Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Søndagens bokutdrag

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jeg går fra faren min ved Moorgate stasjon. Derfra kan han ta North Line direkte til King’s Cross og ta toget hjem. Jeg gir ham reisepenger – en vanvittig sum, det er billigere å fly til Boston enn å dra til Doncaster nå for tiden – og litt mer til drosje i den andre enden. Pappa er litt vag når det gjelder hvor han bor for øyeblikket – les: hvem han bor sammen med – men han lover meg at han skal dra direkte dit. Jeg står utenfor stasjonen, rundt hjørnet ved fotoautomaten. Når jeg snur meg for å se etter ham et par minutter senere, har han begynt å prate med en gatemusikant. Tilfeldig, storsinnet smekker han en av tipundsedlene jeg nettopp har gitt ham, oppi guttens åpne gitarkasse, tar av seg jakken, legger den forsiktig over gatemusikantens sovende hund og begynner, å kjære Gud, å synge.

    The water is wide, I cannot get o’er And neither have I wings to fly. Bring me a boat that can carry two And both shall row, my love and I.
Det er yndlingsballaden hans, en standard Reddy sammen med «Down by the Salley Gardens». De forbipasserende dressene, som styrter mot rulletrappen, stopper opp og snur hodene sine, bestyrtet over skjønnheten i tenorstemmen, den forpurrete lengselen han er så god på. En kvinne i kamelpels bøyer seg for å deponere noen mynter i kassen og faren min hever en usynlig hatt mot henne. Jeg kan høre min mors stemme nå, en sint diskant som trenger gjennom den triste sangen. «Han kan sno deg rundt lillefingeren sin.» «Nei, det kan han ikke.» «Jo, det kan han. Har alltid kunnet det. Hvis han er så helvetes fantastisk, denne faren din, så får du bare dra til ham. Kom igjen, dra til ham.» «Jeg vil ikke dra til ham, mamma.» «Du har alltid vært hans. Pappas jente.» Jeg kaster meg inn i gatelarmen igjen, kjøper et eksemplar av Standard for å ha noe å holde i, og setter kursen mot kontoret. Et barns kjærlighet til en forelder er nesten uforgjengelig, men opp gjennom årene kan desillusjonen tære på den. Den første følelsen jeg husker at jeg hadde overfor faren min, var stolthet, en tårnhøy, lungesprengende takknemlighet over at han var min. Han var penere enn noen andres far, han var så flink at han kunne regne ut hva som helst i hodet og fremsi fotballresultatene så snart de var blitt lest opp på tv lørdag ettermiddag, uten å gjøre en eneste feil. Sheffield Wednesday, Partick Thistle, Hamilton Academicals. På lørdagmorgenene fikk Julie og jeg lov til å bli med ham til bookmakeren, der vi sto og klynget oss til beina på helten vår. Jeg husker følelsen av å være liten der nede i skogen av bukser og lukten av filthatter som hadde vært ute i regnet. Flere år senere, mens jeg gikk på universitetet, betraktet jeg middelklassefedrene som travet fram og tilbake med tebokser og tekanner til familien, som satt på gresset og hadde hengt tekrus i furutrærne, og jeg lengtet etter å bli en del av deres fordringsløse fellesskap. En vinter, det må ha vært i ’75 eller ’76, tok pappa oss med på kjelkeaking i Peak District. Andre familier hadde kjøpt kjelkene sine i butikken; hevet over bakken med et listverk av treavstivere til å sitte på, hadde de storslåttheten til en gammeldags sledetur. Vår kjelke lå i flukt med bakken; pappa hadde spikret den sammen ved hjelp av kløyvde vedkubber og hadde satt metallmeier på undersiden som han rev løs fra overkanten av en forlatt bildør. «Få litt fart på den nå!» sa han, mens han gned hendene mot hverandre. På den første turen falt Julie av med én gang, og kjelken fullførte nedstigningen på egen hånd. Pappa ba henne om ikke å være så pysete. Nå var det min tur, og jeg holdt meg fast, bestemt på å bevise at vår kjelke, den kjelken faren vår hadde laget, var like god som de andres. Men halvveis nede i bakken kom den borti et hopp og svingte kraftig til