Slagkraftig

Den berømte forfatteren Mario Vargas Llosa (71) er en vennlig mann. Bare ikke snakk til ham om krig og fred og politikk og sånn.

- JEG SNAKKER IKKE OM DET, sier Mario Vargas Llosa, kort og kontant.

Samtalen går litt i stå. Jeg har reist helt til Salzburg for å snakke med ham om hans nye roman. Jeg har lest ham gjennom mange år, og er full av beundring. På forhånd har jeg fått beskjed om ikke å spørre den tidligere presidentkandidaten fra Peru om politikk. Men nå klarer jeg ikke vente lenger. Jeg må stille spørsmålet aviser verden rundt har stilt seg de siste månedene, helt siden den meksikanske avisa La Jornada trykket et tretti år gammelt bilde av den colombianske nobelprisvinneren Gabriel García Márquez, med verdens største blåveis.

Hvorfor slo Mario Vargas Llosa ned sin beste venn?

– Beklager, sier han.

Det solbrune ansiktet har fått et trett drag. Han er diskret, men jeg tror han sjekker klokka.

– Jeg skjønner du er skuffet, men jeg snakker ikke om Gabriel García Márquez i det hele tatt.

Lang pause.

– Men herregud, jente, jeg har holdt kjeft om dette i tretti år, du kan ikke vente at jeg skal sprekke nå?

– MARIO!

Det var Gabriel García Márquez som ropte. Året var 1976, stedet var Mexico City, anledningen premieren på en film om de overlevende etter en flyulykke i Andesfjellene. De overlevende ble kannibaler, men det er en annen historie.

Garcia Márquez ropte, og åpnet armene. Men Vargas Llosa gikk ikke inn i dem. Den sofistikerte, liberale, men militærutdannete forfatteren knyttet neven og slo García Márquez rett ned.

Tretti års ensomhet fulgte.

DET DRAMATISKE vennskapsbruddet mellom to av de største latinamerikanske forfatterne i verden, har vært samtaleemne i litterære kretser i tretti år. Det har til og med vært antydet at García Márquez ikke får begynt på bind to av memoarene sine, fordi han da må oppklare denne episoden. Lenge ble det antatt at konflikten dreide seg om politikk. Begge forfattere begynte voksenlivet som sosialister, og García Márquez beholdt hjertet til venstre. Han er fortsatt en nær venn av Cubas diktator: Vargas Llosa har kalt ham Castros hoffnarr. Selv ble peruaneren stadig mer politisk konservativ, en uttalt motstander av alle autoritære regimer, både høyre- og venstrestyrte. En av hans beste romaner, «Bukkefesten», handler om tragedien som fulgte den avgåtte diktatoren Rafael Trujillo i Den dominikanske republikk.

Men fotografen som tok bildet av Gabriel García Márquez, som dokumentasjon og på den mørbankete forfatterens oppfordring to dager etter opptrinnet, mener slagsmålet ikke skyldtes politikk.

Mer om dette seinere.

MEN FØRST: Mario Vargas Llosa er en høyreist latinamerikansk gentleman, verdensborger av gemytt. Han entrer baren på hotell Sacher i Salzburg som om den var hans egen lille hage. Før jeg rekker å reise meg, kommer en mann inn fra sidelinjen, han har noe han absolutt må diskutere med den berømte forfatteren. Det oppstår en liten scene, som tatt rett ut av en latinamerikansk forviklingsroman, der jeg må insistere på at det er jeg som er journalisten. Vargas Llosa loser den ukjente mannen vennlig ut i resepsjonen, der andre får ta seg av ham, vinker på kelneren og ber om vann. Vi får høye glass og fem typer nøtter og frø.

– Jeg elsker storbyer, der jeg føler meg fullstendig fortapt. Det gir komplett frihet.

Vargas Llosa bor både i Madrid, i London og litt i Lima, hjemlandet Perus hovedstad.

– Men mest bor jeg i fly.

