Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Solkongen

Bergenserne holder såvidt hodet over vannet etter måneder med regn. Men ordfører Herman Friele (61) går rundt og soler seg.

-  SIGNE! SIIIIGNE!! På ordførerkontoret midt i Bergen sentrum står den dresskledde kaffekongen Herman Friele på alle fire mens han ruller med ryggen som en hund. Han roper etter sekretæren som vanligvis straks er på pletten med smørblid stemme. Men ikke i dag. Ikke nå når Friele viser ryggøvelsene sine.

-  Signe! Du må se på meg når jeg gjør øvelsene mine!

Friele tar noen armhevinger før han spretter opp og går over til kjappe knebøy.

-  Ah! Herrrlig!

Slik starter hver morgen i Herman Frieles hjem, uansett hvor trøtt han er: Han slenger dyna til side, går ut på badet i pysjen, flanell om vinteren, eller en mer eksklusiv silkepyjamas når temperaturen tillater det, og ruller med ryggen mens hans kone Bodil forblir under dyna.

ALT DETTE SKJER før han møter hverdagen. Da er han ulastelig antrukket med det grå håret strøket bakover. Ikke snobbete på noe vis. Bare kvalitetsbevisst. Herremenn i hans familie er gjerne det. Friele står i en stolt tradisjon av driftige menn som også heter Herman. Herman den første har æren for at kaffen ble brakt til Norge for første gang på norsk kjøl i 1799. Både Herman den andre og tredje fulgte i hans fotspor. Han som akkurat nå retter på slipset etter å ha demonstrert morgengymnastikk, er Herman den femte. Født som arvtaker til Kaffehuset Friele. Men hans far, Herman den fjerde, var lenge svært bekymret.

Ikke nok med at lille Herman viste liten interesse for matematikk og tyske gloser. Ungen var praktisk talt blind uten briller, der han myste med minus 15 i syn.

-  Jeg så ingenting uten briller. Som barn falt jeg utfor murer og gikk på trynet i ett kjør. Jeg kunne ikke drive med sport fordi brillene var så tunge. Colabunner, er det ikke det de kalles? Men jeg var god på stille lengde.

Herman den femte kom seg gjennom skolen ved å sitte helt bakerst i klasserommet og holde kjeft.

-  Jeg var ganske dårlig på skolen. Når jeg tenker på det nå, er det helt sprøtt at ingen fanget opp hvor dårlig jeg så. Jeg var sein i utviklingen, sier han og tegner en slak kurve i lufta.

MEN HERMANS NESE er en gullgruve. Ei nese for business, kan man si. Så langt har den gitt sitt solide bidrag til at mannen i 2004 var god for 310 millioner kroner, ifølge Kapital. Dermed er han plassert langt opp på lista over Norges 400 rikeste. Nesa har også snust seg gjennom tusenvis av kaffesekker og plukket ut hvilke bønner som skal være med og komponere morgenkaffen din. Den har funnet colognen Friele liker aller best, som bare kan kjøpes i London i et bitte lite parfymeri.

-  Jeg tror det er noe jeg har utviklet over tid. Jeg er opptatt av smaker.

Friele er en rev på blindtester. I et juleselskap nylig, snuste og smakte han seg gjennom sju ulike akevitter, før han kategoriserte dem og ga poeng. Han har drevet med sånt siden han var ung, og lå i trening som arvtaker til kaffeimperiet. Som nygift mente hans kone Bodil at det hele var snobberi. Hun snek inn en sekskronersvin blant flasker med god bourdeaux, og regnet med at ingen i vinklubben ville legge merke til hennes lille pek. Reaksjonen lot ikke vente på seg. Herman reagerte så sterkt at Bodil Friele har sluttet med det.

-  Hva skjer når du drikker dårlig kaffe?

-  Jeg blir sur. Rett og slett. Jeg kan ikke fordra når folk ikke har gjort sitt beste. Jeg aksepterer det ikke. Det norske samfunnet er litt sånn «Er det ikke greit nok da?». Det er det ikke. Det er ikke greit nok med dårlig kaffe.

