Skutt ned av japanerne i 1943

Fred (90) tilbake som helt hos øyfolket som reddet ham.

DET JAPANSKE JAGERFLYET traff det amerikanske flyet bakfra, og pepret det med kuler fra maskingeværet. Den venstre motoren sto i flammer. Det var på tide å skyte seg ut.

Den amerikanske piloten dro i utløseren, men taket over cockpiten åpnet seg bare halvveis. Han løsnet setebeltet, reiste seg for å skyve opp taket, og ble umiddelbart sugd ut av flyet.

Der han seilte gjennom lufta under fallskjermen sin, falt han ned mot jungelen på ei stillehavsøy. Tjukke eukalyptustrær, elver med krokodiller, hodejeger-territorier. Dette var fiendeland. Men det han ikke visste der han hang, var at han seilte inn i ei framtid som helt - som «Suara Auru», sjefskriger - for flere generasjoner øyboere.


FRED HARGESHEIMER BLE SKUTT NED
sørvest i Stillehavet 5. juni 1943.

Et langt liv senere sitter han på en stille ranch i California, omgitt av fjell med snø på toppene.

De lyseblå øynene er 91 år gamle, og ser ikke like godt som i pilotdagene. Men når han lukker dem og tenker tilbake på de siste 65 åra, ser den smilende amerikaneren alt krystallklart.

- Jeg er så takknemlig for at jeg ble skutt ned, sier han i dag.


Den utrolige historien om «Mastah Preddi» begynte da den 27 år gamle løytnanten styrtet ned i jungelen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

HELTENS SISTE BESØK: 90 år gamle Fred Hargesheimer bæres rundt i en seremoniell kano på stillehavsøya New Britain i 2006. Hargesheimer ble skutt ned over øya i 1943, og de innfødte hjalp ham å overleve. Som takk fikk «Mastah Preddi» samlet inn midler til å bygge skoler og klinikker på øya. Foto: DAVID CAMPBELL/AP/SCANPIX
HELTENS SISTE BESØK: 90 år gamle Fred Hargesheimer bæres rundt i en seremoniell kano på stillehavsøya New Britain i 2006. Hargesheimer ble skutt ned over øya i 1943, og de innfødte hjalp ham å overleve. Som takk fikk «Mastah Preddi» samlet inn midler til å bygge skoler og klinikker på øya. Foto: DAVID CAMPBELL/AP/SCANPIX Vis mer

Da han reiste seg, kjente «Hargy» Hargesheimer ingen beinbrudd, men han blødde fra hodet. Han lagde en bandasje av stoffet fra fallskjermen. Så begynte han å se seg rundt.

Fred hadde vært på et foto-rekognoserings-oppdrag, han fløy ut fra basen på Papua Ny-Guinea. Piloten holdt øye med skipene som beveget seg rundt den japansk-okkuperte øya New Britain, ei øy med vulkaner og tjukk jungelskog 1126 km fra nordøstkysten av Australia.

Det var der han hadde landet nå.

Ved foten av Nakanai-fjellene på 1200 meter kom han inn i ei villmark med lokale regnskyll, giftige insekter og villsvin med skarpe hoggtenner. Fred sjekket overlevelsespakken sin, og fant et kompass, en machete, ammunisjon til pistolen og to sjokolader med konsentrert energi - den eneste maten han hadde.

Med en liten, oppblåsbar flåte han fant i utstyrssekken prøvde han å flyte nedover elva. Men en enorm krokodille overrasket ham, og han flyktet tilbake til bredden.

Hver dag trasket han gjennom den tjukke jungelen, på leting etter en sti eller en lysning. Om natta sov han under fallskjermen sin, og drømte at han lå hjemme i senga si i Minnesota.

Etter 10 dager var han tom for sjokolade. Han fant en lysning ved elva, og et leirsted de innfødte hadde forlatt. Han fikk i gang et bål, og de neste ukene holdt han seg i live på snegler han fant i bunnen av elva.

