«Slakteren» (7)

Når slakteren er inne i kroppen min Daniel da er vi døde vår historie er død og gir meg lange timer med kommende sorg slakteren med den velslipte kniven sin med kniven sin kommer slakteren til å støte inn i magen min og vi flytter fra den magen der vi var vi kommer ikke til å ha nok kjærlighet i hendene til å ta på hverandre mer vi river oss løs fra hverandre og jeg gråter over deg med kniven sin skal slakteren støte og støte og støte enda mer helt til jeg er fylt av den hvite melken hans øynene mine kommer til å blø Daniel og magen ler og vil ikke skrive til deg mer eller kanskje bare en gang til du forlot meg jeg forlater deg for månetyven vender aldri tilbake for å samle sammen stjernene jeg kommer til å se spøkelser som ligner så forunderlig på det mørke ansiktet ditt de kommer opp i sengen min og jeg skal vugge dem vi skal gi hverandre en hel natt Daniel Daniel hører du at stemmen min blir svakere og svakere slakteren har slengt meg på slakterblokken helt naken han har løftet kjøttøksen hodet mitt kommer til å rulle på den blodige blokken jeg kommer aldri til å se deg mer jeg kommer ikke til å høre deg mer den andre kommer til å slikke meg med den kjølige tungen sin den andre kommer til å spise meg slik han har lovet og det vil verken være deg eller meg lenger og jeg kommer til å ha det godt. Det ble stadig varmere. Slakteren var blitt alvorlig og så på meg fra øyekroken hver gang han snudde seg mot vekten. Og hver gang pustet jeg skjelvende inn den søtladne dunsten som bølget ut fra kjøttet. Jeg tenkte på rosene mine som ikke hadde fått friskt vann og som likevel var så vakre. Jeg hadde selvfølgelig ikke fått til å gjengi fargen, lik et gammelt, falmet stoltrekk, men litt gjennomsiktig, en kostbar avskygning av blekrosa mot svært blekt brunt på kanten av kronbladene. Nå sto jeg og lot meg synke ned i den varme luften, jeg ble vugget av arbeidets monotone bevegelser og slakterens lange blikk. Jeg var limt fast i en passiv venting; tiden og tingene gled over meg; kroppen min besto av døde partier, og av andre som sydet i skjulte kilder. Rundt menneskene fløt det en odør av sololje og hav; mennene hadde fremdeles sand i hårene på bena, kvinnene i nakken og inne i albuehulen, barna bar på spann og spader og vaniljeis; sjefen og slakteren gikk i skytteltrafikk mellom disken og blokken, kjøttkvernen og kjølerommet; slakterkniven skar skiver med en tørr lyd, sagen saget over lammelåret, knivene delte opp kjøttstykkene, og jeg la pengene i kassen, skitne sedler fra like mange hender. Tiden gikk, og slakteren stirret tvers igjennom hodet på meg. Han var i ferd med å skjære opp en okseside med svært lange og sorte fibre da hånden glapp. Han begynte å blø voldsomt fra tommelfingeren, store, glitrende, skarlagensrøde dråper falt ned på gulvet og brast mot flisene. Slakteren tullet tommelfingeren inn i forkleet som allerede var tilgriset av mørkerøde striper. Han ville fortsette med arbeidet, men blodet fortsatte å dryppe ned på blokken. Da jeg kom tilbake, var den hvite kluten jeg hadde lagt under hånden hans allerede gjennomfuktet. Jeg skiftet den. Blodet dryppet ned på stoffet i røde blomster. Jeg åpnet spritflasken og helte innholdet direkte på fingeren. Slakteren kastet hodet bakover, såret funklet. Jeg tørket det omhyggelig og la gassbindet forsiktig på det bare kjøttet, rullet det langsomt rundt fingeren. Gasbindet ble rødt med en gang; jeg rullet en runde til. Lukten av nyslått gress var nok til å gjøre meg svimmel. Tommelfingeren var nå ren og fin, innhyllet i hvitt som en brud. Jeg kjente at slakteren så på meg. Jeg tok en tynn gummihylse og lot den gli nedover den bandasjerte fingeren. Jeg sto med nedslåtte øyne og hadde det ikke travelt med å slippe hånden hans. På tross av heten hadde slaktekona flyttet bordet utendørs, i skyggen av trærne. Sjefen, slakteren og de ansatte på markedet drakk en Ricard nummer to og ga fra seg høyrøstede rop og latterutbrudd. Slaktekona satte frem et fat med kjøttmat og en tomatsalat. Sjefen la en hånd på den ene rumpeballen hennes da hun gikk forbi ham. Hun vendte den andre mot ham. Slakteren satt ved siden av meg. Jeg måtte servere ham på grunn av tommelfingeren. Sjefen var som vanlig i humør til slibrige vitser: "Så man har fått den store fingeren pakket inn av den vesle kasserersken?" En pølsesnabb som endte i en påfallende tupp fikk latteren frem på nytt. Posteier, kokt flesk, skav og pølser forsvant på et blunk. Vinen ble sendt rundt i rause flasker. Slaktekona hentet store, blodige biffer på tykkelse med en hånd og med merker etter grillristen. Sjefen og slakteren tok en hel hver, de hang utenfor tallerkenen på hver side som en stor, hengende tunge. På tross av såret skar slakteren uten problemer opp kjøttet, i store biter som han slukte i friskt tempo. Latteren og de grove kommentarene sprang fremdeles over bordet. Det var så vidt jeg hørte dem, jeg var blitt vant til det, og vinen hyllet meg inn i tåke. Heten var uutholdelig. Ikke et vindpust, og himmelen var av bly. Da vi var kommet til osten, hadde opphisselsen nådd et høydepunkt. Halvt bevisstløst hørte jeg de groveste obskøniteter. Slaktekona sa til en eller annen av mennene rundt bordet: "Gå og runk deg selv og ta med et fullt glass tilbake så jeg kan drikke deg." Flere stemmer utbrøt: "Gjerrigknark!" Så brøt stormen løs. Lyn og torden, og regn. Et voldsomt, varmt og tett regn. Bordet ble ryddet i all hast under skrik og høy latter. Bladene på platantrærne skalv. Les videre i morgen! Her finner du alle utdragene.