«Slakteren» (3)

Slakteren blunket kameratslig til meg. Hadde han glemt alt så fort? Han gikk for å hente et stykke kotelettkjøtt i disken, la det på slakterblokken og begynte å skjære det i skiver. Han grep slakterkniven og skar opp de skivene han allerede hadde skilt fra hverandre med kniven, før han med en tørr lyd knuste ryggvirvlene som fremdeles holdt stykkene sammen. "Er det bra slik, frue?" Slakteren var alltid svært høflig mot kundene, mens han samtidig med blikket sendte dem en svært vektig æresbevisning så lenge de ikke var for gamle eller stygge. Han skulle sikkert gjerne tatt på alle disse brystene og alle disse bakendene og massert dem med de kyndige hendene sine, slik han gjorde med ekstra fine kjøttstykker. Slakteren hadde kjødet i sjelen. Jeg så hvordan han betraktet kroppene i sommerklær med et knapt tilslørt begjær; jeg så ham som rene hender, rent kjønn, som kyndighet og som begjær. Kyndigheten lå i kontakten med det kalde kjøttet, med døden. Men det som holdt slakteren i live, var hans begjær, kjødets triumf som aldri fikk hvile og som fra tid til annen materialiserte seg i en hvisken mellom munnen hans og øret mitt. Og litt etter litt, gjennom en trolldom som var sterkere enn min egen vilje, kjente jeg at hans begjær ble mitt. Mitt begjær omfattet både slakterens fete kropp og alle de andre, kundenes kropper, avkledd av blikket hans, og til og med min egen. Fra magen min steg det en vedvarende fortvilelse opp og ut mot alle disse kroppene. "Lille du, du er så lett ved siden av meg. Jeg må være forsiktig når jeg kler av deg, så jeg ikke ødelegger deg. Du skal kle av meg også, først skjorten og deretter buksene. Jeg har stå allerede, så pikken min kommer nok til å stikke utenfor underbuksene. Dem tar du også av meg, og du får med en gang lyst til å ta på den, å ta hele denne harde, varme pakken mellom hendene dine, du får lyst på melken og begynner å gni den, suge den, og til slutt stikker du den inn mellom bena, du spidder deg selv på meg og rir mot nytelsen helt til vi er helt oversvømmet begge to å kjæreste jeg vet at det har gjæret i oss i flere dager vi kommer til å eksplodere vi blir gale vi skal gjøre ting vi aldri har gjort før og vi vil ha mer jeg gir deg ballene mine og pikken min og du kan gjøre hva du vil med dem du gir meg fitta og rumpa di og jeg er deres herre og mester jeg skal smøre deg inn med sæd og safter helt til månen din lyser om natten." Var dette virkelig de ordene slakterens pust førte med seg? Hvorfor, Daniel? Om ettermiddagen vendte jeg tilbake til værelset mitt hjemme hos foreldrene mine. Jeg forsøkte å arbeide videre på det bildet jeg hadde begynt på tidlig på sommeren, men jeg kom ikke videre. Jeg drømte om semesterstart, om det øyeblikket da denne sommeren endelig ville være over og jeg kunne dra tilbake til hybelen min i byen, vennene mine ved Kunstakademiet, og særlig Daniel. Jeg hentet frem papir, penn og blekk og begynte å skrive til ham mens jeg fylte sidene med små tegninger. De fleste studentene ved Akademiet foretrakk å male på enorme lerreter som noen ganger dekket en hel vegg. Selv ønsket jeg å fortette verden, gripe den og holde den fast på et så lite område som mulig. Verkene mine var miniatyrer som man måtte gå helt inntil for å betrakte, og detaljene i dem kunne holde meg beskjeftiget med arbeid natt etter natt. I den siste tiden hadde jeg fått lyst til å gå over til skulptur. Jeg hadde gjort noen første forsøk ved å modellere jordklumper på størrelse med en negl; men etter at de var brent, var gjenstandene mine, som var utformet med en juvelérs presisjon, ikke annet enn skjøre småting som gikk i stykker mellom fingrene mine med en gang jeg tok på dem, og jeg sto bare igjen med litt rødlig støv på huden. Og jeg leste dikterne, og om kvelden gjentok jeg for meg selv et avsnitt fra Zarathustra som handlet om den varme pusten fra havet og hans triste minner og sjelekval. Jeg hadde møtt Daniel hos broren min. De hadde nettopp laget en rockegruppe sammen med en bestemt jente. Hun satt mellom dem på sengen med de tynne, pantermønstrete strømpebuksebena under seg og føttene bøyd inn under rumpeballene. De hørte på musikk, snakket om BD og lo. Under den store genseren hennes kunne man skimte et par litt tunge bryster, hun snudde og vendte på det vesle, snauklipte hodet og kastet ordene ut med kraftig stemme. Det var henne, vokalisten. Daniel så mye på henne, og jeg ble forelsket i ham med en gang. Det er i alle fall slik jeg mener det var. Jeg røykte og drakk kaffe akkurat som dem, men jeg sa ingenting. De klemte seg inntil henne og la innimellom en hånd på låret hennes. Jeg hørte ikke etter, heller. Musikken larmet. Han var mørk, og de sorte øynene hans beveget seg hit og dit lik to svarttroster som av og til kom og satte seg på meg og hakket på meg med hissige nebb. Jeg hadde vondt i magen. Jeg lå på gulvet. Jeg hatet den jenta. Hun hadde vemmelige bryster, akkurat som Barbie-dukken jeg fingret med da jeg var liten. Både broren min og han klødde selvfølgelig av lyst til å ta på dem. Kanskje de allerede hadde gjort det. Med en hånd hver på brystene hennes. Luften jeg pustet inn, falt i bitre søyler helt ned til navlen. Jeg la meg på magen og røykte til jeg kjente at det prikket i fingertuppene. Hun bøyde bena under seg og strakte dem ut igjen, og strømpebuksene klebet til kroppen hennes, til den vesle rundingen mellom lårene med sprekken i midten. Trommebatteriet dunket i brystkassen min. Jeg fulgte med på øynene hans for å se om han også så på dette stedet på strømpebuksene, under genseren der brystene hennes bølget ved hver bevegelse hun gjorde. Og han så, den drittsekken. Les videre i morgen! Her finner du alle utdragene.