Han er i Salzburg for å høre klassisk musikk, i særdeleshet Israel-filharmonikerne, dirigert av Zubin Mehta. Mario Vargas Llosa skriver jevnlig en spalte i den spanske avisa El País, og er fortsatt aktiv i journalistikken ved siden av forfatterskapet sitt, som omfatter over 30 romaner. Blant de mest kjente er «Til stemorens pris», «Dommedagskrigen» og «Rigobertos notatbøker». Hans nye bok, «Rampejenta», er nettopp kommet ut på norsk. Det er en saftig fortelling om en litt forsagt ung mann som faller for et fyrverkeri av ei jente. Hun lurer, bedrar, forlater og kommer tilbake til ham gjennom hele voksenlivet. Historien er inspirert av en av Vargas Llosas yndlingsbøker: Gustave Flauberts «Madame Bovary».

– Mange snille jenter faller for slemme gutter. Hos deg er det omvendt?

– Min rampejente har hatt et tøft liv, hun har kjempet mot sin bakgrunn fra hun var liten, klart å komme over vanskeligheter. Hun har en helt annerledes forestilling om hva kjærlighet er, og gjør mye galt.

– Men hun er fascinerende?

– Selvfølgelig. Hun er så mange kvinner samtidig. Engelsk lady, peruansk fattigjente, elskerinnen til en japansk mafiaboss. Å være sammen med henne er å være sammen med mange kvinner. Er det ikke det alle menn drømmer om?

VARGAS LLOSA ER en sansenes forfatter. Han beskriver forholdet mellom menn og kvinner som forholdet mellom fornuft og følelser, en konflikt mellom orden og kaos. Flere kritikere har påpekt at han er i overkant glad i prostituerte, i hvert fall rent litterært.

– Stemmer det at du skriver på en pornografisk roman?

– Nei, nei! Det er et stygt ord, pornografisk. Jeg skriver en erotisk roman. Blir den pornografisk, har jeg mislyktes. Erotikk er knyttet til kunst. De ritualene erotisk kjærlighet har, er kunstneriske ritualer. Du må ha et visst nivå på samfunnet før du kan snakke om erotikk i det hele tatt.

– Er det en myte at latinamerikanske kunstnere er friere enn europeere i forhold til erotikk?

– Kanskje ikke. Vi kommer fra en undertrykkende kultur og jakter på sensualitet: På kjærlighet, nytelse, mat, dans. Hovedpersonen i min roman er fattig, hun forbinder lykke med penger. Men livet er vanskeligere enn som så.

– Du kaller boka en moderne kjærlighetshistorie?

– I kjærlighetsanliggender er vi så konservative, vi skriver om menn som tar initiativet og kvinner som er passive, selv om det ikke er slik mer. Når det gjelder kjærligheten, er alt sagt av de store forfatterne, men det trengs en beskrivelse av den moderne verden.

– Rampejenta blir en ulykke for fortellingens jeg-person?

– Ja, men livet med henne er likevel mye mer spennende enn livet uten henne. Å elske noen, stort sett på avstand, gjennom mange år – det er ikke vanlig, men det er mulig.

– Har du opplevd noe liknende selv?

– For meg ligger det biografiske i historien mest i stedene, der romanen foregår.

PARIS PÅ SEKSTITALLET. Mario Vargas Llosa er en ung peruaner, som venter på at det virkelige livet skal begynne. Han jobber – som jeg-personen i «Rampejenta» – som oversetter for UNESCO. Men målet hans er klart: Han vil bli forfatter. Håpet er stort, inntektene små. I sin nye roman skriver han: «Det første året i Paris, da jeg satt så trangt i det, stilte jeg meg mange kvelder opp i bakdøra til den meksikanske restauranten og ventet på at Paúl skulle stikke ut med en liten pakke tamales, tortillas, carnitas eller enchiladas som jeg kjørte i meg på det lille kvistværelset på Hôtel du Sénat, før de ble kalde».

– Er de andre oversetterne så kjedelige som de virker?

Vargas Llosa ler.

– Noen av dem blir så gode til å tilegne seg andres språk, oversette fra det ene til det andre til det tredje, at de ikke får noe eget språk. Det kan gå på personligheten løs. Da jeg var ung, tenkte jeg at dersom jeg ble i Peru, ville jeg aldri bli forfatter. Jeg hadde en drøm om å reise, og som alle andre ville jeg dra til Paris. Jeg ble i Frankrike i sju år, og det var der jeg ble kunstner. I begynnelsen av sekstiårene var Paris en smeltedigel, et rikt, kulturelt miljø.

