Ambisiøs: I et restaurert gammelt fabrikkbygg på Vålerenga ligger Smia Galleri. Stedet har høye ambisjoner, men leverer ikke helt.
Foto: Nina Ruud
Ambisiøs: I et restaurert gammelt fabrikkbygg på Vålerenga ligger Smia Galleri. Stedet har høye ambisjoner, men leverer ikke helt. Foto: Nina RuudVis mer

Smakelig smie

Vålerengas eneste gourmetspisested er dessverre ikke i eliteserien.

Like rundt hjørnet for Vålerenga kirke ligger Smia Galleri, kombinert restaurant, utstillingsrom og produksjonsmie for kunst-nerparet som driver det hele. Det rustikke lokalet er et av få gamle industri-bygg som er igjen på Vålerenga, omsorgsfullt pusset opp av eierne ved hjelp av dugnad.


Gjennom en selvsmidd smijernsport kommer man inn på den brolagte forgården der småbord rammes inn av eføy og svulmende blomsterkrukker. Etter sju års drift er stedet fortsatt nokså uoppdaget, til tross for at det er en av østkantens koseligste uteserveringer, perfekt for en kveld med lav høstsol og mye rødvin. Inne i restauranten er det hvite duker og dempet belysning.


-Fire forretter, fire hovedretter og fire desserter. Det er en meny etter min smak, sa Robinson.


I tillegg tilbys en dagens treretter til 435,- kroner. Robinson og Fredag hadde mer sansen for á la carte-menyen, men Fredag ville gjerne ha dagens fisk som hovedrett. -Ok, det må jeg spørre kjøkkenet om er greit, sa den vimsete og uerfarne servitøren, og kom tilbake med den merkelige beskjeden at det dessverre ikke var mulig.


-Det har jeg aldri opplevd før, hvorfor går ikke det?


-Nei, du må ta hele treretteren for å få den fisken, svarte servitøren surt.


Til forrett valgte Robinson speket svinenakke fra Parma, mens Fredag lot seg friste av canneloni med spinat og kongekrabbe.


Svinenakken kom med ristede kastanjer, rødvinssyltet stjerneløk, grissini og en glatt saus av cabralese-kål. Kastanjesmaken var for dominerende, men komposisjonen var godt tenkt og parmanakken var av høy kvalitet. Robinson fikk ikke canneloni, men ravioli. Ikke at det er noen betydelig forskjell, men sier man at man skal servere store pastarør bør man ikke servere små fylte pastaputer. Kongekrabben var heller ikke særlig framtredende, retten burde altså hett spinatravioli. Det enkle er ofte det beste, mens det oversolgte ofte er det verste.


Hovedrettene satt bedre. Fredags breiflabb var fint tillaget og kom med appelsinglasert bok choi, tørket gulrot, og gulrotrisotto med sitron- og safranskum. Tørket gulrot var ingen stor suksess, det hadde nok vært bedre å fritere den. Robinsons entrecôte var saftig og med fine fettrander. En litt blek maispuré ble kompensert med fois gras-smør og en innkokt saus med smak av estragon og tomat.


-Jeg er ikke imponert, men jeg er heller ikke veldig skuffet. Det er helt anstendig, mente Robinson.


-De kunne løftet rettene med litt mer oppmerksomhet om detaljene, sa Fredag. Og de kunne hatt en litt heftigere vinliste. Her er det bare bestselgere fra polet.


Heller ikke desserten bar det ekstra preget av raffinement og faglighet som skiller en middag fra en matopplevelse. En pavlova er en stor marengs som er bløt inni og sprø utenpå - det er ikke små tørre pikekyss strødd over klumper av brownie. Robinsons ostetallerken kom helt uten tilbehør, og servitøren hadde ingen anelse om hvilke oster hun serverte.


-Det er betraktelig rom for forbedring her, dømte Fredag.


-La oss håpe at de tar tak i det, for stedet har mye større potensial.

Foto: Nina Ruud
Foto: Nina Ruud Vis mer