Skurketypen

Som suicidal og svartsynt i filmen «Kunsten å tenke negativt», spiller Fridtjov Såheim (38) en ekstremutgave av seg selv.

HAN VIL HA en dobbel espresso. Stemmen hans skurrer som en gammel storrøykers. Det er ikke sånn at det lukter gammel skuespilleralkohol av ham, men han har definitivt et utseende og en framtoning som etterlater en viss tvil når han sier at han gikk rett hjem etter forrige kvelds forestilling. Det er noe med håret som det ikke er brukt kam på. Det er noe med blikket. Og har vi ikke sett ham slik før?

-  Jeg er liksom «the tough guy», jeg, da, sier han og ler.

FRIDTJOV SÅHEIM har spilt i elleve spillefilmer bare de siste tre åra, blant andre i «Johnny Vang», «Kvinnen i mitt liv», «Vinterkyss», «Hawaii, Oslo», «Den som frykter ulven» og «Gymnaslærer Pedersen». I de fleste filmene har han vært å se i småroller. Han har vært som en slags norsk films svar på birollekongen Phillip Seymour Hoffman.

Nå er Fridtjov omsider klar med sin første hovedrolle.

-  Jeg ender som regel alltid opp med å spille de litt røffe, ustabile karakterene, sier han og smiler forsiktig.

I sin nyeste film, «Kunsten å tenke negativt», spiller han «Geirr», som har fått livet snudd på hodet etter en trafikkulykke. Filmen er en slags svart komedie, og handler om en suicidal ung manns nye liv i rullestol -  med hasjrøyking og vietnamfilmer som viktige holdepunkter.

-  Geirrs kjæreste vet ikke lenger helt hva hun skal gjøre, og inviterer til slutt hjem en kommunal positivitetsgruppe i et siste, desperat forsøk på å få ting på skinner igjen. Det går selvfølgelig ikke bra. Geirr får i stedet hele gruppa med på sitt negative opplegg, forteller Fridtjov.

-  Hvordan var det å spille din første filmhovedrolle?

-  Det var veldig morsomt. Noen mennesker forstår man bare, og får kjemi med umiddelbart. Jeg fikk en kjemi med Geirr med én gang. Det var full klaff mellom oss.

-  Har du opplevd noe av det filmen handler om selv?

-  Tja, kanskje ikke sånn direkte. Jeg vokste opp i et veldig allsidig miljø. Vennene mine var alt fra vestkantgutter som endte opp med å seile med kongen, til folk som endte opp på Plata i Oslo da de var femten. Jeg har i grunnen aldri identifisert meg verken med det ene eller det andre. Men jeg har sett sånne typer som Geirr på nært hold, så det føltes ikke som å spille noen karakter i det hele tatt, sier Fridtjov.

-  Det føltes i grunnen litt som å spille en ekstrem utgave av meg selv.

SKUESPILLEREN VOKSTE opp i en akademikerfamilie i Son i Akershus.

-  Vi bodde mange forskjellige steder fram til jeg var ni. Da slo vi oss ned i Son, et sted som ser ut som en liten sørlandsby, med hvitmalte hus og skjærgård. Det er helt dødt der om vinteren, men så våkner byen til liv igjen om sommeren.

-  Hva drev du med som ung?

-  Jeg hadde vel en helt normal, gjennomsnittlig oppvekst. Jeg likte meg godt i Son og drev med sånne ting som unge flest. Jeg seilte litt, spilte tennis, og sluttet med ting omtrent like fort som jeg hadde begynt. 12 år gammel begynte jeg i restaurantbransjen. Fikk jobb i oppvasken på en restaurant, og jobbet meg oppover til kokkestilling. Vurderte en stund å fortsette i den bransjen. Jeg vurderte i det hele tatt mange ting. Gjorde mye forskjellig, og visste ikke helt hva jeg ville.

-  Når bestemte du deg for å bli skuespiller?

-  Jeg hadde aldri noen ambisjoner om å bli det, men jeg begynte på idéhistorie på Blindern, og der ble jeg med i studentteatermiljøet. Så ble det mindre og mindre bøker og mer og mer teater, og da jeg var 23, søkte jeg på Teaterhøgskolen.

ETTER AT HAN gikk ut fra Teaterhøgskolen i 1994 har han vært ansatt både som skuespiller og instruktør ved Den Nationale Scene og Rogaland Teater. De

siste åra har han vært ansatt ved Nationaltheatret, hvor han har hatt flere tittelroller, samt regi på flere oppsetninger.

-  I det siste er det blitt mer og mer film og tv, og det ser ut til å bli enda mer framover, sier Fridtjov.

Nå er han altså klar med sin første hovedrolle.

Seinere i vinter blir han å se i tv-serien «Jul i sivingen», og allerede neste år er han aktuell med to nye kinofilmer.

-  Hva tenker du om å bli kjendis på alvor?

-  Jeg ville, med hånden på hjertet, helst ha sluppet det. Så langt har jeg jo vært en doldis i norsk film. Har ikke vært på Skavlan, liksom. Når jeg møter nye folk, sier de gjerne at de har sett meg før et sted, men at de ikke helt klarer å plassere meg. Det å bli kjent har jo både sine fordeler og ulemper. Samtidig er det som skuespiller en slags kobling mellom suksess og det å bli kjent, sier Fridtjov.

SÅ STOPPER HAN LITT. Kikker ut i lufta. Blir stille noen sekunder. Tenker han på privatlivet sitt? Tenker han på framtida i den nye leiligheten i Vika sammen med skuespilleren Henriette Stensrup, som han giftet seg med i sommer? Eller ser han for seg avisførstesidene dersom han blir kastet ut fra Lorry etter å ha stablet champagneglass på bordet en gang til?

-  Å, det der ... Ja, ja, ja. Jeg er jo litt sånn ... Jeg var i hvert fall, tidligere, berykta for å være en festløve. Det har vel gått litt langt noen ganger. Men jeg er blitt roligere med åra. Nå trives jeg godt med å sitte hjemme og spille nettpoker og lese ei bok, sier han og ler igjen.

-  Du trives med å være anonym?

-  Jeg har et stort behov for å være anonym, tror jeg. Nettopp fordi jobben min er ikke å være det.

Normalen for et menneske er å bruke mye tid på å skjule hvem man egentlig er. Å være skuespiller handler om å blottstille sine svakheter. Det er jo det som er interessant for mennesker å se på, sier han.

-  Det er ikke interessant for publikum å se på en som har total kontroll på livet sitt.