Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Søndagens bokutdrag

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
      6
    Moderskapets domstol

EN KOMPAKT, KIRKEAKTIG STILLHET fyller det eikepanelte rommet. På anklagebenken sitter en blondine midt i trettiårene antrukket en hvit nattkjole med en rød bh klart synlig under. Kvinnen ser utslitt, skjønt trassig ut. Idet hun vender ansiktet mot herrene i retten legger hun hodet på skakke som en jakthund på sporet av noe. Men fra tid til annen, når hun klør seg bak det høyre øret sitt, kan du komme til å tro at hun er gråteferdig. «Katharine Reddy,» sier dommeren med rungende røst, «i kveld fremstilles du for Moderskapsdomstolen, siktet for å være en yrkesaktiv mor som overkompenserer med materielle ting fordi du ikke er hjemme med barna. Hva er din forklaring?» «Ikke skyldig,» sier kvinnen. Aktoren spretter opp. «Kan du vennligst fortelle retten, Mrs. Shattock, jeg formoder at det er ditt korrekte navn, kan du fortelle retten hva du ga barna dine, Emily og Benjamin, til jul?» «Vel, jeg husker ikke helt.» «Hun husker nok,» snerrer aktoren. «Men det ville være rimelig å si, ville det ikke, at presanger til verdien av 400 pund ble ervervet?» «Jeg er ikke helt sikker ..» «Til to små barn, Mrs. Shattock. Fire. Hun. Dre. Puuund. Skal jeg også forstå det slik at du sa til din datter Emily at julenissen enten ville kjøpe en Barbie-sykkel eller et dukkehus eller en hamster i et bur med utskiftbar vannflaske, og at du da gikk hen og skaffet henne alle de tre ovenfornevnte artikler samt et kosedyr som hun hadde vist interesse for i løpet av en kort stopp på en bensinstasjon utenfor Newark?» «Ja, men jeg kjøpte dukkehuset først og så skrev hun til nissen og sa at hun ønsket seg en hamster …» «Er det også sant at da din svigermor, Mrs. Barbara Shattock, spurte om Emily likte brokkoli, så svarte du at hun simpelthen elsket brokkoli, selv om du på det tidspunktet var usikker på svaret?» «Ja, men jeg kunne ikke på noen måte fortelle moren til min mann at jeg ikke visste om barnet mitt likte brokkoli eller ei.» «Hvorfor ikke?» «Det er sånt som mødre vet.» «Snakk høyere!» forlanger dommeren. «Jeg sa at mødre vet sånt.» «Men ikke du?» Kvinnen kjenner at halsen snører seg sammen, og når hun svelger, får hun ikke noe spytt i munnen, men et tynt pappaktig belegg. Hun tenker at det er dette det ville smake hvis du ble tvunget til å spise ordene dine. Når hun begynner å snakke igjen, er det veldig mykt. «Av og til vet jeg ikke hva barna liker,» innrømmer hun. «Jeg mener, det de liker skifter fra dag til dag, til og med fra time til time, Ben kunne ikke fordra fisk og så plutselig … Jeg er ikke alltid der, skjønner du, når de ombestemmer seg. Men hvis jeg sa det til Barbara, ville hun tro at jeg ikke var en skikkelig mor.» Aktoren snur seg mot juryen, det lange, bleke ansiktet hans vrir seg i et stramt, lite selvtilfreds glis: «Vil retten vennligst notere at den anklagede velger å lyve i stedet for å plages av forlegenhet.» Kvinnen rister heftig på hodet. Hun henvender seg til dommeren: «Nei, nei, nei. Det er så urettferdig. Det er ikke forlegenhet, ærede dommer. Jeg kan ikke forklare det. Det føles som skam, en dyp, dyrisk skam, som ikke å kunne plukke ut dine egne hender eller ditt eget ansikt. Hør her, jeg vet at Richard, han er mannen min, vel, jeg vet at Richard ikke ville kunne vite om Emily likte brokkoli eller ei, men det at han ikke vet, synes å være normalt. At en mor ikke vet, føles unormalt …» «Akkurat,» sier dommeren mens han skribler ned ordene «unaturlig» og «mor» og streker under dem. «Det er åpenbart,» skyter kvinnen fort inn, i frykt for at hun kan ha sagt for mye allerede, «det er åpenbart at jeg ikke vil skjemme bort barna mine.» Vi ser at hun slutter å snakke. Det ser ut som om hun tenker. Selvfølgelig vil hun skjemme bort barna sine. Forferdelig. Hun har behov for å tro, i det minste på denne måten, at de klarer seg bedre hvis hun ikke er sammen med dem. Hun vil at Emily og Ben skal få alle de tingene hun aldri fikk. Men det kan hun ikke fortelle mennene i retten. Hva vet vel de om å møte opp på første skoledag iført genser med feil grånyanse, fordi moren din kjøpte den i Oxfam-butikken og resten av klassen var iført det nye sortimentet kjøpt fra Wyatt & Moore? Ingenting. Hun vet at de ikke vet noen ting om hvordan det er ikke å ha noen ting. Kvinnen rensker stemmen og forsøker å få tak i det kjølige, ufølsomme registeret som hun av erfaring har lært at menn vil respektere: «Hvorfor arbeider jeg så hardt hvis det ikke er for å kjøpe ting som kan være til glede for barna mine?» Dommeren myser over halvmånebrillene sine: «Mrs. Shattock, her er vi ikke opptatt av filosofiske spekulasjoner.» «Vel, kanskje dere burde være det,» sier kvinnen mens hun gnir seg febrilsk bak det høyre øret. «Det er mer ved det å være en god mor enn inngående kjennskap til grønnsakspreferanser.» «Stille! Stille i retten!» sier dommeren. «Før inn Richard Shattock.» Å nei, vær så snill og ikke før inn Richard. Rich ville vel ikke kunne vitne mot meg, ville han det? Les videre i morgen! Her finner du alle utdragene.