«Slakteren» (1)

Les pornografiklassikeren på Dagbladet.no - helt gratis. Her er mandagens utdrag!

    I

Knivbladet trengte mykt inn i muskelen før den gikk helt igjennom, fra den ene enden til den andre. Bevegelsen ble utført med fullkommen beherskelse. Kjøttskiven bøyde seg til siden og falt mykt ned på slakterblokken. Det mørke kjøttet skinte, hadde fått nytt liv ved berøringen av kniven. Slakteren la venstre hånd flatt ned på den store fileten, med den høyre skar han på nytt dypt inn i den. Jeg kjente den kalde og elastiske massen under min egen håndflate. Jeg så kniven trenge inn i det døde og faste kjøttet og åpne det som et glinsende sår. Stålet gled langs det dunkle relieffet; knivbladet og buken glitret. Slakteren løftet stykkene ett for ett, la dem ved siden av hverandre på slakterblokken. De falt tilbake med en dump lyd - som et kyss mot treverket. Slakteren begynte å rense stykkene med knivspissen, han skar bort fettet, de gule lysblinkene ble sendt gjennom luften mot den flislagte veggen. Fra bunten som hang i jernkroken, rev han løs et stykke oljet papir, plasserte et kjøttstykke midt på og la et annet papir over. Kysset hørtes en gang til, denne gang våtere. Så snudde han seg mot meg, med den tunge pakken godt plassert i håndflaten; han slengte den på vekten. Den vamle lukten av rått kjøtt gikk meg til hodet. På nært hold, i lyset fra sommermorgenen som lot seg sluke i den lange utstillingsdisken, var det skarpt rødt, nesten kvalmende vakkert. Hvem sier at kjødet er sørgelig? Kjødet er ikke sørgelig, det er demonisk. Det holder til i sjelens avkroker, griper oss når vi er som mest fortapt, bærer oss over høye hav, skyter oss i senk og frelser oss; kjødet er vår ledestjerne, vårt sorte, ugjennomtrengelige lys, kilden vi trekkes mot der livet glir innover i spiraler til det svimler for oss. Oksekjøttet foran meg var nok det samme som satt på drøvtyggeren i engen, men blodet hadde forlatt den, floden som bærer livet og så hurtig bærer det bort, som det nå ikke var mer igjen av enn noen dråper, lik perler på det hvite papiret. Og slakteren som bare snakket til meg om sex hele dagen, var skapt av det samme kjødet, men hans var varmt, noen steder mykt, andre steder hardt; slakteren hadde sine gode og sine liderlige stykker, de var grådige, brente etter å la livet fortæres i seg, etter å la seg forvandle til kjøtt. Slik var også mitt eget kjød, jeg som sto der og kjente ilden ta fatt mellom bena mine ved slakterens ord. Nederst i slakterdisken løp en renne der alle forskjærknivene, trancherknivene og kjøttøksene var stukket ned. Før slakteren trengte inn i kjøttet, skjerpet han knivbladet ved å bevege det frem og tilbake over brynet, på den ene siden, på den andre, langs hele stålstaven. Den skjærende skrapingen var så nerveslitende at jeg kjente det helt ned i tannrøttene. I vinduet hang det lyserøde harer med buken åpnet inn mot den store leveren - ekshibisjonister, korsfestede martyrer, ofret til husmødrenes attrå. Hønsene var opphengt etter halsen, den magre, gule halsen, utstrakt og gjennomboret av jernkroken som tvang de små hodene deres opp mot himmelen; og den store, nuppete fjærkrekroppen deres dinglet sørgmodig - med gumpen som eneste fantasi, der den satt over gattet deres som en løsnese i et klovneansikt. De forskjellige stykkene av svin, kalv, okse og lam lå i utstillingsdisken og fristet kundenes begjær. Kjøttstykkene fanget lyset som levende juveler, med farger fra blekt rosa til dyprødt. For ikke å glemme innvollene, de vidunderlige innvollene, det døde dyrets mest intime, mest autentiske del, den delen som i dypeste hemmelighet tydeligst minnet om den avdøde: mørke, blodige og formløse levrer, enorme, obskønt ru tunger, krittaktige, gåtefulle hjerner, nyrer oppkveilet i sine hvelvede former, hjerter innhyllet i arterier - og de som var gjemt i kjølerommet: stykker som var for stygge til annet enn å bli mat for kattene til gamle kjerringer, grå, svampaktige lunger; kalvebrissel som var så sjeldent at det ble forbeholdt de beste kundene; og sauetestikler som ble hentet rett fra slakteriet og alltid ble levert helt innpakket og med aller største diskresjon til en viss undersetsig herre som gjorde dem til et festmåltid for seg. Denne regelmessige og uvanlige bestillingen avstedkom aldri annet enn taushet hos sjefen og slakteren - som ellers alltid fant et påskudd til slibrigheter på bakrommet. Jeg visste godt at de to mennene egentlig trodde at kunden gjennom denne ukentlige fortæringen av sauetestikler oppnådde og opprettholdt en spesiell erotisk kraft. Men på tross av ritualets påståtte fordeler, hadde de aldri selv forsøkt dette vågestykket. Denne delen av den mannlige anatomien, som ofte blir hyllet gjennom mange halvkvedede viser og grove vitser, manet likevel til ærbødighet. Det sa seg selv at man ikke kunne overskride visse grenser uten å gjøre seg skyldig i helligbrøde. Jeg var heller ikke uberørt av disse værtestiklene. Jeg hadde aldri fått se dem - og heller ikke våget å spørre om det. Men jeg drømte om den lyserøde, rundede pakken, og om mannen som tok den med seg i taushet etter å ha gått via kassen min i likhet med alle andre (værtestiklene ble solgt til en latterlig pris). Hvordan smakte og hva var konsistensen på disse kjødelige relikviene? Hvordan tilberedte han dem? Og viktigere, hvordan virket de? Også jeg hadde en tilbøyelighet til å tillegge dem usedvanlige egenskaper som jeg aldri ble trett av å forestille meg. Les videre i morgen!