Sladrehanken

Høyest av alle verdier står folkeskikk. Det påstår i hvert fall Se og Hørs avtroppende sjefredaktør Odd Johan Nelvik (52).

- Det der er Øst-Afrikas styggeste løve. Jeg skjøt den i Tanzania, sier Odd Johan Nelvik.

Løvehodet på veggen stirrer utover kontoret med ville øyne og fryktinngytende tenner.

- Alle som ser den, tror det er en hunnløve, fordi den ikke har noen manke. De mister hårene med åra, trange kratt og all slossinga sliter på dem.

Han står godt tilbakelent midt på parketten. Armene i kors og brillene på nesa. De betrakter hverandre, han og løven.

- Jeg ble en liten folkekonge der nede. Dette var en potensiell drapsløve, skjønner du. Den var skadet i det ene beinet og holdt seg med noen unge hannløver. Sånne dyr kan fort gå etter lett bytte, barn som er på vei til skolen eller til brønnen for å hente vann. De bar meg rundt som en konge etterpå, det var full rulle med trommer og bål og greier.

Dressen er svart, skjorta er kneppet opp. Han drar hånda gjennom et pjuskete og stadig gråere hår:

- Det er vel litt med oss gamle menn, som det er med de gamle løvene.

Når Odd Johan Nelvik nå gir seg som Se og Hør-sjef, er det etter det vanskeligste året i bladets historie. I fjor falt opplaget med rundt 40 000 og i boka «En helt vanlig dag på jobben» fortalte Håvard Melnæs om sjokkerende arbeidsmetoder og utbredt kynisme i jakten på de saftigste kjendishistoriene. Mediene rapporterte om intern uro, Pressens Faglige Utvalg holdt høring og Se og Hør ble tvunget til å forsvare den ene skandalehistorien etter den andre i avisene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Sladrehanken

- Jeg har en knapp her som jeg kan trykke på og så skyves veggen til side, slik at jeg kan gå rett inn på desken, sier Nelvik og får de fornøyde øynene til en rampete guttunge bak brillene. På den andre siden av glasset summer det svakt fra desken. Han trommer med fingrene på den rotete pulten.

Redaktøren har hatt sitt siste styremøte, tegnet sin siste forside, slått opp sin siste kjendis. Fra 1. mai kommer ingen til å saksøke ham mer.

- Dette har jo vært en livsstil, så mye som jeg har jobbet. Nå blir utfordringen å gå ut døra og ikke ha den livsstilen lenger. Jeg har en krisepsykiater klar, smiler han og lener seg tilbake så den store skinnstolen murrer under ham.

Nelvik har vært her fra starten, fra den gangen de tegnet forsidene på et ark og måtte vente i spenning på hva trykkeriet sendte tilbake. 25 år i ledelsen av Nordens største ukeblad, de fem siste som enehersker. På glassveggen ut mot desken har han fått skrevet «Løvens hule» i store bokstaver. Kolleger forteller om en mann med ekstrem nese for hva som selger, og en hang til å legge seg opp i hver minste detalj i bladet.

- Hodet går jo hele tida! Det er noen som jobber her som mener at jeg ramlet i ecstasybadet som liten, sier Nelvik og ler lyst og klukkende. Ved siden av døra henger en av Marianne Aulies klovner og ler med ham.

Siste innspurt nå. Han skal over i en prosjektstilling. Mye er fortsatt hemmelig, sier han, men det vil dreie seg mer om selskapets arbeid i Norden, og mindre om Se og Hør.

Og da må en jo spørre om hvordan han vil oppsummere 30 år i kjendisbladet?

- Vi har gjort livet gladere. Rett og slett. Det har jeg mange eksempler på gjennom mail og brev og kontakt med lesere i alle disse åra.

Sladrehanken

- Dere har gjort livet surere for noen også?

- Jo da. Altså, jeg ser jo det poenget at når du får et søkelys på privatlivet ditt du gjerne ikke skulle hatt, så kan det være ugreit. Men en skilsmisse var for eksempel mye verre på 80-tallet enn den er i dag. Da holdt folk sammen i tykt og tynt, mens nå har du kjendiser som skiller seg etter seks måneder. Er det ikke 60 prosent som skiller seg i Oslo nå? Det er jo blitt en del av livet.

