- Soler de seg virkelig i Europa?

Ann Iren har sommerjobb i Kina. Hun er ikke blek nok. Les reiserapporten!

IDEALKVINNEN. I dag veide nesten alle på kontoret seg. Min vertinne hadde lagt på seg hele 1,5 kg, fra 45 til 46,5, og skal visst nå på diett. Jenta er 34, men ser ut som en 12-åring, liten selv i kinesisk målestokk. Jeg skjønner ikke idealet her. Pupper er ikke in her i alle fall, ei heller brunfarge. Paraplyen er trolig det mest nyttige redskapet. Den brukes hver dag, enten mot regn eller for å beskytte seg mot sol. Har man ikke paraply med når sola så vidt klarer å skinne gjennom skodda, springer damene rundt med aviser over hodet. Idealet er fortsatt dess hvitere jo bedre. (Cecilia til Tommy: «Tommy, do you like black-yellow girls or do you like hvite-yellow girls best?" ) Damene på jobb spurte om det stemte at vi soler oss i Europa, for de hadde hørt at man gikk i stringbikini for å få sol over det hele. At vi sprayer oss brune i skjønnhetssalonger fant de enda mer snodig. LINSER MED STØV. Jeg foretrekker definitivt kulde fremfor konstant varme. 37 grader i dag, og 30 grader hele natten. De 45 minuttene på bussen er som å være innestengt i en badstue med klærne på. Jeg svetter overalt, til og med på ankelene. Jeg hadde store svetteflekker på ryggen, magen og rompa da jeg kom på jobb i dag. Etter lunsj kjøpte jeg en is. Den smelta før jeg fikk tilbake vekslepengene. I tillegg er lufta tjukk av forurensing og støv og står helt stille. Jeg har gitt opp å bruke linser her. Det blir bare trøbbel. Har ennå ikke sett snurten av himmelen. Lurer på om de kan se stjernehimmelen noen gang her? BREMSER OG RUST. I dag har jeg sykla som en kineser. Mine verter ble skikkelig imponert over at jeg kunne å sykle, mens jeg var mest fascinert over hvor bra rustholken funket. Jeg har fått tildelt egen sykkel, en suveren rustholk fra 60-tallet. Jeg syntes bremsene var litt slakke og tenkte ta det litt rolig. I samme øyeblikk sier Wilson at jeg måtte være litt forsiktig fordi bremsene var veldig sensitive. Morsomt at vi har så ulike oppfatninger. Men man sykler ikke så fort her, så bremser er ikke så viktig uansett. OPPSIKT. I helga var jeg på sightseeing helt alene, fartet over hele byen, til Yellow Crane Tower, gjennom små smug hvor alle så rart på meg, til rust-fergen over Yangtze til Hankou. Jeg bestillte mat på tegnspråk og ved å peke på ulike boller foran fem fnisende jenter. Jeg endte selvsagt opp med å få noe utrolig spicy og måtte drikke en liter for ikke å koke. Svetta stygt mye. Jeg hang kanskje en time i Xinghua bookstore, hvor jeg klarte å svi av 112 yen på språkkurs og bok om historien til de kinesiske symbolene. Der engasjerte jeg kanskje fem ansatte og tre kunder i jakten på språkkurset. Også dro jeg på sikkert den eneste kaffebaren i denne millionbyen, og kjøpte enn espresso tilsvarende tre middager. Men det var den verdt, savner kaffe. På posten fikk jeg etter mye frem og tilbake forklart at jeg ville ha fem frimerker til Europa, bare for å oppdage at jeg ikke hadde nok penger til mer enn to. Måtte vrenge lommeboka for å vise at jeg bare kunne kjøpe to. LEVEN. Det er morsomt å gå rundt å titte på ting, hvordan alle telefonlinjer, strømlinjer og andre kabler brukes som tørkesnor, selv på fortauet, utenfor butikker og bilverksteder. De fleste butikker er plassert bak garasjeporter, og det kan gjerne være en klesbutikk midt mellom bilverkstedet og malingsbutikken. Butikker i gammel markedstil er kombinert med fancy butikker. Mange butikker har damer som står og klapper inn kundene og roper. De mest heftige stedene har ropert som noen skriker i kontinuerlig. Et skikkelig leven, man ganske festlig. Det er fortsatt et mysterium for meg hvordan de klarer å holde sko og klær så rene. EN DRINK FOR EN MÅNEDSLØNN. Det å gå på byen er ikke en greie her. Drinker koster 30 spenn, tilsvarende åtte middager, og derfor altfor dyrt for de fleste. Cecilia på jobben får stjerner i øynene når hun snakker om den gangen hun drakk Bailys i Shanghai. Jeg trodde hun spurte meg om vi skulle dra på bar etter jobb samme dagen, men det var visst en langsiktig plan og jeg måtte være crazy som tenkte å dra ut slik uten å planlegge. GRISEØRER. I går var det så varmt at vi fikk lunsj servert på jobben, slik at vi skulle slippe å gå ut. Jeg spiste noe skikkelig seige greier og glemte at jeg skulle slutte å spørre hva jeg spiste. Det var «stomach». Blei skikkelig kvalm og tygde tyggis som en gal etterpå. De benytter i alle fall alle deler av dyrene her, den skal de ha. Griseører, magesekk og så videre. Til middag fikk jeg noen langtidslagrede andeegg, forsteinet på en måte. Det hvite blir brunt og seigt, det gule grønt og slimete. Jeg klarte ikke å spise det, selv etter stille opp-psyking i ti minutter. Men jeg har plukket opp litt dårlige vaner, spytter fiskebein på bordet i kantina og sånn. Men jeg forsøker ikke å smatte. De er skikkelig gode på å smatte høyt her. Jeg er nesten imponert. OM DIANA. Jeg hadde en morsom samtale med Sheala på bussen i dag, om sladreblader. Vi endte selvsagt opp med å snakke om prinsesse Diana. Shela: «Poor Diana! Annie, do you think Charles ever loved her?» Jeg måtte fnise litt. Denne artikkelen publiseres kun i nettutgaven til Magasinet. Har du velmente råd, tips, spørsmål eller er du i Wuhan? Send dine kommentarer til: anniren@glimsdal.com

ANDRE IDEALER:</B> Jentene i Kina vil være blekest mulig, ha små pupper og tynne kropper.
PÅ SEIGHTSEEING:</B> En norsk kvinne på tur ved byens største Yellow Crane Tower vakte oppsikt.
OVER YANGTZE:</B> Ann Iren tok en rustholk over elva.
<B>MAT MED GRISEØRER:</B> Ann Iren glemmer av at hun ikke skal spørre om hva maten egentlig er. I Wuhan spiser de alt på dyret, ørene og magen.
<B>SER SÅ VIDT SOLA:</B> Det er mye forurensning i Wuhan. Her bader ei jente for å avkjøle seg litt. Byen er kjent for sine høye temperaturer. På sommeren er det ofte over 40 grader. Og Ann Iren svetter bort.
OGSÅ POPULÆR I KINA:</B> Prinsesse Diana.