Snart stor

Trine Wiggen (34) overlevde et nachspiel fra helvete med Anne Krigsvoll. Nå er hun klar for Kjersti Holmen.

{ndash}ANNE KRIGSVOLL og Kjersti Holmen er liksom «grandes dames» i norsk teater, sier Trine Wiggen.Hun sier foreløpig ikke mer. Hun lar setningen henge i lufta.{ndash}Er det nifst å spille mot sånne størrelser?{ndash}Tuller du? Selvfølgelig er det nifst! TRINE WIGGEN spilte «hun andre» i «Hvem er redd for Virginia Woolf» på Oslo Nye Teater, suksess-stykket hvor Anne Krigsvoll hadde hovedrollen. I «Sporvogn til begjær», som har premiere på Nationaltheatret i kveld, har Kjersti Holmen hovedrollen som Blanche, mens Trine Wiggen spiller lillesøster Stella.{ndash}Føler du deg av og til som andrefiolin?{ndash}Jeg tenker ikke sånn. Jeg føler meg bare heldig som har fått gode roller. Dessuten kunne jeg aldri spilt Martha i «Hvem er redd for Virginia Woolf». Hun er en stor og ferm kvinne, jeg er liten og sped.{ndash}Hva med Blanche i «Sporvogn til begjær»? {ndash}Jeg er ikke moden nok ennå. Den blonde skuespilleren smiler litt matt. Hun sitter morgentrøtt i en stol på Hotel Continental og stirrer rett i veggen på Nationaltheatret tvers over gata.{ndash}Det har blitt mye i det siste. Jeg har spilt på Oslo Nye om kvelden, hatt prøver på National på dagtid, mannen min har vært i København, og jeg har hatt ansvar for barna våre, som skal bringes og hentes på skole og i barnehage. Like før premiere er det vanlig at det nærmest klikker for en av skuespillerne i en oppsetning. Forrige fredag ble det meg. {ndash}Hva skjedde?{ndash}Alt gikk galt. Det var like før jeg ga opp. Kjersti Holmen fikk strammet meg opp.«SPORVOGN TIL BEGJÆR» av Tennessee Williams er en av de store klassikerne i amerikansk dramatikk. Stykket forteller historien om søstrene Blanche og Stella, rikmannsdøtre fra sørstatene som har mistet formuen. Blanche flytter inn hos lillesøsteren Stella og hennes ektemann Stanley, en brutal og voldelig type fra dårlige kår. Mads Ousdal spiller Stanley, rollen som Marlon Brando udødeliggjorde på film i 1951. Når det skjærer seg mellom Blanche og Stanley, settes Stellas solidaritet på prøve.{ndash}Det er en hjerteskjærende historie. Søsterbåndet sliter i Stella, samtidig elsker hun Stanley. Jeg har jo søstre selv, og det er helt forferdelig hvis man ikke er venner. Selv om man er forskjellige og har tatt forskjellige valg i livet, har man samme bakgrunn. Man likner på hverandre fysisk, man har de samme gestene. Det er helt umulig ikke å føle noe for sine søsken.Trine Wiggen vokste opp i Stjørdal som yngst av tre jenter. Hun mener at plassen i søskenflokken har preget henne.{ndash}Jeg er nok en typisk lillesøster.{ndash}Hvordan?{ndash}Jeg er veldig på vakt overfor nedlatende bemerkninger. Og jeg har vanskelig for å innrømme at andre har rett. {ndash}Måtte du som lillesøster gjøre deg til for å få oppmerksomhet?{ndash}Nei, det var det storesøstrene mine som gjorde! Jeg satt i skyggen og lekte med sko. Jeg tror det er derfor jeg har blitt skuespiller. Mange småsøsken blir skuespillere. Noen har vært klovner fra de var små. Andre har vært usynlige {ndash} og ønsker derfor å bli sett som voksne. Sånn som jeg. He-he. {ndash}Er det ingen skuespillere i slekta?{ndash}Ingen. På farssida er det lærere så langt bakover det går an å komme. Men tippoldefaren min var også kjent som historieforteller. Han ble visstnok så grepet av sine egne historier at han begynte å gråte når han fortalte. Kanskje jeg har arvet litt av ham.FOR TIDA BOR Trine Wiggen i Nationaltheatrets leilighet i Oslo. Egentlig bor hun i København med sin danske forfatterektemann Janus Kramhøft og barna Johannes (8) og Lea (3). {ndash}Vi flyttet til København da Lea var baby og jeg hadde arbeidsstipend. Vi er opptatt av å legge til rette for at begge skal få muligheten til å jobbe. Den gang var det hans tur, nå er det min. Han pendler. Jeg har hatt dårlig samvittighet for å flytte ungene, men de er flinke til å tilpasse seg. {ndash}Hva gjør du etter «Sporvogn til begjær»?{ndash}Jeg vet ikke. I Danmark er de fleste skuespillere frilansere, så det er ikke enkelt å planlegge. Men København er en fantastisk by å bo i. Jeg synes vi har et rikere liv der. Vi bor hyggelig på Vesterbro, med gode naboer og mange unger og voksne på vår egen alder. Vesterbro er ikke så mondent som Grünerløkka ennå, og jeg håper at det aldri blir det. Har du vært på kiosken tre ganger, kjenner folk deg igjen. I starten tenkte jeg «herregud som de flørter»! Bare fordi de på meg. Danskene er ikke så sjenerte som oss. Og det er deilig å få den type livsbekreftelse. PLANEN VAR Å bli danser. Trine Wiggen gikk på Norsk musikal- og ballettskole i Oslo før hun dro til Göteborg og Ballettakademien.{ndash}Der fant jeg ut at jeg måtte ta et valg mellom dans eller teater. Det er forferdelig hardt å være danser. Jeg synes det var for stort fokus på kroppen. Danserne var lei seg hele tida, enten de hadde vondt i en fot eller hadde spist et wienerbrød. Jeg orket ikke ha det sånn.Da hun begynte på Statens teaterhøgskole, var hun generelt kritisk til teater og alle som forstiller seg. Hun er tross alt ei jordnær bygdejente fra Stjørdal.{ndash}Jeg ble mer ydmyk etter hvert. Men jeg er fortsatt opptatt av hva som gjør at noe virker autentisk på en scene {ndash} selv om det er kunstig. I det virkelige livet gjør vi også kunstige ting. Hvis du får et hysterisk utbrudd, for eksempel, går stemmen helt av skaftet og høres tilgjort ut. Jeg har alltid drevet med egne prosjekter for å utforske forskjellige teateruttrykk. Jeg er avhengig av det, også fordi jeg er interessert i regi og å skape teater selv.{ndash}Hva slags?{ndash}Folk tror alltid at prosjekter utenfor institusjonsteatrene betyr avantgarde. Men jeg er interessert i folkelig teater. Når jeg blir usikker på om noe virker rart eller uforståelig, tenker jeg alltid på venninnene mine fra Stjørdal.{ndash}Hva tenker du?{ndash}Jeg tenker at hvis de forstår det jeg driver med, da er det folkelig. bente.froytlog@dagbladet.no

<B>HARDT Å VÆRE SKUESPILLER:</B> - Like før premiere er det vanlig at det klikker for en av skuespillerne. Forrige fredag ble det meg.