- Tror du ikke at det likevel er sårt for dem som opplever det?

- Jo, men vi som jobber her på huset har en enorm erfaring i slike saker. I gamle dager hadde vi mer kontroll, da kunne vi avpasse nyheten etter kjendisens ønske. I dag vet alle kjendiser at det ikke bare er vi som ringer om en skilsmisse. VG ringer, Dagbladet ringer, alle nettstedene ringere. Det er tøffere i dag enn det var i 80-åra. Vi har lært opp alle andre.

- Gir du deg med god samvittighet?

- Ja. Men det er klart det ville vært umulig å lage omelett uten å knuse noen egg.

- Har du ett minutt?

Harald Haave (49), mannen som skal ta over redaktørstolen, har banket på og åpnet døra før noen har rukket å svare. Han titter på Magasinets journalist, og så på Nelvik igjen.

- Ikke her, sier han og de to forsvinner ut døra.

På det runde bordet i den andre enden av kontoret ligger et gammelt Se og Hør. «Ungkaren-Eli» forteller at alle konkurrentene har kunstige pupper. Celina kom alene på operafesten. To minutter seinere er han tilbake, og husker fortsatt hva vi snakket om:

- Jeg er jo tabloidmann selv, så jeg skjønte hva som ville komme, sier Nelvik, unnskylder seg, lukker døra godt igjen og lener seg fram i stolen med hendene foldet på skrivebordet.

- Fjoråret var et år jeg gjerne kunne vært foruten, og det var 14 dager der med beinhardt kjør. Folk som har mistet jobben hos oss av ulike årsaker, sto fram som sannhetsvitner for alt mulig rart. Da blir journalistikken litt enkel. Vi kjenner jo historiene, personalkonfliktene og alt som egentlig lå bak. Det var hevnmotiv og mye rart som dukka opp. Alt kom på en gang.

Han blir stille. De bygger i gata utenfor. Fjerne stemmer, trailere som rygger og den dumpe lyden av skrot som kastes i containeren seks etasjer under oss. Han smiler.

- Jeg satt selvfølgelig og håpet at det skulle skje noe i kongeriket Norge. «Nå må det komme noe snart, er det bare denne dumme boka?», tenkte jeg. Det skjedde ikke en dritt.

På kommoden bak ham står esken der han samler kritiske artikler om andre medier som også har brutt god presseskikk. Nelvik printer ut artiklene, stifter dem sammen og venter på stormen. «Forsvarsboksen», kaller han den. Ved siden av ligger boka der han nitid fører statistikk over de store avisenes kjendisoppslag. Den skal han bruke i den utrettelige kampen for like momsvilkår.

- En ting må jeg si. Etter det utrolige kjøret med den boka, forventet jeg at det skulle komme en del negative greier på mail og sånn, men alt var positivt. Kors på halsen, sånn var det. Folk tenkte «de andre har jaggu meg ikke noe bedre samvittighet» og «de er like alle sammen både Dagbladet og Se og Hør og alle».

Han trekker ermet litt tilbake og titter på klokka. Det er et møte klokka 13.

- Siden vi startet har vi bare hatt opplagsøkning, medgang, medgang, medgang, gjentar han og slår ut med armene.

- Ok, så kom det et år der det buttet litt imot. Det er tøft det, men da fikk jeg den erfaringen.

«Trakasserende», «fullstendig ufølsom», «nådeløs», «frekk», «kynisk beregnende», «hensynsløs», «blind» og «i profittens tjeneste». Alle er betegnelser som Odd Johan Nelvik har fått påklistret i det offentlige ordskiftet.

Han flirer når vi leser opp lista for ham.

- Mesteparten av de der er vel fra Håvard Melnæs?

- Beskrivelsene er fra fire forskjellige personer.

- Ja vel.

Han vugger hodet litt fra side til side, mens han tenker seg om:

- Altså, jeg tror ikke nødvendigvis de mener det. Når du står midt i en rettskonflikt og sånn, så spiller vi ut det vi kan, begge parter. Men Håvard mener det nok, og det må han få lov til.

- Har dere to skværa dere opp?

- Nei, det har vi ikke gjort. Jeg har ikke noe behov for det. Den saken er bak meg, og sånn tror jeg han har det også.

