Skurkestaten USA

USA er en skurkestat, en terroriststat og en mislykket stat, skal vi tro den amerikanske rabulisten Noam Chomsky.

Du tror kanskje det er Iran som er verdens mest mislykkede stat? Eller Nord-Korea? Sudan? Feil. Svaret er USA. Ifølge den populære, men kontroversielle amerikanske aktivisten og språkforskeren Noam Chomsky. En rekke av hans bøker har tidligere utkommet på norsk, og han har en relativt stor gruppe dedikerte fans her hjemme, spesielt ytterst til venstre. Hans siste bok foreligger i disse dager med navnet «Mislykkede stater. Maktmisbruk og angrep på demokratiet». Hvilke land sikter tittelen til? Somalia? Haiti? Pakistan, Burma eller Bangladesh? Feil igjen. USA er svaret. Verdens fremste terroriststat.

Det er ikke alltid man skal ta Noam Chomsky på ordet. Han er som landsmann Michael Moore; kranglesjuk og stormunnet. Der Moore bruker humor og manipulerende fortellerteknikk som våpen, er Chomskys sterkeste sider overgrundig dokumentasjon, overraskende postulater og forførende argumentasjonsteknikk. Du tar deg i å nikke ja, ja, det er sånn det er, og før du vet ordet av det har du akseptert påstanden om at USA truer verdensfreden mer enn noen annen nåværende stat. Chomsky vrir, vender og snur på alle inngrodde forestillinger. Når USA hevder de vil spre demokrati til resten av verden, forsøker de egentlig å spre anarki, bedyrer han. Amerikanske statsledere frykter demokratiet mer enn noe annet.

Det høres unektelig noe småkoko ut, all den tid USA siden 1776 har vært demokratiets anfører. Men Chomsky har sine poenger i behold. At USA har proklamert gode hensikter, er ikke det samme som at hensiktene er gode. Man bør vurdere et land etter handlingene og deres konsekvenser, ikke etter ledernes pompøse retorikk. Amerikanerne har intervenert utallige ganger de siste hundre åra, med varierende hell, som i Vietnam. De har støttet diktatorer, som Chiles Allende og Indonesias Suharto, hvis det har passet dem. De har løyet for sin befolkning når det var greiest, som i forkant av Irak-invasjonen. Amerikanerne følger kun sin egen selvsentrerte agenda. Irak-krigen handler derfor ikke om masseødeleggelsesvåpen. Eller om å skape demokrati i Midtøsten. Den handler om olje. Og om å vise at USA kan gjøre som de vil.

Dette er USA, alt annet er manipulasjon, ifølge Chomsky. Men høres det ikke egentlig ut som et hvilket som helst land med ambisjoner? Kolonimakter som Storbritannia, Frankrike og Spania har mer blod på samvittigheten enn USA kommer til å få i uoverskuelig framtid. Amerikanske statsledere har muligens innskrenket borgerrettighetene etter 11. september, men kritiske journalister blir ikke skutt, som i Russland. USA betaler ikke sin gjeld til FN, mens Norge villig betaler sin, og gjerne mer til. Det er fordi det er i de små landenes egeninteresse at stormaktene blir holdt i tøylene av en verdensorganisasjon. FN gir Norge mer makt. FN tar fra USA makt. Begge gjør det som tjener landets interesser.

Men de økonomiske og militære midlene til rådighet, er forskjellige.

Chomsky påstår at USA allerede på 1920-tallet bestemte seg for å få «ubestridt makt i det nye globale systemet» og å sikre «begrensningen av enhver utøvelse av suverenitet» fra stater som kunne tenkes å blande seg inn i landets planer. Denne politikken har fortsatt, skriver Chomsky, «med taktiske modifikasjoner og endrede rettferdiggjørelser tilpasset omstendighetene». Samtidig er Chomskys påskudd for å skrive boka å advare om at «det amerikanske systemet» er i store vanskeligheter og at vi trolig ser slutten på «de verdier det historisk sett har hatt, nemlig likhet, frihet og meningsfullt demokrati». Men hvis Bush den yngre bare viderefører en over 80 år gammel tradisjon, hvor ligger da bruddet? Og når sto egentlig disse historiske verdiene sterkest? Det er uklart, men etterkrigstida antydes. Altså rundt den tiden da Joseph McCarthy terroriserte amerikanske annerledestenkende, USA var et rasesegregert land, Den kalde krigen brennhet og Korea-krigen raste utenfor bilvinduet.