KUNSTNER BODIL FRIELE (58) er kvinnen som så gutten bak de tjukke brilleglassene, og omsider valgte å falle for ham. For å si det snilt: Han var ingen Julio Iglesias som ung. Sjarmen og selvtilliten er noe han har vokst på seg.

-  Jeg fikk aldri noe til med damene på bygdedans. Jeg var veldig usikker og så sikkert veldig konservativ ut. Jeg skulle gjerne fått selvtillit litt tidligere. Da hadde jeg svingt meg!

Han møtte Bodil første gang på Ustaoset. Han var på hyttetur, hun arbeidet som oldfrue på hotellet. Herman inviterte henne raskt på fest, men flere av kameratene var kommet ham i forkjøpet. Herman den femte ble, bokstavelig talt, den femte i gjengen hun takket nei til. Men så har det aldri vært Hermans stil å gi seg i første motbakke.

-  Hun var egentlig ikke så interessert. Det var et slit det der, å holde poteten varm. Jeg var nok mer pågående enn hun fant behagelig. Jeg holdt et høyere momentum i prosessen, kan du si.

HAN TROR DET MÅ være strevsomt for sin eneste datter Birgitte (27). Hun som har så krevende foreldre, som er så glade i henne. Kanskje enda mer enn vanlig, fordi foreldrene nesten mistet henne.

-  Birgitte er en stor glede i livet. Det var vanskelig for oss å få barn. Og da hun ble født, holdt jeg på å miste både min kone og mitt barn.

Krevende. Slik beskriver han det. De lange ukene etter at Bodil fikk barselfeber og lille Birgitte kom til verden flere måneder for tidlig. Han løp mellom sykesengene.

-  Hun veide nesten ingenting. For 27 år siden var det mye mer risikabelt med for tidlig fødte enn det er i dag. I uker gikk jeg mellom Bodil og Birgitte. Begge hang i en tynn tråd. Krevende. Men du vet aldri hvilke krefter du får før det virkelig gjelder. Jeg tror skjebnen gir deg styrke til å bære det.

Derfor er Friele så glad i å betale skatt, ifølge ham selv. Som en takk til personalet på Haukeland sykehus som reddet kvinnene i hans liv, som hjalp Birgitte i de vanskelige første åra og har gjort henne i stand til å overta familiebedriften.

-  Jeg er veldig imponert over helsevesenet. Birgittes tilfelle var kostbart for samfunnet. Jeg betaler skatt med glede. Ja, glede! Det handler om å bidra til felleskassa, sier Friele, og dermed er han i gang med sitt favorittema: kommuneøkonomi.

Siden han ble ordfører i 2003 har høyremannen utviklet en egen evne til å vri ethvert tema inn mot kommuneøkonomi. Da særlig Bergen kommunes økonomi.

-  Arbeiderpartiet! Det kan virke som om Arbeiderpartiet har brukt penger som fulle sjømenn. Da vi overtok, hadde kommunen en gjeld på en milliard. Det er et enkelt bedriftsøkonomisk prinsipp, at hvis du bruker mer enn du tjener, vil det gå galt på sikt ...

-  Din kone ...

Friele fortsetter uberørt av avbrytelser og protester. Lenge. Han har bare varmet opp så langt.

-  Bergen kommune er som en engelsk godseier. Vi har mye eiendom, men lite kontanter, og det vil jeg si ...

-  Men Friele ...

-  Kjenner du til hvordan bystyret i Bergen er bygd opp? Det er som regjeringen og Stortinget, der byrådsleder Monica Mæland og jeg ...

-  Friele!

-  Ja, ja, ja, mumler Friele, før han slår avvæpnende ut med armene og slår opp smilet som sjarmerer alt fra gamle bergensfruer til næringslivstopper.

-  Neste spørsmål!

DA HERMAN OVERTOK Kaffehuset Friele som 35-åring, var faren fremdeles bekymret for sin sønn. En nær venn sier sønnen aldri levde opp til farens forventninger.