- Kjenner du deg igjen i disse beskrivelsene?

- Jeg kan nok kjenne meg igjen i den forstand at det å drive et tabloid blad, gjør at du av og til må dra saker ganske langt. Vi selger på løssalg. Det er en del av taktikken, men om det er kynisk, vil jeg ikke si. Kynisme er å gå over alle lik og ikke ta hensyn. Der kjenner jeg meg ikke igjen, sier han og ser på klokka igjen.

- Jeg kan ikke si at jeg i løpet av 30 år aldri har vært kynisk. Det å drive business er av og til litt kynisk.

- Har det hendt at barna dine har komme til deg og spurt «pappa, hva er det egentlig du driver med»?

- Nei, det har de ikke. Og det fine er at det aldri vært noen mobbing på skolen

- Var du litt bekymret for det?

- Ja, det er klart. Jeg leser jo om at andre kjendisbarn blir . Det kunne skjedd med mine også, ut ifra alt jeg har vært igjennom. Men jeg har vært med mye, vist meg på foreldremøter og vært på skolen. Det har bare vært hyggelig.

Han spurte om hun ville være med hjem og høre på Richard Clayderman.

- Han var stor på den tida, kjempestor. Klassiske låter, men med litt sånn touch. «Für Adeline» og sånne, sier Nelvik og spiller piano i lufta med lukkede øyne.

Det var kvinnen i sitt liv han traff den kvelden på Tostrupkjelleren. Liv kom seint, men godt. Odd Johan hadde skilt seg fra sin ungdomsforelskelse, mens Liv var alenemor med to små barn.

- Jeg så ikke noe problem i det. Kjærligheten er så stor, vettu, den brenner vekk alt. Jeg kunne gå gjennom ild og vann og skuddsikkert glass.

Nelvik smiler så de skarpe trekkene i ansiktet blir enda tydeligere. Sammen har de fått to nye barn, Live og Jakob.

- Liv har det derre glimtet i øyet, humoren. Vi er rett og slett på bølgelengde, sier han mens han forsøker å søke opp Richard Clayderman på Internett.

- Jeg skal ikke si det har vært 29 år uten konflikter, men hun er en veldig romslig jente. Det må du være, hvis du skal være sammen med meg.

Ved siden av løvehodet henger to store portretter av hunden Shot. Bildene av gordonsetteren har fått hedersplassen på kontoret. Den lever ikke lenger. Det var en fin hund, en trofast jaktkamerat. Ved siden av datamaskinen har redaktøren satt en kvittering fra Veterinærhøyskolens sædbank i glass og ramme.

- Vi har fryst ned sæden hans. Han kan bli far lenge etter sin død, det er sikkert mange som har drømt om det.

- Er det ikke litt spesielt å ha bilde av hunden i stedet for familien på veggen?

- Det er et bilde av kona her, da, sier Nelvik og spretter opp av stolen, begynner å lete bak noen andre bilder ytterst på hjørnet av kommoden.

- Her! Dette er et jo et kjempebilde, sier han og viser fram et bilde av han og kona Liv med en stor bukett roser.

- Og her har du meg med laks i Alta.

Han setter fra seg bildene og blir stående.

- I dag våknet jeg opp til en sjokknyhet. Fy fanken, det sto jo at laksefiske kanskje må stenges tidlig i år. Villaksen er rett og slett i ferd med å dø ut, forteller han og fortsetter med hevet stemme om lakseparasitter, global oppvarming og Driva hjemme på Sunndalsøra som en gang var blant de beste elvene i landet. Han elsker fiske. Og jakt. Men han ble skutt en gang. Vet et uhell. Nelvik peker på armen og sier han fortsatt har hagl i kroppen.

- Når jeg er på jakt lager jeg film også. Jeg har gitt ut en del dvd-filmer på forlaget her. Du kan jo få med deg en hjem. Hvis du har lyst da?

Nelvik løfter opp telefonrøret og trykker en hurtigtast;

- Du, har du den filmen fra Yukon? Den hestefilmen, vettu? Thank you, thank you, sier Nelvik og legger på.

Sekunder seinere er sekretæren på plass med en dvd. På coveret poserer Nelvik med geværet sitt foran en død elg. «Norske elgjegere i Canada og spennende løshundjakt fra Telemark» er tittelen.