Livet i jungelen var forferdelig. Blodigler hang fast på huden hans. Insekter fant veien inn i nesa og munnen.

Fred ble tynn og slapp, han gikk tom for fyrstikker og jobbet desperat for å holde bålet i live. Han hadde mareritt der han døde alene i jungelen. Den fortapte piloten husket barnetroen sin, og fant håp i bibelversene.

Skutt ned av japanerne i 1943

«Herren er min hyrde, jeg mangler ingenting», sa han til seg selv, om og om igjen. Hver dag framførte han salme 23 for seg selv, helt til det trøstende siste verset: «Bare godhet og miskunn skal følge meg alle mine dager, og jeg får bo i Herrens hus gjennom lange tider.»

På den trettiførste dagen hørte han stemmer. Da de kom til ham, brast Fred ut i gråt.


LANDSBYBOERNE HER PÅ NORDKYSTEN
hadde sett flyet som styrtet i flammer mot horisonten. Nå kom de oppover elva i en kano, for å jakte og holde utkikk etter piloten.

Da de fant Fred Hargesheimer ved elvebredden, kom Lauo - de innfødtes «luluai», høvdingen - med en lapp til den skjeggete, hvite mannen. Brevet var skrevet av en australsk pilot som gikk god for at de innfødte hadde reddet piloter tidligere og var til å stole på.

Likevel: Da Lauo og jegerne hans brøt ut i vill synging og festing ved elvebredden samme kveld, fryktet Fred det verste. Han hadde blitt advart mot hodejegere i dette området.

Men da de innfødte begynte å synge en sang på sitt eget språk, kjente Fred igjen melodien. «Onward, Christian Soldiers». Han følte seg trygg igjen.

De tok ham med nedover elva, til en landsby som lå ved stranda. Ea Ea, som landsbyen het, hadde små hytter med gress på taket.

De ga ham tak over hodet og mat - kokt villsvin, skalldyr og den stivelsesrike grønnsaken taro. Fred fikk være med dem og fiske fra kanoene i mørket, og begynte å lære Pidgin - det enkle, engelsk-baserte språket øyboerne i området snakket seg imellom.

Fremdeles iført sin fillete uniform, tok han del i gudstjeneste hver søndag. Tre kristne misjonærer som hadde flyktet fra øyas største by Rabaul da japanerne okkuperte øya halvannet år tidligere, holdt prekener.

SIDEN JAPANERNE - FIENDEN - patruljerte strendene, holdt Fred seg i skjul i ei hytte i sumpen like ved.

Men en dag var han for langt unna skjulestedet da det ble slått alarm om at japanerne var på vei.

Freds nye venn blant de innfødte, Joseph Gabu, førte amerikaneren inn i regnskogen, og hjalp ham opp i et eukalyptustre der han kunne gjemme seg blant bladene.

Den natta ble han herjet med av svermer av mygg, og Gabu kom ikke og hentet ham før dagen etter.

Kysten var klar, men det gikk ikke mange uker før Fred ble slått ut av frysninger og feber - myggen hadde gitt ham malaria.

Han var svak, og spiste ikke på mange dager. Fred ba om melk, men det hadde de ikke.

Redningen ble «susu», morsmelk fra misjonæren Apelis\' kone Ida, som hadde født en måned tidligere. I to uker framover holdt hun Fred i live med morsmelken sin, og han fikk raskt bedre helse.

De innfødte beskyttet «Mastah Preddi» - mester Freddie - fordi de hatet japanerne så intenst. Okkupantene behandlet de innfødte grusomt. Med jevne mellomrom blåste de i konkylier for å slå alarm om japanernes ankomst.

Og hvis Mastah Preddie hadde støvlene på seg da han måtte løpe i skjul, kostet barna i landsbyen vekk sporene etter ham med blader.

- Landsbyboerne tok en kjempestor risiko ved å beskytte meg, sier Fred i ettertid.

- Hvis japanerne hadde sett skoavtrykkene mine, tror jeg de ville ha torturert alle de innfødte helt til de avslørte hvor jeg gjemte meg.

