«Slakteren» (14)

Det er utrolig hva som finnes i veikanter: mange forskjellige sorter gress, blomster, sopper, steiner der ikke to er like og alle slags småkryp ... Jeg hørte en bil komme i det fjerne. Jeg la meg så flatt ned på bakken jeg kunne, forsøkte av alle krefter å forvandle meg til firfisle, gress, veikant. Bilen kjørte forbi. Veien strakte seg snorrett ut foran meg. Jeg hadde bare noen kilometer igjen, og jeg kunne nå gå på alle fire. Hjertet mitt svulmet av lykke. Heldigvis så jeg ingen. Om noen hadde sett meg, ville de ha syntes synd på meg, og ødelagt all min håpefulle glede. Slik er de andre: De ser ikke skjønnheten i ditt liv, ditt liv virker forferdelig trist på dem dersom du for eksempel ikke er solbrent midt på sommeren. De vil at du skal se hvor den riktige gleden er, slik som de gjør, og dersom du er svak nok til å la deg trekke med, vil du aldri siden finne en mulighet til å sove alene i en kløft, helt opprevet, i en mørk natt. Jeg gikk på alle fire og forestilte meg at jeg var en hund, en katt, en elefant, en hval. Solen steg foran meg og varmet ansiktet mitt som rant av svette. Hvalene har store hav som sitt hjem, og spytter vann for å avkjøle seg i ansiktet. Jeg beitet litt gress for å få en forfriskning. Ufrivillig kom jeg også til å spise noen insekter som kom forbi. Snart følte jeg meg sterk nok til å forsøke å reise meg opp. Uten å slippe bakken med hendene, rev jeg knærne løs fra bakken og løftet bakparten. Da jeg kjente underlaget fast under føttene, slapp jeg taket med hendene, akkurat som på sykkel, og kastet meg bakover mens jeg passet på å holde balansen i denne vaklende bevegelsen og ikke falle ned igjen. Jeg begynte å gå barføtt langs veien, på gresset og steinene og alle disse tingene man ikke tenker på. Flere biler kjørte forbi, en stanset, men jeg ville ikke sitte på. Jeg var sterkere enn noensinne. Jeg hadde slakterens styrke, og sluheten til gutten med dødsmasken. Det åpnet seg en bred aveny foran meg. Jeg skulle male en stor båt, og når regnet kom, skulle jeg være klar. Om bord skulle jeg ta med meg jordens dyr og en slakter, og vi skulle seile sammen så lenge syndfloden varte. Jeg kom til det første huset. Det var omgitt av en blomstrende rosehekk. Jeg brøt løs en rose, rev av kronbladene flere om gangen, og spiste dem. De kunne være så fine og delikate de bare ville, jeg hadde munnen full av dem. Vakthunden bykset til bak hageporten, den bjeffet og knurret av alle krefter. Jeg gjorde meg ferdig med blomsten og slengte den tornefulle stilken bort til den. Dette var det aller siste utdraget av «Slakteren». Alle tidligere utdrag finner du her.