Nelvik dunker fornøyd på dvd’en med fingeren:

- Det der er en veldig artig film altså. Der var vi på jakt etter bjørn og stor elg, «moose» som det heter. Men du får se den selv, jeg kan ikke røpe slutten.

Starten derimot, er en kjent sak. Knut Haavik hadde brutt ut av VG sammen med en 4-5 kolleger for å starte Se og Hør. Odd Johan Nelvik hadde begynt å jobbe kveldsvakter i VG under førstegangstjenesten, og ble med sjefen sin over på nye eventyr. «Min sønn født utenfor ekteskapet» har Haavik kalt Nelvik. Han likte den unge, ambisiøse møringen så godt at han snart gjorde ham til sin nestkommanderende.

- Vi får bare se om han drukner, svarte Haavik da godt voksne kollegaer lurte på hvorfor en 24 år gammel jypling hadde fått jobben foran dem. Men Nelvik holdt seg flytende.

- Det var barskt gjort. Plutselig skulle jeg styre erfarne journalister i 40-åra. Og jeg var ikke spesielt rund i kantene. Jeg har blitt mindre verdensmester med åra. Jeg er mer ydmyk nå når jeg går av som administrerende direktør og er 52 år.

- Er du en person som vet å be om unnskyldning når du har gjort noe galt?

- Ja. Jeg håper det. Men jeg kunne sikkert ha bedt om unnskyldning flere ganger enn jeg har gjort.

- Du har sagt at du angrer på dekningen av Sven O. Høiby.

- Ja, det er riktig. Men Sven O. var jo gammel journalist og pr-mann. Han visste hva han drev med, Sven O. var en meget oppegående mann.

- Har du skaffet deg mange fiender opp igjennom åra?

- Hvis folk har vært ordentlig bedritne, så er jeg litt som elefanten, da glemmer jeg aldri. Men jeg har stor evne til å se framover, ikke bakover. Jeg vet ikke om jeg har så mange uvenner.

- Er det vondt blod når du treffer kjendisene på andre sida i rettssaker?

- Nei. Det er mer profesjonelt. I høyesterettssaken med Anette og Rodney, sto jeg sammen med Anette i pausen. Vi tok oss en røyk på gata og sto og pratet sammen.

- Og du hilser på Ole Paus hvis du treffer ham?

- Ja, ja. Vi møttes i en tv-debatt da dommen kom, og satt lenge og pratet etterpå. Da var stesønnen min litt kjæreste med stedattera hans, så vi så vel for oss at vi kanskje kunne møttes i bryllupet en dag. Ha, ha, ha!

Inne på Stortorvets Gjæstgiveri, en kort spasertur fra Se og Hør-festningen, er det stille. Odd Johan Nelvik bestiller «en sånn nulløl», og betrakter den godt voksne formiddagsforsamlingen i lokalet. Møtet er ferdig. Han har lagt fra seg ytterjakka på kontoret, gått forbi bildene av Tande-P. og de andre TV-kjendisene i gangen, og videre ut i i Oslos gater som rives opp og vrimler av folk i vårværet. Nelvik er i strålende humør, og på peisen i restauranten står en liten statue av Tordenskiold og peker ned mot ham.

- Vi arrangerte kjendisfest her under bryllupet til kronprinsen. Perfekt utsikt, vettu, du ser jo rett ned mot kirken, sier han og blunker, mens servitøren kommer bort og vil ha betalt for ølen med en gang. De siste ti åra har Nelvik tjent nesten 70 millioner på jobben sin i Se og Hør. Faren hans var anleggsarbeider, mens mor jobbet som pakker på Aura avis. Det var hun som oppfordret ham til å kjøpe det kameraet for konfirmasjonspengene. Tidens Krav, Høyskolen, VG og så: Se og Hør. Ryktene sier han hele veien har vært en tøffing i lønnsforhandlingene.

- Jeg er jo møring, he, he. Penger er viktig for alle. Men det ligger beinhard jobbing bak, dag og natt og helg. Det er lov å tjene penger, så det er jeg stolt av.

- Du er dyktig på det?