DA FRED HARGESHEIMER ENDELIG forlot Ea Ea i februar 1944, etter åtte måneder på øya, ville noen av de innfødte at han skulle ta med seg barna deres til USA.

Fred ble hentet på stranda av en amerikansk ubåt, som kom seg inn ved hjelp av en australsk kommandoskip som utga seg for å være kystvakt og opererte bak fiendens linjer.

Etter krigens slutt i 1945 gikk han tilbake til det sivile liv i Minnesota. Fred giftet seg med sin Dorothy og fikk tre barn.

Men øyboerne i Ea Ea var alltid i tankene hans. Fred tok kontakt med en misjonær for å finne ut hvordan det sto til på øya.

- Jo mer jeg tenkte tilbake på opplevelsene mine med menneskene på stillehavsøya, jo mer gikk det opp for meg at jeg hadde ei gjeld å betale tilbake, forteller han.

I 1960 fikk han familiens velsignelse til å bruke sparepengene på å reise de 17 700 kilometerne tilbake til New Britain.

Da de innfødte i Ea Ea fikk høre at Mastah Preddi var på vei tilbake, la de båtene sine langsmed stranda og sang «God Save The Queen» idet han gikk i land i måneskinnet.

- Det var overveldende vakkert, minnes Fred.

Han ble tatt imot av høvdingen Lauo, vennen Joseph Gabu og flere andre kjente, og snart fant han Ida og hennes nå 16 år gamle sønn slik at han kunne takke henne for å ha reddet livet hans.

- Men et enkelt takk var ikke nok for meg, jeg følte at jeg ville gi mer, forteller han.

TILBAKE I USA TOK HAN igjen kontakt med en misjonær, som fortalte at det øyfolket trengte mest var en skole.

Fred, som nå jobbet som selger, begynte å samle inn penger fra venner og kjente, menigheter og veldedige organisasjoner. Over tre år samlet han inn like under 10 000 dollar, det meste gjennom gaver på mellom 3 og 7 dollar i dagens penger.

I 1963 dro han tilbake til New Britain, med pengene og sønnen Dick på 17 år på lasset. Han fikk tildelt et stykke land i Ewasse, ikke langt unna landsbyen Ea Ea som nå hadde fått navnet Nantabu.

Der ble pengene ved hjelp av en lokal byggherre omsatt i områdets første permanente barneskole - med sementgulv, metalltak og stødige vegger.

Fred fikk tak i lærere fra Ny-Guinea, amerikanske frivillige og en australsk rektor. Airmen\'s Memorial School åpnet i 1964 med 40 elever fordelt i fire klasserom.

Men Fred Hargesheimer var ikke ferdig med dét.

I USA fikk prosjektet publisitet, og dette genererte flere gaver og nye ideer.

I 1969 fikk Freds gryende fond bygd et bibliotek på skolen, og Ewasse-området fikk sin egen klinikk. Skolen hadde fått palmer som man kunne hente ut palmeolje fra, og plantasjen vokste raskt. Snart ble det jobber til alle, og fattigdommen i området minket.

Da ungene til Fred var blitt voksne noen år senere, så han sitt snitt til å virkelig gjøre en forskjell på øya. I 1970 flyttet han til New Britain sammen med Dorothy. De jobbet som lærere og bygde en ny skole - denne ble lagt enda nærmere landsbyen der Fred holdt seg i skjul under krigen.

Dorothy sa senere at de fire årene på øya var de beste hun noen gang har opplevd - til tross for vanskelighetene med forsyninger, transport og kulturforskjeller.

- Hun hadde ofte problemer med å registrere navnene til elevene, for de moret seg med å finne på nye navn ganske ofte, humrer Fred.

Kona døde av et hjerteinfarkt i 1985, ni år etter at paret forlot New Britain.

MEN DEN GAMLE PILOTEN fortsatte ufortrødent. Han kom tilbake hvert andre eller tredje år med friske penger - og ble mottatt med like varme klemmer hver gang.