– Savner du Paris?

– Nei, men jeg savner ungdommen min. Han jeg var da jeg bodde i Paris. Og han som dro videre til London på syttitallet, også et fantastisk sted å bo på den tida. De europeiske erfaringene har vært veldig viktige for meg.

MEN BARNDOMMEN, det var Peru. Faren forlot moren før Mario ble født, og han levde sine første år i Bolivia, sammen med sin mors familie.

– Det er musikken, ritualene, luktene jeg husker. Så fant foreldrene mine sammen igjen. Jeg reiste til Lima for å bo sammen med faren min da jeg var ti. Vi hadde et katastrofalt dårlig forhold. Jeg misunte alltid min venn Ramos. Faren hans kjørte ham til fotballtreninga hver dag, sto og heiet på sidelinja. Når de snakket sammen, var det som å høre to venner, mens min far alltid var kjølig og formell overfor meg. Jeg følte meg svært ensom og alene, atskilt fra den livlige morsfamilien min. Redningen var Miraflores, et rikmannsstrøk i utkanten av Lima, der onkelen og tanten min bodde. Jeg dro dit hver helg. Det var der jeg oppdaget jenter.

Faren sendte Mario til militærtrening ved Leoncio Prado-akademiet da han var fjorten år, for å «gjøre en mann av ham». I stedet ble oppholdet utgangspunktet for sønnens første roman. Der beskrev han akademiet som den korrupte kjernen i et rasistisk, machopreget mobbesamfunn.

– Holder du kontakten med Peru?

– Jeg bor i Lima tre måneder i året. Peru er en evig bekymring. Det er hjemlandet mitt, der personligheten min ble formet, grunnreferansen for alt jeg skriver. Peru en er smeltedigel, indere, svarte, hvite, asiater, en salig blanding. Latin-Amerika tilhører fremdeles den tredje verden, der bare et mindretall lever som i Europa, med den samme utdannelsen, informasjonstilgangen og levestandarden. Men den magiske realismen er blitt en klisjé, det var en bølge som var veldig populær i Latin-Amerika, men det har aldri vært den eneste retningen. Forfatterne har vært så forskjellige. Ta García Márquez …

ENDELIG OMSIDER. Her kommer det. Jeg spisser ører. Mario Vargas Llosa ser det, og vifter avvergende med ei hånd.

– Ikke innbill deg noe. Jeg snakker ikke om García Márquez som person, men om hans forfatterstil, kontra for eksempel Jorge Luis Borges. Der er det store forskjeller.

– Du snakker ikke om din venn og kollega, men du har skrevet et forord til jubileumsutgaven av «Hundre års ensomhet» i år?

Vargas Llosa lener seg tilbake. Det virker som om han kan sette pris på litt verbal skyggeboksing. Men han er en stabukk.

– Det er et essay jeg skrev på 1970-tallet. Jeg har bare gitt tillatelse til at de kan trykke det opp igjen.

– Satte García Márquez pris på det?

– Det har jeg overhodet ingen anelse om.

– Han snakker kanskje ikke om deg heller?

– Ikke så vidt jeg vet.

– Hva synes du om ditt eget essay i dag?

– Jeg har ikke lest det siden jeg skrev det. Jeg liker ikke å lese mine egne, gamle ting, like lite som jeg like å se meg tilbake. Det er forferdelig å se at man kunne gjort noe bedre. Nå, kan jeg by deg noe? Litt mer vann?

TIL Å VÆRE EN mann som til stadighet melder seg på i debatter, som gjennom livet har vist at han ikke er redd for å skifte standpunkt, er Mario Vargas Llosa imponerende konsekvent i å avholde seg fra å kommentere den berømte nedslagningen.

– Jeg har skrevet i over 20 år, for meg er litteraturen det aller viktigste, og fremdeles min største glede. Men jeg liker ikke forfattere som bare lever i sine egne drømmer, jeg vil ha en fot i den virkelige verden. Jeg er ikke engasjert i profesjonell politikk lenger, men en sosial bevissthet er en del av en forfatters forpliktelse.

