- Jeg så faktisk akkurat målet på video igjen, sier formidlingskonsulent Bjørn H. Samset ved Fysisk institutt, Universitetet i Oslo.Han snakker om frisparkscoringen til Brasils Roberto Carlos mot Frankrike i prøve-VM i fotball i 1997. - Det er jo en nydelig demonstrasjon. Ballen begynner med å gå helt rett fram. Hvis den hadde fortsatt i den retningen, hadde den truffet ti meter til siden eller noe sånt. Men det er først idet ballen passerer muren den begynner å kurve, og det noe voldsomt. Så han fikk veldig mye fysikk inn i det sparket der. Både Magnus-kraften, luftmotstanden og turbulens virker inn. Det er ikke sånn at han opphever noen fysiske lover med det skuddet? - Nei da, nei da. Han bare bruker dem på en perfekt måte. Men det kan vi kanskje komme tilbake til? Ja da. - Vi kan begynne med Magnus-kraften. Den tyske fysikeren Gustav Magnus - det er litt uklart om han drev med det i 1852 eller 1853, men det var omkring da - jobbet med å forklare hvorfor spinnende granater og kanonkuler noen ganger ikke gikk dit de skulle. Det begynte relativt voldelig, det her. Så var det Lord Rayleigh, en berømt fysiker, som ga forskningen navnet Magnus-kraften, og generaliserte den til å bli brukt om sideveis kraft på et eller annet rundt objekt som spinner. Siden har man anvendt dette på studier av ballsporter, i hovedsak baseball, golf, bordtennis og fotball. Hva er spesielt med de fire? - Alle ville vært ganske kjedelige om man ikke kunne utnyttet Magnus-kraften og turbulens. Turbulens er når lufta rundt ballen ikke glir glatt forbi den, men virvler og roterer slik som røyk som svever opp fra en sigarett. Og hvis vi holder oss til fotball? - Vi kan holde oss til det vidunderlige frisparket vi snakket om. Det som skjer, er to ting. Først av alt sparker han ballen veldig hardt, omtrent 30 meter per sekund. Og 30 meter per sekund er et veldig spesielt tall, for det er omtrent akkurat der luftmotstanden mot en ball er minst. Da har du turbulent luft mot ballen, og da er ikke Magnus-kraften så sterk. Men etter hvert bremses ballen ned av lufta. Og når den roterer mens den flyr mot målet, beveger den ene siden seg fortere mot lufta. På den siden er luftmotstanden større. Her kommer vi inn på Bernoulis prinsipp, som er akkurat den samme effekten som holder en flyvinge oppe, ved at man får lavere trykk på oversiden av vingen. Med en fotball som spinner er det større trykk på den ene siden, og den blir dyttet sideveis. Og forholdet mellom hvordan en fotball er laget og hvordan lufta oppfører seg, er sånn at når en fotball sakker ned fra akkurat denne hastigheten, vil den få en mer og mer sideveis dytt. Så denne spilleren, ja, denne godeste... Roberto Carlos? - Nemlig. Han vet veldig mye om fysikk, uten å vite det. Eller for å si det sånn: Han har gjort fysikkeksperimentet «hvordan oppfører en fotball seg mot luft» ofte nok til å skjønne akkurat hvor hardt han må skyte for å få en ball til å skru maksimalt mot slutten av skuddet. Hadde han spurt fysikere, kunne vi målt det helt nøyaktig - gitt ham tallene. Jeg kan til og med si at den ballen spinner antakeligvis med omtrent ti rotasjoner per sekund. Blir man bedre i fotball dersom man kjenner til fysikken bak? - Fotballtrenere hadde nok hatt godt av å vite litt om dette, så kunne de trent annerledes. Det er tross alt spørsmål som: Hvordan må vi treffe ballen annerledes i dag siden det snør? Eller regner? Da blir jo friksjonen mellom foten og ballen mye mindre, så hvis du sparker på samme måte som når det er tørt, går det galt. Det er lettest å skru når det er tørt. Men for å bli trener må du ha masse erfaring, gjerne ha spilt selv, forstår jeg det som. Jeg tror ikke du kan komme som fysiker og fortelle dem hva de skal gjøre. Kanskje ikke... - Jeg så en reklame her om dagen, hvor det var en fyr som sto på sidelinja og ropte «Hold linja, gutta! Hold linja!» Det måtte blitt noe liknende, da, at jeg skulle stå og brøle «Pass på turbulensen! Pass på turbulensen!». Men jeg ser det ikke helt for meg. svg@dagbladet.no