Solid stayer

Dinner går så det suser. Etter nok et besøk er det ikke vanskelig å skjønne hvorfor.

-  SÅ ER VI HER igjen.

Fredag nippet til et glass musserende og nikket til Robinson.

-  Nei, det er ikke første gang. Og med god grunn. For jeg har ennå til gode å bli skuffet her. Men, hvem vet, kanskje kokken bommer i kveld? sa Robinson.

-  Alt kan jo skje. Himmelen kan falle ned, sa Fredag uten overbevisning.

HVA ER OPPSKRIFTEN på suksess? Og hvordan er det mulig å holde det gående på et så høyt nivå år etter år, mens andre bommer gang på gang? Teoriene er mange, de håndfaste svarene færre. Kanskje det er noe med å være tro til en grunnidé? Og når man først har funnet noe som fungerer, å holde seg til det? Det er ikke helt sant. For Dinner har forandret seg. Men det har vært små justeringer, små grep som likevel har vært store nok til at Dinner oppleves frisk og delikat hver gang.

-  Skal vi velge en setmeny denne gangen? undret Fredag.

-  Ja, hvorfor ikke? sa Robinson og leste: «På disse menyene ser det ut som om det er veldig mange retter, men meningen er at flere gjester kan gå sammen om å dele dem, slik at den totale mengden blir omtrent som en vanlig treretters meny for hver gjest ...»

Artikkelen fortsetter under annonsen

-  Høres greit ut. Og 469 kroner for en, to, tre ... eh, sju retter, er det heller ikke noe å si på.

Øl gjør seg godt til sterk mat, slik Dinner vanligvis serverer. Denne gangen ville de forsøke noe nytt. Valget falt på ei flaske Muscadet Les Mesnils 2004 fra Barré Fréres (298). Den skulle vise seg å gå overraskende bra til det meste. Et lite minus i margen er at restauranten ikke tilbyr en vinmeny til setmenyen. Det anbefales viner som passer til de forskjellige rettene, men bare noen av dem kommer i glass.

FØRST UT var tre forretter: grillet kongekrabbe med nudler og asparges, grillet scampi med sursterk saus, og gratinerte kamskjell med svartbønnesaus.

-  Porsjonene er ikke store, men til sammen blir det faktisk en ganske solid forrett. Og smaken?

-  Som forventet: Nydelig. Og svært variert. Det eneste som er litt overraskende, er at ingen av forrettene er så sterke som man ofte forventer her.

Neste var «Crispy Duck», det vil si sprøstekt andelår servert à la peking-and, med pannekaker, hoi sin-saus, vårløk og agurk. Siden den var oppført som mellomrett i menyen, forventet Robinson og Fredag en liten munnfull. Det var det virkelig ikke.

-  Oj. Dette er en voksen porsjon, sa Fredag. -  Vi må passe oss så vi ikke blir for mette før hovedrettene.

-  Mmm, samtykket Robinson. -  Men det er ikke så lett når det smaker så godt.

-  Skitt au. Den tid den sorg, sa Fredag og fylte pannekake nummer fire med andekjøtt.

HOVEDRETTENE, «Havets delikatesse Chengdu» - med hummer, kamskjell, scampi og breiflabb i en chili/tomatsaus - og «Gong cio ao jo sin» - det vil si finstrimlet ytrefilet av okse med grønnsaksjulienne - ankom samtidig.

-  Lurer på hva de har gjort med kjøttet for å få det til å se ut og smake slik. Det er ikke mye her som minner om ytrefilet av okse. Det er kanskje en szechuanklassiker, men den er ikke min favoritt, sa Fredag.

Robinson var enig. Men det spilte ikke så stor rolle. Den andre hovedretten var en fryd, og inneholdt overraskende mye hummer. Både hummeren og den andre sjømaten hadde fått beholde mye av sin opprinnelige smak, samtidig som saus og krydder tilførte spenning. Her kom den forventede smaksstyrken også. Begge hovedrettene var av det godt krydrede slaget.

Heldigvis, hadde de nær sagt, besto desserten av frukt og hjemmelaget sorbet, noe annet ville Magasinets utsendte hatt problemer med å få ned.

-  Dinner har holdt det gående i mer enn femten år, og har sakte, men sikkert bygd seg opp til å bli en solid vinner, konkluderte Robinson.

-  Hør, hør! sa Fredag.

-  Og med mindre de forandrer mat- og prisprofil drastisk, vil restauranten garantert holde det gående i mange, mange år til.

Going strong: Dinner har holdt det gående i over 15 år. Med mindre mat- og prisprofilen endres drastisk, vil den garantert holde det gående i mange år til.