-  Det er ikke riktig, protesterer Friele.

-  Herman leverte mer enn faren hadde trodd . Altså omvendt. Min fars forventninger var ikke så høye. Derfor er jeg veldig lei meg for at han døde før jeg ble ordfører i Bergen. Han ville veddet en krone mot en million på at hans sønn aldri ville bli ordfører.

Ordføreren ler litt sørgmodig.

-  Vi hadde et nært forhold. Forretningsmessig. Et fint far-sønn-forhold, forretningsmessig. Selvfølgelig var det krevende noen ganger. Min far ønsket å tre tilbake, men samtidig hadde han muligens ikke nok tillit til meg. Når jeg var på reiser, løp han rundt i korridorene på Kaffehuset og ga kontrabeskjeder. Det ble et helvetes styr. Jeg brukte lang tid på å ordne opp i alt han rotet til.

-  Hvordan opplevdes det?

-  Krevende. Og irriterende over tid. En gang ga jeg ham valget og sa at han enten fikk fjerne seg fra kontoret, eller holde fingrene fra fatet. Han ga seg gradvis.

DÅRLIGE ODDS TIL TROSS, Friele førte Kaffehuset inn i en ny gullalder, til en markedsandel på 37 prosent. Og han ble ordfører. Nå sitter han på et av Bergens fineste kontor og har panoramautsikt til Ulriksfjellet, som står nedsyltet i regnværsskyer og tung tåke. Det har stått slik, med tåkelue på, i snart et halvt års tid.

-  Nei! Jeg blir aldri lei. Jeg elsker Bergen. Jeg er pinadø genuint glad i denne byen her. Men det forutsetter at jeg kan dra min vei når været blir for dritt.

-  Hva er det du elsker?

-  Jeg er jækla glad i Fisketorget. Og Bryggen. Jeg er jo så heldig at vi eier nesten halve Bryggen. Visste du at National Geographic har kåret Bergen til verdens mest spennende reisemål? Etter New York? Det er utrolig! Ja, jeg elsker Bergen.

Kjærligheten er gjengjeldt. Bergenserne trykket ham til sitt bryst, selv før han fikk ordførervervet. Hans forgjenger var dyktig, men anonym. Han manglet det suset av fest Herman drar med seg. Nå viser Friele stolt fram ordførerkjedet som ligger i en pen eske.

-  Smykket er virkelig vidunderlig. Den eneste ulempen er at det kan sveive ned et par vinglass under middagen. He-he.

Hadde jobben som ordfører bestått i å være visjonær og klippe snorer, hadde alt vært greit. Det er alt det andre, som den praktiske politikken, som ikke helt fanger hans interesse.

«JEG HAR IKKE PEILING på politikk.»

Slik startet Friele sin politiske karriere som ordførerkandidat. Med begge beina godt plantet i salaten. Journalisten må ha ledd hele veien tilbake fra pressekonferansen. Neste dag sto sitatet klint utover Bergens Tidende.

-  Jeg hadde ingen erfaring med politikk. Men jeg kan det å drive et konsern. Og Bergen kommune må kunne drives etter samme prinsipper. Jeg ble blåst av banen av mine politiske motstandere som mente det ikke kunne gjøres slik. Men da sa jeg ... sier Friele, og lener seg helt fram på stolen mens hans stirrer besluttsomt framfor seg.

-  Da sa jeg: «Jeg vet jeg har rett!»

Han plasserer forsiktig en knyttneve i bordet, før han synker tilbake i stolsetet.

-  Men jeg aksepterer at det ikke kan gjennomføres på samme måte som i et konsern. Fordi dette er jo ikke et enevelde, men et demokrati. Det der er et mentalt krysningspunkt jeg strever litt med.

Om han ikke kunne politikerspråket før, har Friele i alle fall lært det nå. En samtale med Friele er ingen enkel øvelse. Dialogen kan gå omtrent som dette: Friele kjører sterkt ut. Han fatter interesse for ett av ordene i spørsmålet, som han assosierer fritt over i noen minutter, før han plutselig kommer på noe helt annet. Han fortsetter monologen, lar seg ikke avbryte, skyter seg videre ut i galaksene, hele tida sjarmerende, ja visst.

