Smerteskolen

Noen tar eksamen i sosiologi. Andre i spikermatte, sverdsluking og tvangstrøye.

Midt på scenen i det mørke scenerommet står en gutt og bøyer hodet bakover. Han har en tretten centimeter lang og 4,8 millimeter tjukk spiker inn i det ene neseboret. Han hever hammeren og banker en like lang spiker inn i det andre neseboret. En pc spiller bluesaktig musikk, og det piper i en skipsleider utenfor.

Det er generalprøve på «Fakirskolens Eksamen» på teaterbåten Innvik. Fakir og skolemester Håvve Fjell (37) har ønsket oss velkommen. Han har sagt at dette ikke er teater, det er ikke en forestilling, dette er virkelighet. Spikerne sitter langt inne i hodet nå, det ser veldig virkelig ut. Og, det ser veldig vondt ut.

Ei uke før, i et lite hus i en industribakgård på Rodeløkka i Oslo:

– Å ha det vondt med stil! Det er det Pain Solution handler om. Vi jobber ut ifra smerte som underholdningsform, sier lærer Håvve Fjell.

I det svarte rommet driver tre svartkledde ungdommer med sitt. De har barberte hoder, tatoverte bein og armer, og piercing i ører, neser og haker. Én har to silikonhorn i panna. Håvve tukler med pc-en. En svart notatbok med en rød hodeskalle og «School of Pain Solution, Year 1», ligger på ei kasse. Tre gamle skolepulter står på gulvet. Tre spikermatter står stablet i et hjørne. En slipemaskin skriker i rommet ved siden av.

Håvve startet sideshowgruppa Pain Solution i 1993. Men moderne fakirer er mangelvare i Norge, så en stund har han jobbet alene. Så oppdaget han tre unge talenter som han nå utdanner på sin egen fakirskole.

Den som har fått med seg serien «Carnivale» på tv, vil vite at sideshow var en del av de omreisende sirkusene som turnerte USA i forrige århundre. Sideshowene var en drøyere sidefløy av sirkuset. Det var her man viste fram siamesiske tvillinger, freaks, damer med skjegg, menn med tre bein, sverdslukere og andre.

– Born freaks og working freaks, sier fakirelev Morten.

Smerteskolen

Denne gjengen er av den sistnevnte sorten. Og nå øver de på klassiske sideshowacts. På tavla står hjemmeleksene fra sist; blockhead, spikerseng, flammesluking, pinchusion og glass.

– Disse acts’ene er obligatoriske, forklarer Håvve.

– Så har du valgfag, som består av tvangstrøye, sverdsluking, knivstige og spikerseng.

Per Magnus Olsen (19) har scenenavnet Bad Boy. Nå skal han skyve lange spiker opp i nesa. Det går helt fint. Han beveger seg mykt rundt på scenen. Banker spiker på spiker inn uten å fortrekke en mine. Trekker en ut igjen og sleiker på den med tunga som er kløyvd i to spisser.

Da Per Magnus gikk i sjetteklasse fant han Håvve på Internett. Siden har han vært fan.

– Jeg søkte på pain på Internett, og fant en fyr som gjorde de kuleste tinga jeg har sett. En gang jeg var i Oslo for å se folk henge i kroker, hilste jeg på Håvve.

Nå er ikke fakir noe du melder deg opp til gjennom Samordna opptak. Ifølge Håvve er fakir noe du er. En viss form for smertefascinasjon er påkrevd.

– Alle disse tre hadde et forhold til smerte fra før av. Det som er poenget med første års eksamen, som er både en forestilling og et realityshow, er at vi står fram med demonene våre og fortida vår, og håper at vi kan bidra til å bryte noen tabuer, sier Håvve.

Selv eksperimenterte han med nåler og barberblad på gutterommet. Mange kommer inn i denne profesjonen via selvskading.

– Når man selvskader som følge av depresjon, kan det være destruktivt. Blir du avhengig av smerten må du ty til stadig mer drastiske virkemidler. Vi får det inn i kontrollerte former, sier Håvve.

Det er klart for første gjennomkjøring. «Hvis jeg var deg» av Jokke jager opp stemningen.

– Da begynner vi med Bad Boy og blockhead, sier Håvve fra «kateteret» i hjørnet av rommet.

Akkurat som Håvve, har Per Magnus et naturlig behov for smerte.

– Jeg trakk ut tennene mine sjøl da jeg var liten, før de ramla ut.

– Hvorfor det?

– Vanskelig å si. Det er jævlig kult da!

– Er smerte godt?

– Hvis det er kontrollert og frivillig så kan man oppnå mye.

– Hva kan du oppnå?

– Litt forskjellig hver gang. Noen ganger trenger man smerte der og da. Ting kjennes ikke virkelig, eller jeg har det dødskjipt og trenger å gjøre noe vondt.

Per Magnus visste at det var fakir han ville bli, og har drevet mye med selvskading. Så ordnet barnevernet det sånn at han fikk flytte fra ungdomsinstitusjonen han bodde på, til Oslo og begynne som fakirlærling hos Håvve.

– Selvskading er ikke alltid destruktivt. Hadde det ikke vært for selvskading, hadde jeg sikkert gjort noe annet. Noe kriminelt, eller tydd til blind vold. Alt er mye bedre nå, sier han.

Så er det Marte Maritdatter (23) alias Princess of Scars som skal til pers. Hun sliter med den første spikeren. Øynene blir blanke og kinnene får røde roser. Men spikeren kommer inn og ut igjen.

– Du liker ikke den der, sier Per Magnus.

– Den må du jobbe med, sier Håvve.

– Jeg vil ikke slikke av den. Jeg bruker lommetørkleet mitt, sier Marte.

