Små gutter sørger også

Hva skjer når mamma eller pappa flytter til himmelen?

En mor går på gravlunden med to små barn. De to guttene hopper og spretter omkring som barn gjør, og sier at de skal besøke pappa, selv om det bare er en stein. Kanskje legger de seg oppå graven for å komme så nær pappaen sin som mulig.

Moren kikker seg rundt. Er det noen som kan bli støtt over slik oppførsel? Er dette «normalt»?

For hvordan sørger barn? Hvordan kan voksne hjelpe barn som mister en forelder?

Mange blir usikre i møter med barn i krise. Barn kan si støtende og ubegripelige ting. Som at de selv vil dø, eller at de hater den som døde.

- Da mannen min døde av kreft for tre år siden, var den både en krevende og god terapi å snakke med barna. De hadde konkrete spørsmål som jeg måtte svare på etter beste evne. Mange ganger var jeg usikker på om jeg fant de riktige svarene, sier Hilde Ringen Kommedal (31).

I tida etter dødsfallet begynte hun å skrive dagbok, både for å erindre sykdomsforløpet og det som skjedde på sykehuset. Men også for å huske hvordan sønnene Herman og Even reagerte.

Nå har hun laget en barnebok om det å miste pappa. Boka, med tittelen «Tror du pappa gråter?», kommer ut i disse dager.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Eldstemann var fire år den gang, den minste bare halvannet. Det sier seg selv at fireåringen var den som spurte og tenkte mest, og den som har de klareste minnene om en pappa. Men også lillebror hadde en viktig rolle den første tida. Han var en blid og varm baby som ville trøste og kose når de voksne var lei seg. Begge ble akkurat like farløse den dagen pappa døde, og livet ble helt annerledes enn noen hadde tenkt, sier Hilde Kommedal.

Med boka vil hun sette ord på sønnenes tapshistorie. Hun håper også at boka kan hjelpe andre familier som rammes av sorg og død. Hun har selv erfart at det er sparsomt med slik litteratur.

Jon er hovedperson i en annen ny bok om barn som mister en av foreldrene. I «Himmelen bak huset» har Jon mistet moren sin og sliter litt med å nærme seg faren som er stille og tynget av sorg. Boka er illustrert av Øyvind Lauvdahl.

- Jeg har tenkt den som en høytlesningsbok som kan brukes som et utgangspunkt for en samtale mellom voksne og barn om døden, sier forfatteren Gaute Heivoll, som nå debuterer som barnebokforfatter.

29-åringen har tidligere gitt ut to romaner, i tillegg til dikt og noveller.

- Døden kan fremdeles oppfattes som en kontroversielt tema - mange år etter at Astrid Lindgren skrev «Brødrene Løvehjerte». Jeg tror voksne har et mer problematisk forhold til døden enn barn. Barn kan lettere forsone seg bare de får et skikkelig svar.

Grunnen til at 29-åringen fra Kristiansand begynte å skrive på dette stoffet i fjor, var at han selv skulle bli pappa for første gang. Det satte i gang noen refleksjoner rundt det å miste noen som står en nær, forteller han. Det som skjer i boka, når Jon er utrygg om natta og faren foreslår at han kan binde en rød tråd i stortåa hans, så han ikke er alene, er dessuten et selvopplevd barndomsminne.

Gaute Heivoll mistet selv faren da han var i slutten av tenåra.

- Det å miste foreldre, eller i det hele tatt sine nærmeste, er noe som skaper sjokkbølger i ethvert menneskes liv. Jeg har tenkt på det at barns sorgprosess er annerledes enn de voksnes, men at de trenger en forestilling av hva døden er. Det har jeg prøvd å gi gjennom Jons opplevelser av nærhet til mamma, selv om hun er død. Han føler at hun kommer til ham hver natt når han skal sove. Og den røde tråden kommer fra en genser moren hadde strikket til ham, som var blitt for liten. Slik får tråden en ny funksjon.

- Et trist tema for en barnebokdebut?

- Trist ja, men det er også en fortelling om håp og forsoning. Min erfaring er at barn er opptatt av døden, selv når det bare gjelder å begrave en fugl. Barn forstår at døden er en vesentlig side av livet, sier Heivoll.

Hilde Kommedal og sønnene Herman og Even, som i dag er henholdsvis sju og fire år, bor landlig til i Vestfold, på slektsgården til hennes avdøde ektemann. Det skal de fortsette å gjøre, mener Hilde, for guttene har mistet pappaen sin, og det får sannelig være nok. Heldigvis har de to par besteforeldre i nærheten, i tillegg til flere venner og slektninger å lene seg på.

- Uten et sånt støtteapparat hadde jeg aldri klart å komme gjennom hverdagen, verken i den tida mannen min lå på sykehus eller tida etterpå, sier Kommedal.

