Jeg får ofte spørsmål om jeg ennå sørger over Nini. Ja, svarer jeg da, det gjør jeg. Jeg vil sørge over datteren min så lenge jeg lever, og det synes jeg er rett og rimelig. Mange reagerer på svaret mitt med å trøste, og å si at det sikkert går over med tid og stunder, tiden leger alle sår.

Sannheten er at jeg ikke har lyst til at sorgen skal gå over. Jeg håper å få leve med den resten av livet. Både Karin og Nini sto meg så nær at jeg pleier sorgen ved å tenke på dem hver eneste dag. For sorgen gir meg noe viktig. Den gir meg en følelse av nærhet til dem.

Karin og jeg snakket ofte om hvor lenge det strålende forholdet vårt kunne vare, og om at den ene av oss en dag kom til å bli borte. Vi var like gamle, men det lå alltid som en slags forutsetning i samtalene våre, at den som kom til å bli borte først, var meg. Det er jo mannen som dør først. Det er min egen skyld at jeg ikke var forberedt på at det ble henne. Jeg har en innebygd optimisme i følelseslivet mitt. Den optimismen er viktig å ha i mange situasjoner, men den førte også til at jeg ikke er forberedt på at Karin døde før meg. Karin hadde ligget her hjemme og fått hjemmesykepleie i lengre tid, før hun kom på sykehus, hvor hun døde. Likevel var jeg ikke forberedt. Nå tenker jeg ofte tilbake på den siste kvelden jeg var hos henne på sykehuset. Jeg aner ikke om hun hadde følelsen av at det nærmet seg slutten, men da jeg sa til henne hvor glad jeg var i henne, sa hun at «det må du alltid si». «Ja,» svarte jeg da, «det vil jeg alltid si.»