Ytringsfrihet og menneskerettigheter er tema som ligger hans hjerte nær. Årsaken til at han ikke vil diskutere politikk, ligger i en erkjennelse av at mange synes det er mer spennende at han en gang forsøkte å bli president, enn at han faktisk har vært forfatter i førti år. Vargas Llosa stilte til valg i 1990, men ble slått av Alberto Fujimori, som angrep forfatteren for å tilhøre landets spanskættede elite, og som to år seinere innførte unntakstilstand. Så seint som i 2006 engasjerte Vargas Llosa seg i Perus presidentvalg, på den konservative kandidatens side. Han snakker foraktfullt om Hugo Chavez i Venezuela – «en sann plage som kaster bort oljepenger» – men framhever Brasils president Lula som et nytt, demokratisk håp i Latin-Amerika.

– Jeg har spansk og peruansk statsborgerskap, noe jeg er veldig glad for, siden det hersker mye paranoia rundt innvandrere i Europa.

Sammen med sin andre kone, Patricia, har han tre barn: En sønn i Washington, en til som jobber for UHNCR og en datter i Boston.

– Vi har store familietreff, der vi skravler og sladrer.

JORDSKJELVET I PERU tidligere i år, gjorde sterkt inntrykk på den utvandrete peruaneren. Heldigvis mistet han ingen venner i tumultene.

– Men hele boksamlingen min på 20 000 bøker gikk i gulvet, flere malerier falt fra hverandre og nesten alle vinduene var knust. Peru ligger i et jordskjelvområde. Jeg er vokst opp med å skjelve.

Mario Vargas Llosa er nesten alltid på reise, men han arbeider hver dag, i fly og på hotellrom.

– Jeg arbeider sju dager i uka, uansett hvor jeg er. Mandag til lørdag er det skjønnlitteratur, søndag er det spalte eller artikler. Jeg skriver best om morgenen. Så går jeg på kafé eller til et bibliotek om ettermiddagen, jeg liker å være omringet av bøker. Lesing er fortsatt min største nytelse. Jeg kommer til å dø mens jeg leser.

Vargas Llosa har romanuniverset og referansene til felles med sin mer berømte kollega García Márquez. Hvis basketaket mellom dem var en historie i ei bok skrevet av den ene eller den andre av dem, ville årsaken være overraskende, ja rent ut forbløffende, muligens mirakuløs. Rodrigo Moya, fotografen som tok bildet av García Márquez med blåveisen, forteller i et essay at episoden ikke var uten litterær kraft: Den lokale slakteren kom løpende med en biff, som ble lagt på García Márquez blodige øye. Deretter skal forfatteren ha fortalt om hvordan hans gamle venn ble rasende, da García Márquez ga Vargas Llosas kone ekteskapsråd.

Mario var alltid en damenes mann. Han giftet seg da han var nitten, men ekteskapet varte bare ett år. Deretter giftet han seg med kusina Patricia, og fikk sine tre barn. Men møtet med en svensk flyvertinne fikk ham til å rømme hjemmefra, og flytte til Stockholm. García Márquez og kona skal ha oppfordret Patricia til å ta ut skilsmisse. Bestevennen skal i tillegg ha trøstet henne. Biografer på begge sider diskuterer nå hva som ligger i ordet «trøst». Var det noe man gjorde uten klær?

– ANGRER DU NOE?

Spør jeg Mario Vargas Llosa.

Tida er for lengst ute, og den svarthårete Patricia er kommet inn i baren. Mario og Patricia fant sammen igjen, men de snakker neppe så mye om García Márquez, de heller. Nå har fruen satt seg ved nabobordet, pyntet til konsertbesøk, og de ringprydete fingrene hennes trommer lett mot bordkanten.

– Å ja, sier forfatteren med et overraskende stort smil. Han strekker seg ut i lenestolen som for å si: Jeg angrer på mange herlige ting. Så sier han:

– Jeg skulle gjort mye annerledes i livet. Men for en dikter er ingen opplevelser dårlige. Det blir godt materiale av det. Du tar hele livet i bruk.

hdu@dagbladet.no

TAUS OM SLAGET: Mario Vargas Llosa nekter å fortelle hvorfor han klinket til venn og forfatterkollega Gabriel Garcia Márquez.
LLOSA VS MÁRQUEZ: Det dramatiske vennskapsbruddet mellom to av de største latinamerikanske forfatterne i verden, har vært samtaleemne i litterære kretser i tretti år.