– Er det ordentlig vondt? Spør fotografen.

– Hva tror du? Svarer Marte.

En dag i august for tre år siden, dagen før hun fylte tjue, fikk Marte sin største drøm oppfylt. Med seks kroker i ryggen og to i hver arm, fikk hun henge fritt etter huden. Suspension heter det. Marte hadde aldri opplevd en sterkere følelse.

– Det var fantastisk. Og helt riktig. Mens de satte krokene var det litt intenst. Men etterpå var jeg helt i min egen verden. Jeg svingte rundt, danset litt i luften. Det var en fin opplevelse.

Marte hadde også drevet med selvskading. Hun beskriver seg selv som et sjenert vesen og sier at hun har slitt med sosial angst.

– Jeg har et grunnleggende behov for smerte. Uavhengig av om jeg har det godt eller dårlig med meg selv, så vil jeg alltid søke smerteopplevelsen. Selvskading er en løsning på noe der og da. Et desperat utslag av å ikke takle følelser, eller takle en situasjon.

– Er dette annerledes?

– Jeg går ikke på scenen og selvskader. Da gir jeg noe og er en del av en forestilling. Jeg får uttrykt meg og får brukt meg selv. Jeg har lært meg å takle frykten, og vet at selv om det gjør vondt, så går det bra. Det vanskeligste er å stå på scenen. Å stå der og synes, det er det skumleste.

– Jeg har ikke tenkt så mye på hvor jeg skal ha ting, sier Morten Narverud (25).

Det er hans tur. Han gjør noen forsøk på å hente spikerne ut av hatten. Så gjør han en helt grei gjennomkjøring. Det ser lett ut.

En gang moren til Morten kom hjem fra jobb, fant hun sønnen sin med en kniv stukket inn i magen og blod overalt.

– Hun ble ikke så veldig fornøyd. Det var ikke den reaksjonen jeg hadde håpet på.

Kniven sto fast i en trebit under genseren, og blodet var ketsjup. Morten er gammel skater. Skategjengen hans pleide å spille inn filmer som de piffet opp med jackass-stunts. De hoppet fra Drammensbrua og ned i tretoppene, de smurte skjegget inn med aceton og tente på, de stiftet pungen fast i bardisken på utesteder og de knuste flasker mot hodet.

For fire år siden startet han gruppa «Sceneskrekk» med en kompis. En gang gikk det galt. På direktesendt tv.

– Jeg dreit meg ut når jeg skulle sluke flammer. Det tok fyr i lungene, så jeg lå ei uke på sykehus med kjemisk lungebetennelse. Det var litt heavy. Jeg måtte trappe ned på røykinga etterpå.

– Er det farlig?

– Det har vært noen litt dype kutt med glasskår. Men jeg har bare vært på sykehus tre-fire ganger de siste åra. En fotballspiller blir skada han også.

Moren kan fortsatt styre seg for sønnens show.

– Hun kunne ikke se «Sceneskrekk». Da fosset det jo blod. Men jeg har prøvd å utvikle de andre sidene. Alle kan jo blø, men det skal noe til for å blø med stil. Å sjokkere er lett i dag, men vi jobber med underholdningsverdien. Poenget er ikke å få flest mulig til å svime av i salen.

Så er det en runde spikerseng. Alle tre kler av seg på overkroppen og arr og tatoveringer i fleng avdekkes. Når de ligger i spenn på senga, slår Håvve de lett over magen med et sverd. Ryggene er rødflammete da de reiser seg igjen.

– Vi må jobbe litt med den òg, sier Håvve.

Til slutt er det pincusion. Da bruker man seg selv som nålepute. Men på gjennomkjøringa later de bare som. Det blir lett mye blodsøl.

– Jeg tror vi bytter ut de to i kinna med den i halsen, sier Håvve.

– Det gjør ikke noe for meg, for jeg er alltid sår i halsen i mange dager etterpå, sier Per Magnus.

– Hva drømmer dere om?

– Jeg skal bli en stor artist, sier Marte.

– Jeg skal bli en dødsbra entertainer, sier Per Magnus.

– Drømmen er å kunne reise rundt og leve av dette, sier Morten.

Tilbake i salen på Innvik. Det nærmer seg slutten på første akt. Per Magnus har lagt den magre tatoverte og piercede kroppen sin på en spikermatte, mens Morten har knust en murblokk med en slegge over magen hans. Marte har slukt flammer og stått på hodet i glass. Morten har tatt sitt spesialnummer tvangstrøya.

Det har vært forbausende lite blod. Ingenting faktisk. De tre som holdt på på Rodeløkka for ei uke siden er ikke til å kjenne igjen. Til og med premierenervene synes å være under kontroll.

IKKE FOR PYSER: Etter at Per Magnus har lagt seg til rette på spikersenga, knuses en murblokk på magen hans ved hjelp av en slegge. Velkommen til Pain Solution.
HALSBREKKENDE: Marte sluker flammer. Dette er hennes spesialitet.
PREMIERE: Forestillingen «Fakirskolens Eksamen» kan du se på teaterbåten Innvik i disse dager.
BLODSBRØDRE: Ikke en skoledag uten blodsøl. Elevene på Fakirskolen signerte skolekontrakten med blod.
UTSTYRET I ORDEN: Hammer er et vikrig verktøy for en fakir. Per Magnus sin har særpreg.
NESTEN HOUDINI: Morten tar sitt spesialnummer: Tvangstrøya. Per Magnus og Marte følger med.
LÆRER: Håvve Fjell startet gruppa Pain Solution i 1993. Nå utdanner han tre unge talenter på sin egen fakirskole.