«Slakteren» (5)

Da mannen kom inn i butikken, senket jeg umiddelbart øynene for å slippe å se ham. Jeg kom til meg selv og overvant avskyen. Mannen hadde ikke noe ansikt. Hodet hans besto ikke av annet enn en enorm byll, en uformelig masse oversådd med vabler, kuler, usannsynlige utvekster og avskyelige kviser, flere centimeter store, væskende og med store fordypninger i midten, vulkaner av kjøtt. Jeg kjente at blodet forsvant fra lemmene, og jeg fikk sorte prikker foran øynene mens det vendte seg i meg. Knudrete hode, menneskelig kjøtt, hvem vet, kanskje du en gang var vakker? Og alle dere siamesiske tvillinger, dverger og kjemper, albinoer, kykloper og folk med for mange lemmer? Hvem kan i det hele tatt forstå verden? Hvem kan forstå firkløveren? Er ikke verden selv uhyrlig, er ikke vi dens strålende, råtnende byll? Om morgenen denne dagen hadde jeg kastet rosebuketten som hadde stått på hybelen min i flere dager. Med en gang jeg tok den ut av vasen, spredte den kvalmende lukten av vannet seg i hele rommet. Rosene var fremdeles svært vakre. De litt falmede kronbladene gled gjennom hendene mine og spredte seg på gulvet i en blek vifte. Jeg samlet dem opp ett for ett og kjente hvor umåtelig fine de var. Jeg ble grepet av lyst til å lage meg en sansekjole av dem, en drømmepute; da jeg hadde fått hånden full, åpnet jeg den og lot bladene flagre ned over søppelbøtten. Mannen hadde gått, men skyggen hang igjen etter ham. Heten var blitt enda sterkere. Hodeknollen som lå på slakterblokken, sendte ut et knippe væskende sykdommer, flammende sår, ondartede lidelser. Tørre, gule tunger, oppblåste ører, kropper som svetter mark ut av alle porer, en kvinne trekker det gule hodet på en orm ut av langfingeren, hun trekker forsiktig i dyret som snor seg ut av armen hennes, marken bukter seg og leter etter kjøtt å bite seg fast i, buken åpner seg og stinkende innvoller velter ut på gulvet som en søleflom, magen er full av frø som skyter skudd opp i lungene, hjertet glinser buken fylles med vann det er et dypt hav der gullfisker svømmer og havkattene leker, og man kan høre hvalene klukke i oseanene av melk og i sirenenes sang, blekkspruten med sine besværlige armer kan skimtes dypt der nede bak en mørk stein det er kjønnshulen hvor det bor lyserøde dukker med grusomme ansikter hun der borte har krøllete hår og smiler med to munner hun ligger i de dansende algene og forfører småhaiene med leppe-sugeskålene sine magen hennes er full av krabber og vanvittige fiskeøyne en annen av dem flyter og svulmer opp med strømningene i vannet inne i de brennevinshete bølgene ser man sterkt duftende buketter og nå retter hun seg med den lysende fiolette spissen der den fullt utfoldede rosen lyser hvit. Som fluer i et spindelvev var vi fanget i et nettverk av kjøtt. Fra kvinnenes utringninger og mennenes kortbukser så jeg at det fremdeles hang slintrer av denne bløte materien som de så vidt hadde klart å løsrive seg fra for å kunne gå rundt i gatene og på stranden, de lignet på betong, på stein og sand, på alt som ikke har blod som banker i seg eller et hjerte som slår, et kjønn som svulmer. Det stakkars vevet deres, den latterlige brunfargen var ikke tilstrekkelig til å skjule deres skam. De måtte fremdeles gjemme seg for å drite, pisse og pule. Derfor er det altså at noen insisterer på å stelle kroppen sin som en maskin, å fjerne alt unyttig kjøtt - og foretrekker sin veloppdragne kropp fremfor sin muskelløse hjerne. Kunder, slakterkunder, kropper med kalde sjeler! Om dere visste hvor sterkt jeg hater dere! Med deres evige sans for måtehold, deres påtatte ubekymrede feriemine, deres alvor når dere skal velge ut et stykke kjøtt, deres engstelse når dere leser prisen på vekten, deres nedlatenhet overfor slakteren og kassadamen! Dere har aldri som dem skapt forbudte dikt som man bare leser med lav stemme dag etter dag. Sjefen hadde også sitt eget hemmelige språk, som dere heller ikke ville forstå noe av. Når han høyt og svært hurtig sa mens han betjente Dem, frue: "Den daralama der var nok ei finfin slikkefilitte", hva skulle De vel ha svart da? De ville sannsynligvis ha følt Dem litt ille til mote og vaklet litt i Deres selvsikkerhet. Men De foretrakk ikke å la Dem merke med noe, frue, for da ville De ha tapt Deres ære, knust Deres fine skall av kroppsløs majestet, og dessuten vært tvunget til å lage en skandale og forlate det fine lammelåret Deres, dersom De hadde forstått at sjefen, Deres egen slakter, i all offentlighet førte et dobbelt språk; et korrekt og et lidderlig. Denne kvelden sluttet konserten så sent at broren min spurte om jeg ville ligge over hos ham. Jeg må ha ligget og snudd og vendt meg i mer enn en time i den smale sengen i stuen før jeg søvngjengeraktig reiste meg, gikk inn i Daniels værelse og la meg ved siden av ham. Han la armene rundt meg og klemte meg inntil seg, og jeg kjente kjønnet hans stivne mot magen min. Han lo da han oppdaget meg der, naken i sengen hans midt på natten; jeg kjente at frykten steg ved tanken på den handlingen jeg skulle gjennomføre, på mannskroppen jeg skulle oppdage. Jeg ville elske, jeg ville ha Daniel, og jeg presset fortvilet huden min mot huden hans, varmen min mot varmen hans, og han kom inn i meg to ganger, og to ganger gjorde han meg vondt og ejakulerte. Det var alt blitt morgen. Jeg gikk hjem til fots. Jeg sang, jeg lo. Jeg hadde ikke opplevd den største nytelse, men jeg var deflorert og yr av kjærlighet. Jeg hadde stått opp mens det var mørkt, og som en katt om natten hadde jeg vandret gjennom den dunkle korridoren mot Daniel, med et hull i magen, mot mannen som sov, varmt, hemmelighetsfullt, i sengen sin. Og de to nattdyrene hadde gjenkjent hverandre med en gang, han hadde tatt meg imot og holdt meg inntil seg, jeg hadde rørt ved huden hans og trukket inn lukten av ham, han hadde stukket kjønnet sitt inn i mitt. Kjønnet hans i mitt. Midt på dagen hadde jeg fremdeles lyst, men jeg våget ikke å ringe ham. Først om kvelden fikk jeg vite at han hadde reist på ferie til familien. Da jeg kom hjem til meg selv denne morgenen, slukte jeg tre appelsiner, jeg husket alt, jeg kunne ikke la være å smile. Ennå visste jeg ikke at han skulle reise. Jeg visste ikke at han skulle reise så ofte og komme tilbake så sjelden, at det skulle bli så mange ventetimer, så få netter og ingen nytelse. Les videre i morgen! Her finner du alle utdragene.