«Slakteren» (10)

Det regnet. Innpakket i en stor T-skjorte han hadde lånt meg, satt jeg i vinduskarmen og støttet meg på albuene, på knærne i stolen som sto mot veggen. Dersom jeg kunne regnets språk, ville jeg selvsagt ha skrevet det, men alle kjenner det og kan kalle det frem i erindringen. Å befinne seg på et tørt sted når alt er vann utendørs, det risler, det flommer ... Å elske i en ubehagelig trang bil når vindusrutene og taket gir gjenlyd av monotone dråper ... Regnet løser opp kroppene, gjør dem slappe og fuktige ... Siklende snor de seg rundt hverandre som snegler ... Han hadde også på seg T-skjorte. Han lå på sofaen og blottet den store baken, det store kjønnet og de store bena. Han kom nærmere og la det harde lemmet sitt på baken min. Jeg ville snu meg, men han grep meg i håret, trakk hodet mitt bakover og begynte å presse seg inn i anus. Det gjorde vondt, og jeg var låst fast på stolen og tvunget til å holde hodet oppover. Til slutt kom han helt inn, og smerten ble mindre. Han beveget seg frem og tilbake, jeg var full av ham, jeg kunne ikke kjenne annet enn det enorme, grådige lemmet hans i meg, mens regnet falt i brå kaskader av rent, flytende lys utenfor. Samtidig med at han fortsatte å støte inne i meg og elte meg som en anleggsarbeider uten å slippe taket i håret mitt, lot han to fingre gli inn i skjeden. Deretter tok han dem ut igjen. Da stakk jeg inn mine egne fingre, og kjente det harde lemmet hans hamre bak veggen, og jeg begynte å gni meg selv i samme rytme. Støtene hans kom tettere, opphisselsen min steg, smerte og nytelse i ett. Magen hans slo mot ryggen min for hvert støt han gjorde med hoftene, og for hvert støt boret han litt dypere inn i meg, invaderte meg litt mer. Jeg skulle ønske at jeg kunne frigjøre hodet, men han holdt like hardt i håret mitt, halsen min var strukket til bristepunktet og øynene mine uavlatelig vendt mot himmelen som tømte seg, og han hamret løs på meg og støtte inn i det dypeste av meg, han ristet kroppen min, og så fylte han meg med den varme væsken sin, som kom støtvis og ga meg en myk, vellystig smerte. Et eller annet sted hørtes en hul, metallisk lyd av dråper som falt med regelmessige mellomrom. Han slapp taket i håret mitt, jeg lot hodet falle med i vinduskarmen og begynte umerkelig å skjelve. Jeg kledde helt av ham og fikk ham til å legge seg på ryggen på gulvet. Med fjærene til treningsapparatet hans bandt jeg armene hans til bena på lenestolen, og festet anklene hans til bordbena. Vi var slitne begge to. Jeg satte meg i lenestolen og betraktet ham en stund, der han lå urørlig og med sprikende ben. Jeg likte kroppen hans slik: utspent, fanget kjøtt, oppsplintret i sin fantastiske ufullkommenhet. En mann revet opp med rot, igjen lenket til bakken, med kjønnet som en skjør drivstang der den var drevet ut fra skyggene og utstilt for mine øynes lys. Alt skulle ha vært kjønn, gardinene, gulvteppet, fjærene og møblene, jeg skulle hatt et kjønn der hodet mitt var, og han skulle hatt et der hans var. Vi skulle ha hengt ansikt til ansikt i en jernkrok i et rødt kjølerom, festet i issen eller anklene med hodet ned, med bena utspilt, ansikt til ansikt med vårt eget kjøtt, avmektig overgitt til knivene i kjønnene våre, varme som opphetet jern, åpne, svingende fra side til side. Vi skulle ha brølt oss til døde under kjønnets tyranni. Hva er kjønnet? Ved begynnelsen av innhøstingen sist sommer mistet jeg først hendene, deretter alt, navnet mitt, navnet på den rasen jeg tilhører, menneskeheten forsvant fra hukommelsen min, fra hodets og kroppens viten, forestillingen om mann og kvinne forsvant, selv dyret; jeg søkte, hva er jeg? Mitt kjønn. Det var ikke annet tilbake i verden enn kjønnet mitt, uten navn og med en trang til å tisse. Det eneste stedet der sjelen min hadde søkt tilflukt og hadde samlet seg, det eneste stedet jeg eksisterte, omtrent som et atom, mellom himmel og gress, mellom grønt og blått, uten annen følelse enn å være et kjønnsatom, så vidt påvirket av et behov for å tisse, på villstrå, lykksalig, i lyset, i nærheten av Ile Saint Laurent, det var en sommerdag, nei, en høstdag, jeg hadde brukt en natt og enda en morgen for å komme meg hjem igjen, men i flere måneder etterpå ble jeg nesten bevisstløs når jeg tisset, jeg falt i en avgrunn, slik er det, jeg trekker meg tilbake, inn i kjønnet mitt som i en navle, hele mitt vesen er der, i denne fornemmelsen midt inne i meg, den tilintetgjør resten av kroppen, jeg kjenner ikke lenger meg selv, verken form eller art, rusen er total hver gang, ja, noen ganger fremdeles, bare et øyeblikk, som om jeg hang opp-ned i universets enorme spiral, men hva er vel ikke disse øyeblikkene verdt, og etterpå sier jeg til meg selv "er det virkelig sant, hvem er jeg?" og "neimen! så vakker verden er, med alle disse sorte druene, så deilig det er å høste inn midt på dagen, med solen som klynger seg til druene og til øynene på innhøstingsfolkene og de krokete vinstokkene, det skal bli godt å tisse når jeg er ferdig med denne rekken!", og man har en mengde slike tåpeligheter i kroppen, så vel føler man seg etter denne forunderlige svimmelheten som vi tross alt savner litt allerede. Les videre i morgen! Her finner du alle utdragene.