«Slakteren» (4)

Det ble varmere og varmere. Det var det store samtaleemnet. Når slakteren kom ut fra kjølerommet, sa kunden: "Det er bedre temperatur der inne enn her ute, hva?" Og han sa seg leende enig. Dersom han likte kvinnen, dersom hun ikke virket avvisende, kunne han driste seg til å si: "Skal vi gå inn og kjenne etter sammen?" Og han hadde en så henslengt tone som mulig, for at hun skulle se bort fra det vesle glimtet i øynene hans. Det han sa, var egentlig ikke så uskyldig. Det hendte ofte at sjefen og slaktekona kom ut fra kjølerommet ti minutter etter at de hadde gått inn, med oppløste ansiktsuttrykk og bustete hår. En dag sjefen ikke var til stede, stengte slakteren og slaktekona seg inne i kjølerommet. Etter en liten stund fikk jeg lyst til å åpne døren. Mellom rekkene av opphengte fåre- og kalveskrotter sto slaktekona og holdt seg fast med begge hender i to store kroker i taket, omtrent som man gjør på bussen eller metroen for å holde balansen. Skjørtet var trukket opp og rullet rundt livet hennes, slik at lårene og den hvite magen syntes, med den sorte hårbusken som fra siden sto ut i relieff. Slakteren sto bak henne med buksene rundt føttene og forkleet viklet om beltet så flesket veltet utover. De holdt opp med å bevege seg med en gang de fikk øye på meg, men slakteren trakk seg ikke ut av den frodige baken til slaktekona. Hver gang en kunde nevnte det svale kjølerommet, så jeg scenen for meg på nytt, med slaktekona hengende som en dyreskrott og slakteren som presset utveksten sin inn i henne midt i en skog av kjøtt. Folk kom i en jevn strøm. Slakteren hadde ikke tid til å snakke med meg lenger. Han slengte pakkene på vekten mens han sendte meg små øyekast, små tegn. På grunn av denne historien med slaktekona hadde jeg vært sur på ham i flere dager og nektet ham å hviske meg i øret. I stedet begynte han å fortelle meg om tiden som læregutt i slakteriene. Det hadde vært hardt, svært hardt, og på denne tiden holdt han nesten på å bli gal, fortalte han. Men han greide ikke å fortelle mer, og tidde plutselig stille, mens et grått slør trakk seg over ansiktet hans. Hver dag begynte han å snakke om disse slakteriene, uten å greie å fortelle videre. Han ble mer og mer dyster og innesluttet. Mot slutten av uken, halv to om ettermiddagen (den verste tiden på dagen, fordi man er trett, man har tatt en aperitiff og ser frem til å spise), kranglet han med en av salgsagentene som hadde kommet fra markedet. De utvekslet tørre setninger, med hodet stivt på nakken og anspente muskler. Selgeren slynget ut en fornærmelse, og med en stor håndbevegelse, som om han ville feie bort motstanderen, gikk han inn i kjølerommet. Slakteren var rød av sinne, jeg hadde aldri sett ham slik før. Han grep en stor kniv fra blokken, og med raseri i blikket fulgte han i et byks etter den underordnede. Jeg skyndte meg å gripe ham med venstre hånd og kalte ham ved fornavn før han rakk å stenge døren etter seg. Det var første gang jeg rørte ved ham. Han snudde seg mot meg og nølte et øyeblikk før han fulgte med meg inn i butikken igjen. Etter den dagen lot jeg ham hviske meg i øret igjen. Beskrivelsene av våre hypotetiske elskovsstunder, som tidligere hadde vært nokså diskrete, var blitt mye grovere. De pleide å øve i kjelleren der jeg bodde, og nesten hver gang stakk de innom for å hilse på. Jeg hadde begynt å ha på meg trange skaibukser og gensere som satt stramt over de små brystene mine, jeg sminket munnen altfor stor med rød leppestift. Den andre var også der, og jeg vaklet mellom ønsket om å behage henne, synes hun var pen og like henne, og den rasende sjalusien hun skapte hos meg. Noen ganger hadde jeg lyst til å skyve henne inn i Daniels favntak; se ham gripe henne rundt livet og presse leppene sine mot hennes - jeg forestilte meg bevegelsen i sakte film, de to ansiktene som kom nærmere hverandre, litt på skrå, før leppene møttes i et mykt sjokk og tungene begynte å rotere ... Men når jeg oppdaget en fortrolig gest mellom dem, ville jeg rive munnen og øynene ut på dem og knuse hodene deres mot hverandre. Jeg bød på te, og vi skravlet og røykte. Når hun ikke hadde på seg panterstrømpebuksene, bar hun et lite semsket skjørt og blondestrømper, og alltid en sort jakke og ekstravagante, store øreklips. Daniel sa en dag at øreringer var blitt oppfunnet for at jenter ikke skulle oppdage hvor deilig det er når en mann småbiter dem i øreflippen. Da trakk hun av seg øreklipsene og dumpet ned på fanget til de to guttene som satt ved siden av hverandre, og fikk dem til å bite seg i ørene mens hun skrek med høy stemme: "Åh, ja, ja, jeg kommer, jeg kommer!" De lo voldsomt alle tre. Jeg betraktet dem med nysgjerrighet og engstelse. Daniel bodde nå sammen med broren min. Leiligheten var nokså romslig, og de delte husleien. Jeg besøkte dem nesten aldri. Daniel og broren min gjorde litt narr av meg fordi jeg satt inne og malte ørsmå ting; de snakket til meg i en beskyttende tone, som om jeg var deres felles lillesøster, og de syntes jeg var pen når jeg samlet håret i en hestehale mens jeg arbeidet. Og jeg, jeg lot være å spise for å dø av kjærlighet akkurat som i eventyrene, og hver dag sto jeg foran speilet og beundret de stadig mer utstående ribbena mine og den bleke hudfargen som fikk meg til å se svakelig ut; jeg hadde svimmelhetsanfall, kroppen var lett, jeg var gjennomsiktig for verden. Og om ettermiddagene la jeg meg på sengen og gråt ned i puten mens jeg tenkte på Daniel, og til slutt tok jeg av meg trusene for å kjærtegne meg selv i min deilige melankoli og nyte meg selv til jeg ble utmattet. Les videre i morgen! Her finner du alle utdragene.