- Jeg var dessuten heldig som fikk kontakt med sorgstøttesenteret på Ullevål universitetssykehus. Der møtte jeg andre i liknende situasjon, og barna ble tatt med i sorggrupper. Til og med han på halvannet år fantes det et tilbud for. Dette tilbudet lærte meg enormt mye - for eksempel at ingen er for liten til å sørge. Man skal ta barns sorg på alvor, og godta at den kan gi seg mange forskjellige utslag. Ut fra faglitteratur jeg hadde lest forventet jeg at den største skulle begynne å tisse på seg, for det ble sagt å være en normal sorgreaksjon. Men det skjedde jo ikke!

Eline Grelland er pedagogisk-psykologisk rådgiver og har jobbet både på sorgsenteret ved Ullevål og nå på Akershus universitetssykehus (Ahus). Hun har hjulpet Hilde Kommedal i sorgarbeidet og har også skrevet et fagbasert etterord i Hildes bok.

Grelland er full av beundring over hvor åpen og ærlig Hilde har vært i dialogen med barna.

- Boka viser med all tydelighet at barna er blitt tatt på alvor og at de ikke skånes for vanskelige følelser, slik trenden ofte har vært når barn opplever sorg, sier hun.

- Ingen opplever sorg likt, og ingen uttrykker seg likt, især ikke små barn. Derfor er ikke noe mer «normalt» enn noe annet. Den som leser denne boka kan kanskje få inntrykk at av hovedpersonen «Olav» er en spesiell gutt, og at mora hans er ekstra «flink», men jeg vet at deres samtaler er relevante for mange familier som opplever et slikt traume, sier hun, og legger til:

- Egentlig trenger vi mange historier om hvordan barn takler kriser. Jeg vil gjerne oppfordre barnehagepersonale til å fortelle om sine opplevelser. Det er folk som er vant til å snakke med barn for eksempel under lek og se signalene. Barn kan ta ut sorgen sin i korte øyeblikk der de også kan skifte roller i løpet av et superminutt! Det ligger i barns væremåte. Som «Olav» gjør det når han leker med pappas ting - solbrillene, kapsen, pipa eller klokka hans og liksom kjører traktor. Det Hilde gjør så bra i boka, er at hun setter kommentarene inn i barnas hverdag. Barn er samtidige vesener. De går ikke omkring og tynges av dystre følelser, de lever i nuet og kan oppleve glede og sorg samtidig.

Hilde forteller at det gikk ti måneder før Herman en kveld sa at han skulle ønske at det var pappa som skulle legge ham. Det var første gang han uttrykte så tydelig at han savnet pappaen sin. Tvert imot kunne han av og til si at han ikke var lei seg for at pappa var død, eller at han ikke var glad i ham.

- I slike situasjoner var det viktig å lytte aktivt til ham og akseptere det han sa, og kanskje lede samtalen over på et positivt spor, sier Hilde.

- Vi kan se på albumet med bilder av deg og pappa en dag, svarer hun i boka.

- Tror du pappa gråter? spør sønnen.

- Nei, jeg tror ikke pappa gråter nå. Han kan nok være lei seg fordi han ikke er sammen med oss, men nå er ikke pappa syk lenger, og han har ikke vondt. Derfor gråter han ikke, sier mamma.

Hilde Kommedal er opptatt av ikke å gjøre pappa til en uoppnåelig heltefigur, som var så flink til alle ting.

- Vi snakker ikke om at han er død hver dag, men tar ham med i hverdagssituasjoner der det er naturlig. For eksempel når vi spiser middag, kan jeg fortelle at pappa var veldig glad i pannekaker. Med slike dagligdagse historier får de muligheten til å skape seg et eget bilde av pappaen sin, forteller hun.

For Even ble den fraværende pappaen mer begripelig da sorggruppa ba alle barna lage bilder av familien i huset de bodde i.

- Først da han fikk laget et hus med tre mennesker i, og en pappa oppe i himmelen, falt bitene litt på plass. For vi er fire i vår familie, men bare tre av oss bor her, forklarer Hilde.

Begge guttene synes det er spennende at deres historie nå blir bok, selv om de ikke helt kjenner seg igjen i tegningene i boka.

- Jeg går aldri med T-skjorte med blomst på, understreker Herman.

- Du kunne laget en større bok, mamma, så kunne jeg vært større også, mener lillebror Even.

tgr@dagbladet.no

Natta: Olav fikk ta avskjed med den døde pappaen sin på sykehuset. Tone K. Lileng har illustrert boka, «Tror du pappa gråter», som retter seg mot barn. Og mot voksne som vil samtale med barn om tap og sorg.
VIDERE UTEN PAPPA: Herman (7) og Even (4) vokser opp med slekt og venner i nabolaget. Brødrene synes det er spennene at deres historie blir bok.
<B>TRAVEL HVERDAG:</B> På gården i Vestfolk går livet videre for mamma Hilde Ringen Kommedal og sønnene hennes. - Vi er fire i familien, men bare tre som bor her, pleier hun å si.
BARN SØRGER ANNERLEDES:</B> Det mener Gaute Heivoll, som har skrevet boka "Himmelen bak huset."
En rød tråd: Illustrasjon fra boka «Himmelen bak huset» som handler om Jon som har mistet mammaen sin. Boka er skrevet av Gaute Heivoll og illustrert av Øyvind Lauvdahl.