Sommerbondeliv

Det gjelder å småbruke sommeren.

Magasinets faste matskribent skriver også denne sommeren om livet på gården sin på Sørlandet.

DE FØRSTE DAGENE er det noe ferskt over hele tilværelsen. Selv om jeg har vært her og pløyd og sådd tidligere på året, har verden likevel noe uskyldig, ubrukt over seg.

Først tenker jeg at det er som om stedet har ligget i dvale. Så blir det tydelig at det ikke er det som har skjedd, snarere det motsatte. Dette er ikke uskyld, det er en kamp mellom to verdener. Naturen, når den har sjansen, forsøker å ta over. Med en vill livskraft prøver den å erobre tilbake hver eneste kvadratcentimeter. Trærne lener seg utover veier og stier, frosker inviterer til familiefest i kjelleren. Utenfor huset rekker graset til hoftene. Digre, feite giftige revebjeller og rasende brennesler står der barneføtter skal løpe barbeint og ubekymret.

I kjøkkenhagen har erter, squash, salat og tomatplanter problemer med å finne sin plass i solen. Selv om mine ambisjoner for hagen var store, er det eneste jeg kan høste noen urter og noen sterkt forsinkede, men helt uendelig søte jordbær. Ingen har rukket å fortelle ugresset hvilken skjebne som møter slike inntrengere. 

ÅRETS DYREFLOKK er ny og uvant med stedet. Geita Saftis hadde i løpet av de siste somrene utviklet en lei uvane - hun gikk på barnejakt med nådeløs besluttsomhet og spisse horn - så hun er byttet ut med den stillferdig nervøse, men godmodige norske fjellgeita Sjampis.

På Framfeda forsøker en liten saueflokk å finne noe godt å spise innimellom det altfor høye graset. Hanen Lars har fått en verdig rival i Alexander, en nydelig spraglet Plymuth Rock, men de to er usikre på hvordan de skal fordele tida mellom slåssing og oppvartning

av damene.

Stort sett velger de - som tøffe menn flest - å holde hverandre med selskap, noen ganger knuffende, andre ganger nesten homoerotisk kosende i solsteika. Imens går hønene fortumlet omkring på oppdagelsesferd for seg selv, og legger fra seg egg de mest underlige steder. 

SEIG START: Tradisjonen tro sliter Andreas litt med sommeroppstarten; øksen sneier kneet hans, traktoren skriker
og geita drar nesten av ham en finger. Alle foto: METTE RANDEM
SEIG START: Tradisjonen tro sliter Andreas litt med sommeroppstarten; øksen sneier kneet hans, traktoren skriker og geita drar nesten av ham en finger. Alle foto: METTE RANDEM Vis mer

DE FØRSTE SOMMERDAGENE er en triumfferd i energisk småbrukeri. All vinterens opparbeidede kontoristfrustrasjon blir tatt ut på de ville omgivelsene ved hjelp av stål og mekanikk. For første gang får jeg til plogen og fresen på traktoren skikkelig. Den svarte jorda velter opp der det før bare var myrgras. Slåmaskinen åpner veien for ferdsel - sultne ståltenner biter over bjørnebærkratt og tistler. Motorsagen skjærer gjennom hurtigvoksende lønn og rogn. Man kan se forskjell fra time til time. En stund føler jeg meg virkelig som en blanding av Isak Sellanrå og Conan barbaren.

Men så melder virkeligheten seg. Øksen sneier kneet mitt, bare centimeter unna stedet der et lysende arr vitner om tidligere forsøk som tømmerhogger. Når jeg rygger traktoren inn på plassen kommer det en skrikende lyd av noe som er forferdelig galt med maskineriet.

Etter dette lærer jeg både at man ikke skal ha stagene så langt nede når man rygger - og at det er noe som heter stag på en traktor. Når jeg skal flytte geita holder jeg på å dra av meg en finger.

LIVET PÅ LANDET handler mer om å finne en balanse med sine omgivelser enn å vinne - særlig for en sommerbruker som ikke trenger å leve av det. Ordet «gårdsdrift» skjuler det det engelske ordet «husbandry» gjør klart, at det ikke først og fremst handler om å være den som bestemmer. Noen kamper er det simpelthen ikke meningen at man skal vinne.

Inni vedstabelen har en trost etablert seg med sin lille, sultne familie. Fjærløse gaper de mot meg når jeg skal hente ved, mens mor flyr engstelig omkring. Heldigvis har jeg nok av ved andre steder - så jeg lar dem bli, slik at de kan vokse opp og jeg kan rase mot dem når de spiser opp ripsen og morellene mine.

Andre situasjoner har en mer komplisert, «la leve, og så la dø»-logikk. Hønene, som jeg mater og vokter mot angrep fra hauk og rev, er bare under bondens beskyttelse så lenge de produserer egg. Høna Hysterica, en diger kjøttrase som aldri var helt tilpass i rollen som frittgående eggprodusent, blir pensjonert. Det er en dramatisk avslutning på et langt, rutinepreget arbeidsliv, med øks i stedet for gullklokke. Men i gryta, blant urter og hvitvin, faller hun til ro som aldri før. 

