Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Snakker med mat i munnen, men er ikke dum

Ett år igjen med Bush.

PRESIDENTEN som tar over etter George W. Bush innsettes 20. januar 2009.

Det er ett år til i dag (364 dager nøyaktig - 2008 er skuddår).

Nedtellingen har startet, og mange håper på at Bush etterfølges av en mer moderat og mindre høyrevridd president.

Men det var nettopp moderat Bush var i 2000 da han ble valgt for første gang, skriver forfatteren Robert Draper i den nye Bush-boka «Dead Certain». Pressen beskrev ham den gang som en lite partipolitisk, jovial mann fra Texas, skriver Weekendavisen i en omtale av boka (krever abonnement).

ÅPNINGEN AV BOKA spås å bli en journalistisk klassiker av Weekendavisens anmelder.

Her intervjuer Draper Bush i Det hvite hus. Bush sluker en pølse i to munnfuller.

Pølsebrødsmulene omkranser presidentens munn mens Bush i en lengre utlegning forklarer om den strategiske trussel han mener Iran utgjør. Med smulene hoppende ned til hakepartiet forteller Bush om ustabiliteten i regionen. Få strakser etterpå, midt i en setning om hvor vanskelige spørsmål man står overfor i Irak, rett etter at pølsen er ferdigtygget, roper Bush til en medhjelper: JEG VIL HA EN IS, TAKK! Så spør han Draper om han også vil ha, og forteller hvor slitsom presidentjobben er over vaniljeiskremen.

Bush innrømmer så at han tenker på Irak hele tiden, «jeg er oppslukt av krigen». Han får rapporter om hvordan det går hver dag.

image: Snakker med mat i munnen, men er ikke dum

- Det er ingen tvil om at Bush trodde på Irakkrigen og fortsatt gjør det, skriver forfatteren i boka. 

DRAPER ER EN AV DE FÅ journalistene som har fått skikkelig tilgang til Bush, og i tillegg 200 av hans nærmeste medarbeidere og kona Laura. Bush slipper ugjerne journalister innpå seg, særlig etter uheldig utfall da han lot Watergate-journalisten Bob Woodward intervjue ham til den Bush-kritiske boka State of Denial (2006).

Da Draper fikk lov, var det kanskje fordi han er teksaner, og fordi han laget et portrett av Bush i 1998 som sistnevnte følte seg rettferdig behandlet i, ifølge radiokanalen NRPs intervju med forfatteren.

I VALGKAMPEN I 2000 lovte Bush «å samle folket», USA skulle være «ydmyke» i utenrikspolitikken. Bush var avslappet og ble raskt populær. Det er nesten som å høre Barack Obama i dag.

I Drapers bok følger vi Bush fra 1999 og fram til 2007. Det starter med den håpefulle Bush\' første besøk i New Hampshire i primærvalget for å kjempe blant andre mot John McCain. Den ganske ukjente Bush raste oppover på meningsmålingene og ble til slutt republikanernes presidentkandidat.

Deretter seiret han også over demokratenes kandidat Al Gore.

Hvorfor?

Draper mener en av årsakene var at det aldri så ut som Bush ville bli president for enhver pris, han var jovial og kul, mens Gore virket desperat etter å få posisjonen, var belærende, mekanisk, messende, opportunistisk og humørløs.

I «DEAD CERTAIN» GIS MANGE GLIMT AV Bush\' personlighet. Avholdsmannen på 20. året er i konstant bevegelse, og jogger mye. Han sykler og konkurrerer stadig med sine Secret Service-livvakter som selvsagt må være med på tur. For hvert nye sted Bush ankommer må livvaktene finne en passende sykkelløype og gå gjennom og sikre før presidenten kan trene.

På hver trening skal minst 1000 kalorier forbrennes. Og uansett hvilken verdenskrise som pågår, det skal trenes seks ganger i uka, to timer hver gang. Disse rutinene i livet hans kan ikke fravikes.

Mat er bare som drivstoff for presidenten, ikke noe han tenker på, bare noe han må ha. Pølsa han spiste i to jafs om var forresten en lav-kaloripølse.

BUSH FIKK IKKE helt med seg omfanget av Katrina-katastrofen fordi han var helt utslitt etter en sykkeltrening, får vi vite i boka.

Dagen før terrorangrepet, 10. september 2001, var det ene målet Bush hadde for dagen å klare å komme under mindre enn sju minutter per amerikanske mil (1,6 kilometer.) 

Blant de mange andre personlighetstrekkene som beskrives i boka kommer det overraskende nok fram at Bush gråter ofte. Han liker dessuten å etterligne Dr. Evil fra Austin Powers-filmene.

Han leser i tillegg mye, og holder nitid oversikt over hva. Til Draper forteller han at han er på den 87. boka det året.

- Men Karl Rove er allerede oppe i 102, sier Bush i boka ifølge NRP.

- Rove slår ham alltid. De har et interessant forhold, det er nerden og fotballagets stjerne, sier forfatteren om forholdet mellom de to mangeårige vennene. 

DET ER HELT ÅPENBART at Bush ikke er dum, slik han ofte blir karikert, skriver forfatteren. Han er skarp og strategisk, selv om han av og til fremstå som enkel eller kjapp.

Kjapp var han før Irakkrigen:

- Administrasjonen brukte ikke mye tid på å planlegge i forhold til sekterisk vold i Irak, forteller Bush.

Årsaken til at Bush undervurderte dette var at han mente problemet ville forsvinne når Saddam var fjernet og folk fikk sin frihet.

DEN VITSENDE TEKSANEREN har fått rykte på seg for å være prisgitt sine rådgivere. Haukene har fått skylda for å styre i Det hvite hus. Det stemmer ikke, skriver Draper.