- Nja, jeg er jo dyktig til å betale skatt også. Knut pleide å si det, at det er ikke lommer i likskjorta, så vi får betale skatt. Og det har jeg gjort. Men skattene er for høye i Norge, og det er fordi byråkratiet er for stort. Dette har jeg skrevet flere ledere om. Vi har 850 000 offentlig ansatte i dette landet. Tenk på det, sier han og drar trestolen inn mot bordet. Han tar av seg dressjakka.

- Jeg har vært i Afrika og sett hvor grusomt bistandsarbeidet er, hvor mye byråkrati det er. Og Yassir Arafat som plutselig når han dør, sitter med to milliarder på kontoen. Hvor har han tjent de pengene? Han fikk jo en sjekk i den ene hånda hver gang en norsk politiker tok ham i den andre.

De fleste bordene i restauranten er tomme. Den avtroppende redaktøren tar av seg brillene og gnir seg i øynene som er intense og våkne.

- Jeg er veldig samfunnsengasjert, så nå når jeg ikke kan skrive ledere lenger, kommer jeg nok til å dukke opp i leserspaltene rundt omkring. Noen må si ifra, hvis ikke blir det ikke gjort noe.

En av planene framover er å jobbe tettere med privatetterforsker Tore Sandberg. Følge ham i noen saker, skrive litt.

- Hvilke verdier har du vært opptatt av å formidle til barna dine?

- Jeg håper jeg har formidlet folkeskikk. Det er nummer én for meg. Og at du skal være behendig i din framferd. Det er et gammelt ord, men jeg har lært dem hva det betyr. Jeg håper barna mine er ærlige, redelige og ordentlige mennesker. Jeg får jo gode tilbakemeldinger på det. Det gjelder forresten også journalistene mine. - Men Se og Hør har rykte på seg for å være blant de verste i gamet?

- Ja, men det er noe av myten som er skapt om oss. Det er så mange myter som er skapt om oss.

- Myter?

- Ja. Altså, det er sikkert litt av begge deler. Men vi journalister er flinke til å tegne svart-hvitt bilder. De som driver med det «høyverdige», med avslørende og undersøkende journalistikk, som de kaller det, de vil jo ikke ha Se og Hør i det hele tatt.

- Det trives i offerrollen, det er alltid er de andre mot dere?

- Nettopp fordi mange kolleger der ute er mot oss, så får vi det samholdet internt. Vi har en lagånd, folk kan gå gjennom ild og vann her. Det har gitt et utrolig godt arbeidsmiljø.

- Men mange av de ansatte har jo sluttet det siste året?

- Har de det? Det stemmer, kanskje. Jeg vet ikke. Folk slutter og begynner her hele tida. Vi fører ikke noe statistikk over det.

Ute på gata haster folk hjem fra arbeid. Nelvik sier han skal begynne å lage middager nå, han som ikke vært i en matbutikk de siste ti åra. Og han skal se mer til barn og barnebarn. Nye tider nå. Jakte mer. Han har leid seg et sted i Italia, mellom Roma og Napoli. Bartenderen der nede lager en mojito med en gang Odd Johan står i døra.

- Vet du hva? Jeg har alltid likt det når jeg er på revy eller stand up og de nevner Se og Hør. Uansett om det bare er utdriting. Det spiller ingen rolle.

Odd Johan Nelvik står i folkehavet og venter på grønn mann.

- Den dagen folk blir likeglade, da har Se og Hør tapt.■

NOK EN FEST: Odd Johan Nelvik i sitt eget 50-årslag med kona og barnebarn.
FAR OG DATTER: Live (24) jobber som programleder i P3. Her er de to på farmors 80-årsdag for to år siden.
<B>HUNDENS BESTE VENN: Dachsen Fomle døde i fjorm, men Nelvik har allerede satt i gang med å få seg ny hund.
Blue Marlin: - Vi fisket på Mauritius til et tv-program. Jan Otto Johansen, Per Ståle Lønning og fastlegen min.
STARTEN: Knut Haavik så mye av seg selv i ambisiøse Nelvik, og gjorde ham raskt til en av lederne i Se og Hør.
<B>TRYGG BARNDOM: Far jobbet i anleggsbransjen i Sunndalsøra. Her er Odd Johan (t.h) og en nabogutt.