PÅ FRAMFEDA går sauene på oppdagelsesferd i sine nye omgivelser. Et av lammene finner et svakt punkt i gjerdet, så han havner på utsida. Eller på «feil side», som det heter i sauenes verden. Fortvilet forsøker han å komme inn igjen, tilbake i fangenskap, men klarer det ikke på egen hånd. Han lar seg heller ikke gjete, så det ender opp med at jeg må fange ham - kaste meg over ham med all min beskjedne atletiske kraft. Vel inne igjen løper han bort til mora for å få melk og trøst, og jeg er glad jeg har kjøpelam i kjøleskapet, så de kan leve ut sommeren.

Heller ikke rådyrene er vant til at det er folk på gården og at sauegjerdet er så godt som reparert. Mens vi sitter og nyter den klare og stadig kjøligere norske sommernatta, med årets siste jordbær og bålet fra utepeisen, hører vi høye rop nede fra Framfeda. Først tenker jeg at det er en fugl, men en merkelig fugl jeg ikke har hørt før. Og det er noe med intensiteten i ropet som gjør at jeg går ned for å undersøke. Sauene har trukket seg tilbake til det vesle grisehuset, men på vestsiden av jordet er det noe som beveger seg. Og i små glimt får jeg øye på noe rødbrunt.

Sommerbondeliv

En rådyrkalv har forvillet seg over på innsida av gjerdet, men er ikke i stand til å komme seg ut. Mora er ikke å se. 

DET ER BARE ÉN TING Å GJØRE - å gå på jakt igjen. Jeg skulle så gjerne ønske at det holdt å strekke fram armene og be de små dyra komme til meg. I stedet må man løpe rundt på ulendt underlag med tresko og inneklær. Jeg klarer nesten å få tak i kalven et par ganger, men den smetter unna i siste liten. Så får jeg den inn i et hjørne, og den gir opp.

Når jeg løfter den kjenner jeg rådyrpulsen rase av gårde. Den kan ikke være gamle dyret - den veier bare et par-tre kilo. Etter at den har fått igjen pusten, fortsetter den med sine såre rop. En liten stund er jeg usikker på hva som er riktig å gjøre. Jeg aner ikke hvor mora er.

Kanskje hun har gitt opp, rømt opp i skogen for lenge siden? Kanskje det beste ville være å la den være her og fø den opp? Men det ville være komplisert. Her på gården - med lange vindunstende kvelder og eksentrisk livsførsel - ville den ikke lære stort om overlevelse i skog og fjell. Og det ville føles litt for brutalt - selv for meg - hvis jeg skulle spise den når sommeren er over. Jeg slipper den, og den danser bortover veien, som om den vet at mor venter rett rundt svingen, eller den vil overbevise meg om at jeg har gjort det rette. Det er en hel ubekymret sommer før startskuddet går for rådyrjakten.

LAMMEGRYTE MED FENNIKEL

Lammekjøtt er en høstting, det er klart, med smaken av lyng og et liv ute i en vill, utemmet natur. Men det kjøttet som finnes å få kjøpt om sommeren forteller en annen historie; fra gryta kommer det en svak søtlig duft av melk. Det som selges som fårikålkjøtt er i virkeligheten dielam. Se etter det lyseste kjøttet.

Jeg koker kjøttet i øl, men det er også godt å bruke eplejuice.

Nok til 4
1,2 kilo lyst grytekjøtt av lam

1 løk, hakket

1 hvitløk, uten grønne skudd

3-4 fennikel, delt i båter

2-3 dl øl

1 ts fennikelfrø

1 laurbærblad

Brun kjøtt i olje eller smør i ei gryte sammen med løk og hvitløk. Ha i fennikel, øl, fennikelfrø og laurbærblad. Sett på lokket og la småkoke i en times tid.

JORDBÆRSORBÉ

Det er enkelt å lage sin egen sorbé, og det er noe du godt kan gjøre i en kjøkkenmaskin. Du kan godt bruke en blanding av frosne og de beste friske jordbærene du finner. Jeg har av og til litt sitronmelisse i sukkerlaken - det gir en fin, frisk sitronsmak.

250 gram sukker

2 dl vann eller hvitvin

1 kg frosne jordbær

Kok opp sukker og vann eller hvitvin i en stor gryte. Ha i jordbær og la svette i panna i tre-fem minutter til bærene er nesten smeltet, kortere tid hvis du har ferske bær. Kjør blandingen i kjøkkenmaskin eller blender til du har en fin mos.

Sett denne blandingen i fryseren. Når den er frossen, ta den ut og kjør den i kjøkkenmaskinen til den er myk og god. Gjør det så fort som mulig, og sett sorbeen tilbake i fryseren. Sett den i kjøleskapet et kvarters tid før du serverer.

LANDET ER LIVET: Kalenderen viser juli og tradisjonen tro skriver Andreas Viestad igjen fra sommerstedet sitt på Sørlandet. I år er imidlertid den barnejaktende geita «Saftis» byttet ut med den noe roligere «Sjampis», mens hanen Lars har fått en rival i Alexander.
RÅ FANGST: Hva er best - fø den opp på gården eller slippe den løs igjen? Andreas velger det siste.
STRAWBERRY FIELDS: Andreas selv har nok av rivaler i form av kratt, jord og traktor de første gårdsdagene. Da hjelper en jordbærsorbé på humøret.
LYST: Det sommerlige fårikålkjøttet dufter melk - fordi kjøttet er dielam.