Tvert om, Bush er en egenrådig, bestemt leder som ikke gir seg om han først har bestemt seg for noe. Han er ofte selve hjernen bak avgjørelsene, og har full kontroll over sin stab. Medarbeiderne har stor respekt for ham, og det fører mange ganger til at de ikke tør å korrigere ham eller si ham i mot. Det gjelder visstnok til og med Cheney.

For Bush misliker kritikk og dårlige nyheter, og det er vanskelig for medarbeiderne å bryte igjennom hans enorme optimisme. Boka viser mange eksempler på at rådgiverne ikke klarer å overlevere vanskelige beskjeder til presidenten eller at de mislykkes i å overbevise ham til å endre kurs, ifølge New York Times anmelder.

- Realisme - jeg liker det. Men det er en fin linje mellom realisme og pessimisme, sier presidenten i boka.

MÅLBEVISSTHETEN HANS lå selvsagt bak da han vant presidentvalget i 2000 også. Selv om han virket kul og avslappet var det nemlig ikke slik på innsiden. Da han først bestemte seg for at han skulle bli president var han minst like oppsatt på det som Gore.

- Jeg har aldri deltatt i et race der jeg trodde jeg ikke ville vinne. Jeg trodde vi skulle holde huset og senatet i 2006 også, sier Bush om nederlaget i mellomvalget.

KAMPEN FOR Å VINNE NESTE VALG er ifølge forfatteren forklaringen på at den moderate presidentkandidaten fra 1999 endte opp som en høyrevridd kristenkonservativ politiker.

Her kommer Karl Rove inn i bildet, for ifølge forfatteren var det én ting han tenkte på fra Bush ble innvalgt i 2000. Det var hvordan seieren skulle kopieres i 2004.

Rove landet på at det ikke var de store folkemassene i midten av det politiske landskapet det var viktig å kjempe om i valgkampen. Disse velgerne mente Rove sto fast politisk. Det var de små gruppene til siden for disse som var avgjørende.

Rådgiveren fant ut at det for det republikanske partiets vedkommende var den kristne høyresida som ville være tungen på vektskålen. Om dette var en riktig strategi vet vi ikke. Innimellom kom terrorangrepet 11. september 2001, og alt ble forandret.

SOM MANGE PRESIDENTER FØR HAM er Bush nå i gang med ettermælesikring. Turen til Midt-Østen i forrige uke beskrives i alle fall av mange kommentatorer som det. 

Bush er for øvrig ikke den første som ønsker å løse Israel-Palestina-konflikten i sitt siste år som sittende president. Både Jimmy Carter, George Bush senior og Bill Clinton forsøkte på det samme (Camp David 1979, Madrid-konferansen i 1991, Camp David igjen i 2000.)

Men hva skal han gjøre etterpå? Bush går ifølge Draper med planer om å bygge opp et Frihets-institutt, en tenketank hvor unge statsledere fra utlandet skal lære om demokrati. Dessuten kan han tenke seg å tjene litt penger.

- Jeg vet ikke hva min far får for å holde taler, men man kan tjene utrolig mye penger på dette, sier Bush i boka.

- Jeg tror han ønsker å gjøre det fordi andre presidenter har gjort det. Presidenten er ingen grådig mann, og han har mer enn nok penger allerede, sier Draper til NPR.

Ellers er Bush visstnok ganske rolig for hva som kommer etterpå. Han vil henge med Laura i Dallas.

- Jeg kan bare se for meg hvordan det blir å sette meg inn i bilen, kjede meg, og dra til ranchen, sier presidenten.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på mail.

TILBAKE I 1999:</B> Latinamerikanske støttespillere av Bush under primærvalget i Iowa. Bush snakker spansk og har tatt til orde for å gi fast opphold til ulovlige innvandrere fra Mexico.
INGEN UNDERDANIG LEDER:</B> Det er Bush som styrer, og ikke rådgiverne hans, slår forfatter Richard Draper fast i den nye boka om Bush.
VANT MOT INNBITT GORE:</B> Forfatteren av boka mener Bush seiret over en overivrig, belærende og humørløs Gore.
KVELDEN FØR INNSETTELSE:</B> Bush og kona Laura på Texas Black Tie and Boots Ball 19. januar 2001. Dagen etter ble han innsatt som USAs president.
IKKE SELVHØYTIDELIG:</B> George Bush med barn i hendene.
I VALGKAMPEN:</B> Bildet er fra august 1999. George Bush er introdusert som en av kandidatene til å kjempe om presidentkandidaturet på republikansk side.
JOBBER MED ETTERMÆLET:</B> I forrige uke var Bush på reise i Midt-Østen. Som flere presidenter før ham forsøker han å fikse ting på tampen av karrieren.
VURDERER Å GJØRE SOM FAREN:</B> George Bush sn. tjener store penger på talevirksomhet, som mange andre tidligere presidenter. Det vurderer sønnen George også å prøve seg på etter presidentperioden.
DR. EVIL:</B> Stjerne fra Austin Powers-filmene og digget av Bush. Dr. Evil spilles av komikeren Mike Myers.
VANT VALGET:</B> Avisforside fra 8. november 2000. Etterpå ble det krevd omtelling av stemmene i Florida, men Bush vant likevel.
ER OGSÅ MED I BOKA:</B> Laura Bush har latt seg intervjue i boka, sammen med rundt 200 andre Bush-hjelpere.
ER ALLTID I BEVEGELSE:</B> Bush slapper ikke av på sofaen. Han jobber, sykler og løfter vekter konstant, visstnok hjelper det ham til å finne ro i kroppen.
GIKK MOT HØYRE: I den nye boka er analysen at George Bushs høyredreining var et resultat av Karl Roves valgkampstrategi for å få ham gjenvalgt i 2004.
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media