-  Men Friele. Spørsmålet var ...

-  Ja ja ja, dette er viktig. Altså, kommunepolitikk er ingen enkel affære, kan Friele si, før han nok en gang starter et retorisk sololøp, tar noen piruetter innom tema som bedriftsøkonomi og religion før han galant avslutter med en anekdote, nyyydelig nedslag og stort, elskverdig smil som avslutning. Fremdeles uten å være i nærheten av å besvare spørsmålet.

Gjentatte forsøk seinere har vi ristet et svar ut av ham: Bodil Friele var slett ikke begeistret over hans ambisjon om å bli ordfører. Det er hun fremdeles ikke. Hun advarte ham mot det hele: tapet av frihet, mediepresset, hvordan de ikke lenger kan bevege seg i byen uten å bli stoppet av gud og hvermann, alle snorene som skal klippes, middager som må inntas.

-  Jeg liker det derre offentlige lyset. Min kone strever litt med det. Hun var ikke helt happy, for å si det slik. Det har jeg respekt for. Men jeg kan ikke gjøre noe med det.

Nå er alle lengre ferieturer utsatt tre år.

FØRSTE SMAKEBIT AV det derre offentlige lyset fikk Friele da han stilte som hovedperson i sin egen reklamefilm. De etablerte en ny sjanger den gangen. Kaffehuset laget tre minutters reklamesnutter som viste Friele og nesa på tur i Kenya. I bakgrunnen sang smilende kaffearbeidere, mens Friele kapret markedsandeler.

Alt var såre vel, helt til journalist Thomas Ergo fra Magasinet dro til Kenya og fant arbeidere som levde under svært dårlige kår. Kaffeprisene hadde rast nedover, aidsepidemien spredte seg og kvinnene i reklamen var statister som ble plukket ut på grunn av sine strålende smil. Ungene som arbeidet på kaffefarmen verken smilte eller sang. Journalist Anders Magnus i «Forbrukerinspektørene» fulgte opp saken.

-  Jeg ble så inni h... irritert på den artikkelen! Det som irriterte meg mest er at både Thomas Ergo og Anders Magnus er dannede og intelligente mennesker. De vet forbannet godt at mye av det de sa var pølsevev. En norsk bedrift kan ikke holdes ansvarlig for aidsproblematikken i Kenya. Det var en sjofel kobling. Jeg likte ikke personlig å bli hengt ut som en sjofling. Jeg følte at vi lå to hakk lenger framme i samfunnsengasjement enn gjennomsnittet av kaffebransjen. Ja, av alle matvarebransjer for den saks skyld. Kaffehuset Friele oppfører seg ikke annerledes enn de andre. Vi gjør som de andre og er verken bedre eller verre.

-  Mange mente dere kunne legge press på farmene dere handler hos?

-  Vi står ikke over hagegjerdet og forhandler med en bonde om prisen på kaffe. Den selges på auksjon. Derfor har vi ikke direkte innvirkning på levestandarden på hver enkelt kaffefarm. Noen mente vi burde presse fram likestilling. Vi kan ikke sammenlikne norsk samfunnsutvikling med den i et land som henger hundre år etter. Det er ikke likestilling i Kenya! Det er urimelig at vi skal gå inn å kreve at de har samme prinsipper som oss. Huff, nå hisser jeg meg opp igjen. Jeg har ikke fått det helt ut av kroppen ennå.

Friele tar en pause. Kaffekanna er tom. Han tenker ikke på kommuneøkonomi nå. Tåkedotten rundt Ulriken sprekker opp et kort øyeblikk før den henter seg inn og ruger videre på fjelltoppen.

-  Ehem, Friele?

Smørblide sekretær Signe dukker opp, timer for seint til Hermans uforglemmelige oppvisning. De venter på ordføreren. La det bare regne. Det offentlige lyset venter, og Herman skal ut å sole seg.