høyre mens den dreide mot et bratt stup som var avgjerdet med et lavt dekke piggtråd. Metallmeiene, som var satt på for å gi litt fart på kjelken, gjorde den umulig å stanse; den smalt under inngjerdingen og de to forreste meislene dinglet over stupet mens jeg lå bak på kjelken, sytti centimeter fra kanten, innfiltret i piggtråd. Han gispet så kraftig da han nådde fram til meg at jeg trodde han skulle dø, men han satte knærne mot enden av kjelken for å holde den oppe og plukket piggene ut av anorakken min, ut av hendene mine, ut av håret mitt. Idet den siste biten av piggtråd var revet løs, dro han meg bort, og kjelken skjøt forover. Det varte et par sekunder før vi hørte at den ble knust mot veien nedenfor. Jeg pleide å tenke at jeg husket den dagen så godt fordi han hadde reddet livet mitt; nå tenker jeg at det var den eneste gangen i løpet av de årene vi har vært far og datter, at han gjorde noe for å beskytte meg. Men pappa var min første kjærlighet og jeg tok alltid hans parti, selv da mammas nøttebrune øyne forsvant inn i svære, svarte ringer og hun begynte å ha på seg nattkjoler i børstet nylon som skrek «hold deg unna», og lo på feil steder. En dag vi var og handlet mat, veltet en mann pyramideoppsettet av melkebokser, de små blå og hvite boksene trillet rundt overalt, og mamma lo og lo til Linda bak kassen måtte hente et glass vann fra bakrommet. Men døtre ønsker ikke å ta til seg signalene om at mødrene deres er ulykkelige; det kan bety at faren ikke er fullkommen. Flere år etter at det var blitt åpenbart at Joseph Aloysius Reddy var en uskikket svermer, kunne jeg likevel ikke slå opp med ham. Hvor mange bevis trengte jeg? Det var den dagen han kom hjem med laknene fra den sengen han delte med den nye kjæresten sin, for at mamma skulle vaske dem. Og den natten han bar meg nedenunder, mens jeg glippet med øynene etter søvnen, for å fortelle purken som sto i værelset ut mot gaten, at han, Joseph Reddy, hadde hatt en avtale hjemme, og jeg måtte sverge på at jeg husket det. Og jeg sverget. «Hun har fotografisk hukommelse, vesle Kathy-en vår,» sa pappa til politimannen. «Ikke sant, vennen min? Skal du ikke smile det søte smilet ditt, da?» En far er det forbildet av en mann som naturen gir en jente, og hvis det forbildet blir ødelagt eller vansiret, vel, hva da? Idet jeg går inn inngangsdøren til Edwin Morgan Forster er jeg takknemlig for de kjølige rommene som gir gjenklang, for klikk-klakkingen av marmor under føttene, for måten heisen ønsker meg velkommen til sitt speilinteriør på, uten å protestere. Jeg foretrekker å la være å se på kvinnen i speilbildet; jeg vil ikke at hun skal se meg slik. Når døren åpner seg i fjortende etasje, har jeg unnskyldningen klar, men Robin Cooper-Clark står rett utenfor. «Fremragende presentasjon, Kate,» sier han, mens han legger en hånd klossete på skulderen min. «Absolutt førsteklasses. Må bare knytte et par løse tråder. Ingen hast. Ta den tiden du trenger. Ingen reelle familieproblemer, går jeg ut fra?» Vanskelig å forestille seg hva investeringsdirektøren ville sagt hvis jeg fortalte ham sannheten. Ekteparet Cooper- Clark har vært våre venner siden Jill og jeg slo oss sammen i redsel under en felles fasanjakt. Richard og jeg har vært sammen med dem på landstedet deres i Sussex flere ganger, men jeg har aldri nevnt faren min for Robin; jeg ønsker respekt, ikke medlidenhet. «Nei da, alt er bra.» «Utmerket. Snakkes senere.» Skjermen forteller meg at i løpet av de tre timene siden jeg sjekket sist, har FTSE gått opp 50, Dow har gått ned 100 og dollaren har gått ned 1 prosent. Så, sindig og med grundig overveielse, gjør jeg de beregningene jeg trenger for å kunne holde aksjene mine på rett kurs. Det eneste jeg visste, var at jeg ikke skulle dra tilbake dit; til løgnene, unndragelsene, å holde pusten i den mørke gangen. Les videre i morgen! Her finner du alle utdragene.