Chomsky har for høye tanker om USA. Det virker som en paradoksal påstand, siden han anklager landet for både folkemord, krigsforbrytelser og til å framskynde «apokalypse snart», med sin miljøforurensning og sine kjernefysiske ambisjoner. Men det er som om Chomsky forventer at USA skal ha en moralsk ryggrad ingen andre bør forvente av dem. Det virker som om han er indignert over at amerikanere ikke gjør noe som er «uhensiktsmessig for USA». Nei, hvorfor skulle de gjøre det? Chomsky slår knallhardt ned på Bushs politikk, både fordi han prioriterer skattelette til de rikeste og fordi han bedriver messiansk utenrikspolitikk. Sjokkerende? I deler av USA, og i Europa, har man ikke gjort noe annet enn å vekselvis latterliggjøre og sønderkritisere mannen siden valgkampen i 2000. Uansett er Bush-dynastiet ute av kontoret om et halvt år. Så får vi nok en president som er mest opptatt av velferden til ukrainerne.

Chomsky er en produktiv oppvigler, et nyttig korrektiv. Dokumentasjonen er overveldende, kildebruken selektiv, men begge deler er det takhøyde for i en polemisk debattbok. Anliggendet er «mislykkede stater», hvori USA er sjefsskurken, men underveis i argumentasjonen hopper han springende fram og tilbake mellom ulike temaer, land og konflikter. Digresjoner på digresjoner vitner om et imponerende kunnskapsarsenal, men er ikke særlig leservennlig. Chomsky henviser ofte til sine egne bøker og tyr gjerne til fraser som «det burde være velkjent». Resultatet er klaustrofobisk og labyrintisk. Man lukkes inne og blir slått i hodet med informasjon der «de grunnleggende fakta er lite kjente», og slipper ikke ut før man har sagt seg enig. Og - er de grunnleggende fakta egentlig så lite kjente? Ikke hvis man har lest Chomsky før.

Chomskys overordnede mål er å sette de amerikanske myndighetene i skammekroken. Det lykkes han med. Men det får noen uheldige konsekvenser. Indonesias Suharto blir kalt «morderen, torturisten og tyven av verdensklasse». Det er godt observert, men Chomsky tyr også til slike begreper for å diskreditere Bush-støttespiller Paul Wolfowitz. Osama bin Laden får ikke tilsvarende merkelapper. Tvert imot mener Chomsky at 11. september var et legitimt forkjøpsangrep, dersom forkjøpsangrep er legitimt, slik Bush-regimet hevder. Chomsky går også langt i å frita Serbias Slobodan Milosevic for krigsforbrytelser. Despoten skal visstnok har blitt «svært opprørt» da han fikk høre om Srebrenica-massakren i Bosnia i 1995. Dessuten går Chomsky Milosevics ærend når han påstår at den kosovoalbanske utrenskningen ikke startet før, men etter NATOS bombing i 1999. Det var amerikanernes skyld. Igjen. Tilsvarende renvasking får andre diktatoriske regimer, som Iran under ayatollah Khomeini. Det burde la seg gjøre å nedgradere Bush uten å oppgradere Khomeini. Hvis målet helliger middelet, må det også være omvendt: Middelet vanærer målet.

Stian Bromark er journalist og forfatter.

<B>STØTTET AV USA:</B> Chiles president Salvador Allende.
<B>STØTTET AV USA:</B> Indonesias diktator Suharto.
MAKT: Noam Chomsky påstår at USA allerede på 1920-tallet bestemte seg for å få «ubestridt makt i det nye globale systemet». Illustrasjonen viser hvordan Andy Warhol oppfattet myten om Uncle Sam i 1981.
<B>KONTROVERSIELL:</B> Aktivist og lingvist Noam Chomsky.