset i nærheten av der jeg bor. Med mange vinduer og utsikt i en gammel bygning. Et hus der folk har levd og bodd. Skriving består av hardt arbeid og disiplin, men jeg holder muligheten åpen for at det er en porsjon magi i det. Den finnes gjerne i eldre hus.

VIGDIS HJORTH (45)

Aktuell: Med romanen «Førsteperson entall».

Skriver: Gjerne i utlandet. Men når hun er i Norge, foregår en del av skrivinga på «Fellini» i Sandvika med øl, penn og papir. Der får hun sitte i fred.

- Hva handler boka om?

- En kvinne som det går dårlig med. Spørsmålet romanen stiller er om hun kunne gjort noe for å unngå sin ulykke. Kunne hun valgt annerledes? Det er nok noe alle lurer på i løpet av livet.

- Hvorfor skriver du her på «Fellini»?

- Her er jeg borte fra alt, og kan være i den verdenen romanen utgjør. Jeg pleier å gå fra Nesøya og hit, og turen tar rundt en time. På veien vet jeg for eksempel at Hulda Kråkefjær skal til København, og at det skal gå til helvete. Men hva skal skje? Og hvordan? Når jeg kommer fram hit, har jeg fått tenkt litt, og setter meg og skriver. Det er kanskje litt ungt og hipt her, men da får jeg sitte i fred mens ungdommene er opptatt med seg selv. Brune puber kan være fint, men der er det flere som henvender seg når de ser ei kvinne alene med en øl. Jeg går ikke hit for å møte folk, men for å komme bort fra husarbeid og andre ting hjemme. Ofte kommer jeg i sjutida og tar bussen hjem klokka ti. I noen av skrivefasene jobber jeg helst i utlandet, på Cuba eller i Montenegro.

- Hvordan vil du beskrive dette stedet?

- Det er nytt og litt upretensiøst. Det liker jeg. Her slipper jeg å se ut som om jeg sitter og «prøver å være poet». Det er heller ikke sånn at man dresser seg opp for å gå ut her.

- Preger skrivestedet innholdet?

- Nei, overhodet ikke. Jeg går ikke til steder som påvirker meg. Heller til steder hvor jeg kan stenge verden ute og gjøre mitt eget. Jeg må sitte i en krok og ha det litt anonymt rundt meg.

- Hva må du ha når du jobber?

- Computer, penn og papir. Det er godt med kaffe eller alkohol, men jeg er ikke avhengig av det. Det er ikke så rituelt, men jeg må sette meg selv i kreativt modus.

- Har du et beste eller verste minne herfra?

- Nei, men det er nettopp det. Et verste minne herfra ville vært forstyrrende. Jeg passer på å aldri bli for full, for da ville jeg blitt flau for å gå hit. Jeg tar vare på det gode, i denne sammenhengen litt nøytrale, forholdet.

- Hva gjør du når du står fast?

- Jeg går. Og forsøker og forsøker. Jeg løser det alltid på et vis.

- Hva ville vært ditt optimale skrivested?

- Stamhotellet mitt på Cuba. Det er gammelt, kolonialt, og passe rufsete. De har masse papegøyer i bur, og et gammelt og slitt havbasseng. Jeg får alltid et rom med terrasse. Der er jeg borte fra alt, og følger ikke med på radio, tv og aviser. Skriveprosessen er et slags forskningsarbeid på ulike problemstillinger. Jeg kommer inn i et modus, og nå når jeg er ute av det igjen, skjønner jeg nesten ikke hvordan jeg har skrevet romanen. Det er litt uvirkelig.

ERLEND LOE (39)

Aktuell: Med barneboka «Kurtby». To av Kurt-bøkene hans blir dessuten en animasjonsfilm som kommer i oktober.

Skriver: I kontorfellesskapet «ROMA» i Rosenborggata i Oslo. Består hovedsakelig av regissører og manusforfattere. Tidligere «Screenwriters Oslo» i Skippergata.

- Hvorfor skriver du her?

- Hjemme har jeg tre barn og tusen ting å fikse, så det er helt nødvendig å tre inn i et miljø hvor jobb og konsentrasjon dominerer. Jobben de fleste gjør her er ensom, og må være det. Men her har vi et slags fellesskap i de ensomme prosjektene, og noen å si hei til om morgenen. Her kan jeg late som om jeg har en ordentlig jobb å gå til.

- Hvordan vil du beskrive dette stedet?

- Det var åpent her da vi kom. Posten hadde brukt det som store sorteringslokaler. Vi fikk ønske oss hvor mange kontorer vi ville ha, hvor kjøkkenet skulle være og liknende. Det er enkelt, greit og praktisk å være her. Vi har syv kontorer, og stort sett faste folk som sitter her.

- Hva handler «Kurtby» om?

- Kurt blir pastor i en karismatisk menighet i Sverige. Han tror at han er fylt av Den Hellige Ånd, og begynner å skalte og valte. Det er et rabiat harselas av ekstrem religiøs praksis, som i Knutby eller liknende. Det er en ellevill, blasfemisk komedie. Forhåpentligvis for barn.

- Preger skrivestedet innholdet?

- Nei. Det er jeg nesten sikker på at det ikke gjør. Jeg har ikke en så romantisk forestilling om det lengre. Det idémessige kommer, eller kommer ikke. Hvor jeg skriver det ned er bare et praktisk spørsmål. Før var jeg mer slik at jeg måtte ha akkurat den pennen og det papiret. Det var ritualer jeg laget i starten for å føle meg trygg. Det trenger jeg ikke nå lengre.

- Hva må du ha når du jobber?

- Bare praktiske ting som mat og drikke.

- Hva gjør du når du står fast?

- Jeg vet ikke om jeg har det problemet. Jeg sitter ikke med blinkende markør på skjermen og tenker «faen». De ideene som ikke utvikler seg selv i bakhodet, begynner jeg ikke på. Siden jeg jobber med forskjellige ting, kan jeg bare gjøre noe annet.

- Hva ville vært ditt optimale skrivested?

- Hvis jeg kunne valgt kontor hvor jeg ville, hadde det vært høyt oppe med masse utsikt, lys, og store, luftige lokaler. Og det hadde vært hyggelig med musikkanlegg og stort skrivebord. Jeg kunne kanskje hatt det hvis jeg hadde gått inn for det, men slike ting er ikke så viktige for meg. Det er sikkert noen steder som har satt preg på litteraturen som er skrevet, men jeg er ikke på det nivået.

PÅ FINNSKOGEN: Adelheid Seyfarth Gulbrandsen trenger å leve skjermet i konsentrerte skrivefaser. Hos eneboer Jan Storberget langt inne i skogen, henter hun ut romanens eget univers.
TORTURENS HØYBORG: Gaute Heivoll har skrevet deler av romanen på skrivemaskina til Gestaposjefen som var ansvarlig for Louis Hogganvik sin død. Romanen har blitt til på sene kvelder i kjelleren på Arkivet i Kristiansand, hvor flere tusen ble torturert under krigen.
STAMSTEDET: Etter en times spasertur hjemmefra, lander Vigdis Hjorth på «Fellini» i Sandvika hvor hun skriver ut scener til romanen sin. Her er det ungt og hipt nok til at en voksen dame får sitte i fred.
KONTORFELLESSKAP: Erlend Loe sitter sammen med flere regissører og manusforfattere som deler lokaler og spiser lunsj sammen. Slik får de et slags fellesskap i de ensomme prosjektene, og noen å si hei til om morgenen.