Da han ankom i 2000 ble han i en ærbødig seremoni utnevnt til sjefskriger - «Suara Auru».

Så, i en alder av 90 år, kom Fred Hargesheimer til New Britain på det han sa ville bli hans siste besøk på øya i 2006.

Livet i skyggen av vulkanene hadde forandret seg stort fra første gangen han var her.

Gresshyttene var blitt byttet ut med hus av solid sement, konkyliene erstattet med mobiltelefoner. Mennene foretrakk bukser framfor sarong, og ingen av kvinnene gikk toppløse lenger. Eukalyptustrærne i regnskogen var blitt millioner færre takket være skogbruk.

Tusenvis av mennesker jublet da Mastah Preddie ble båret rundt i en seremoniell kano.

Fred hadde en spesiell grunn til denne siste visitten. P-38-flyet han ble skutt ut av i 1943 var blitt funnet i jungelen.

Han ble fløyet i helikopter oppover elva han en gang fløt ned i de innfødtes kano, og deretter ble han båret til krasjstedet i en stol av de innfødte.

Skolene han bygde hadde nå 500 elever, og mange hundre hadde fått utdannelse.

NÅR FRED NÅ SER TILBAKE fra ranchen i California, dukker ordet «hvorfor» opp med jevne mellomrom.

Hvorfor skjøt ikke den japanske piloten ham der han hang forsvarsløs fra fallskjermen sin over øya, for eksempel?

I 1999 fikk Fred svaret på det spørsmålet.

Ved hjelp av krigshistorikere fant han fram til Mitsugu Hyakutomi i Yamaguchi i Japan. Piloten som skjøt ham ned, ifølge arkivene fra andre verdenskrig.

Hyakutomi led av Alzheimers, men kona fortalte Fred pr. brev at mannen alltid fortalte at han ikke fikk seg til å skyte forsvarsløse piloter fra fiendtlige fly.

- Den japanske piloten ga meg muligheten til å gjøre noe verdifullt, og det er jeg ham evig takknemlig for, sier Hargesheimer i dag.

Den beskjedne mannen sier han har mange øyboere å takke for hjelpen han fikk i 1943.

- Disse menneskene reddet livet mitt. Hvordan kan jeg noen gang betale det tilbake, spør Mastah Preddi mens han ser tilbake:

- Jeg er ingen millionær. Men jeg har vært veldig rik.

Denne saken er skrevet av nyhetsbyrået AP (Associated Press) og oversatt og bearbeidet av Magasinets nettredaksjon. Har du spørsmål, tak kontakt med oss på e-post.

VENDTE TILBAKE MED PENGER: I 1960 kom Fred for første gang tilbake til New Britain og landsbyen Ea Ea, som nå het Nantabu. Da «Mastah Preddi» ankom, sang de innfødte for ham idet han gikk i land. Tre år etter kom han tilbake igjen, denne gangen fikk han bygd områdets første barneskole.
PÅ GULLSTOL: 90-åringen er blitt skrøpelig, men lokalbefolkningen er like takknemlige for hans innsats som Fred er for at de reddet livet hans under krigen. I 2006 ble han båret inn i jungelen for å se området der han kjempet for å overleve.
FIKK SE VRAKET: Under sitt siste besøk fikk Fred endelig se igjen vraket av flyet han ble skutt ut av i 1943. Vraket ble funnet i jungelen etter 63 år.
TOK MED KONA TIL ØYA: I 1970 flyttet Fred og kona Dorothy til New Britain. I fire år jobbet de som lærere, og fikk bygd nye skoler og klinikker. Her poserer de med elevene i 1971.
BLE REDDET PÅ ØYA: Fred Hargesheimer (t.h.) avbildet i 1943 eller 1944. Da bodde han fremdeles hos de innfødte i landsbyen Ea Ea. Den australske offiseren William Townsend (t.v.) hjalp Fred med å bli hentet hjem til USA i 1944.
TAKKNEMLIGE ELEVER: I dag går flere hundre barn på New Britain på skole, takket være Hargesheimers innsats gjennom mange år.