«Slakteren» (13)

Da morgengryet kom, lå jeg i kløften. Jeg var seig, full av jord, uttørret, jeg lå i et hull der vannet pleide å samle seg om vinteren. Dagen kom og drepte skyggene med sin kortesje av mysterier. Og lyset var langt mer foruroligende, det truet en med å se alt, vite alt. Men jeg ønsket det smilende velkommen. Alle dagfuglene begynte å synge på én gang. Jeg skulle gå hjem og male. Da jeg ville reise meg og komme meg ut av hullet, oppdaget jeg at jeg ikke kunne røre meg. Hele høyrearmen, fra skulderen til hånden, var lammet. Ved den minste bevegelse kjente jeg smertefulle lyn fra ryggen og bena. Hele natten hadde jeg hørt havet drømme mot harde puter og skogen dirre. Jeg hadde løpt gjennom mørket og slått meg mot trær og skarpe røtter, jeg hadde grått sorte tårer og hadde falt ned i kløften, i den varme jorden som hadde tatt meg imot, jeg hadde sovet i jordsengen under den enorme kullskorpen, under ravnens vinger, i uglenes dunkle klagerop. Den skjelvende og blinkende natten hadde passert over meg, jeg hadde drukket den i store slurker, jeg var full av den. Og nå løftet dagen seg og rev i stykker mørket, som fremdeles klamret seg fast i filler under trærne. Og så kom den første solstrålen, den krysset veien og slynget seg mellom grenene som en skarp knivsegg. Og hele natten ble jaget bort. Fuglene skrek skarpere; i gresset under pinjegrenene ga smådyr seg til å løpe. Jeg hørte havet på nytt, der det langt borte flimret av lys. En bil kjørte forbi. Jeg forsøkte på nytt å reise meg. Jeg hadde vondt overalt, men jeg anstrengte meg for å trekke meg opp på den venstre albuen. Jeg kom meg så vidt fremover, og falt urørlig ned på grunn av smerten. Jeg begynte på nytt og kom noen centimeter videre. Akkurat her var kløften for dyp til at jeg kunne tenke på å komme meg opp i den tilstand jeg befant meg i. Jeg måtte finne et sted der hellingen var mindre bratt. Jeg begynte å åle meg på den venstre albuen uten pauser, på tross av smertene som jog gjennom meg ved den minste bevegelse. Med ørsmå skritt kom jeg videre, miniatyrskritt jeg kunne ha malt i bildene mine. Jeg lo når jeg tenkte på Daniel, på vår mislykte elskov, på hans skraphandlerglitter. Jeg lo lydløst, med smertefulle stikk i siden og ryggen ved hvert støt. Men jeg var lykkelig, og jeg ler fremdeles med ansiktet mot pinjenålene. Jeg klatret videre, kastet albuen foran hodet og grov den ned i bakken mens jeg trakk resten av kroppen etter. Smertene ble gradvis svakere, og snart kunne jeg bruke knærne. Jeg likte denne kløften, jeg var tilfreds med å kravle rundt i den. Det var en vakker kløft, med gress og dugg, jorden var sandholdig og sort, og under teppet av pinjenåler levde en hel verden av små vesener. Noen meter foran meg utvidet kløften seg, den åpnet seg i et bekken. Det var utgangen jeg hadde ventet på. Jeg fikk fornyede krefter. Jeg nådde stedet der skråningen var mye slakere. Den høyre armen var fremdeles bortimot ubrukelig. Jeg begynte å krabbe oppover ved hjelp av den venstre underarmen, tåspissene og knærne. Jeg gled flere ganger og måtte starte helt forfra. Men jeg ga meg ikke før jeg var kommet helt opp. Da jeg kom til meg selv i veikanten, pustet jeg luften dypt ned i lungene etter anstrengelsene. Og jeg klarte å sette meg opp på alle fire. Jeg konstaterte at den høyre armen begynte å adlyde. Kjolen var helt opprevet, jeg kunne kjenne rester av sæd renne nedover innsiden av lårene, og huden rundt lemmene mine sved, oppskrapet og full av rifter. Jeg satt i veikanten. Jeg begynte å gå på alle fire. Les videre i morgen! Her finner du alle utdragene.