Søt hevn

Silje Nergaard (36) er blitt latterliggjort og hånet. Nå ler hun hele veien gjennom Europa.

- JEG HAR DEM i min hule hånd. De trenger dette. Jeg ser at de trenger det.Silje Nergaard hadde sett det fra scenen. Hun hadde sett dem inn i øynene. Og fanget dem. Det var seint på natta. Hun sto på trappa til den stolte Ronnie Scott\'s Club. Et jazztempel i Soho, London. Hun var utladet. Nesten på grensen. - Jeg ringer deg når jeg har våknet, sa hun. SILJE NERGAARD HAR VÅKNET. Hun setter seg ned ved bordet. Det er ikke langt på dag, men hun sier:- Jeg trenger et glass hvitvin. Bare for å roe meg ned.Husmoren og jazzstjerna er preget.- Altså, jeg sliter med dette livet. Det er derfor jeg er så hes i dag, også. Jeg er vant til å legge meg klokka elleve om kvelden. Jeg passer egentlig ikke inn i denne jazzleiren i det hele tatt. Min gode tid er om morgenen.Så tømmer hun hele sminkepungen sin ut over bordet. Eyelineren, rougen, maskaraen, leppestiften, dekkstiften og den rosa øyenskyggen som matcher klærne. Hun har gyllent pudder på skuldrene og på utringningen. Silje Nergaard ser seg i det lille speilet. Hun sier:- Jeg trenger noen vink. Altså, har jeg for mye sminke? Bare vær ærlig. - Du er fin. Hun har for lengst tatt Norge. Nå er hun for alvor i ferd med å smyge seg innpå Europa også. Albumet «At First Light» er ute i 20 land. Og Silje er tilbake i London. Byen som ødela henne. Som tok fra henne glansen og æren. Som drepte håpet hennes. Hun er tilbake nå, med mann, med datter, med barnevakt og med band. Klar til å ta revansje. Øynene er blanke og knallblå. Hvite striper i det røde håret. Rosa topp og dongeriskjørt. Hun er sukkersøt som en 18-åring. Det er det hun er. - Jeg ble 36 for to dager siden. Jeg sto på scenen. Vet du hva? Jeg sa at jeg ble 22 år. Jeg sa det. Det er sikkert noen som trodde på det, sier hun og kniser.- Det er så morsomt med sånne fans. Unge gutter på 20 år. Noen av gutta kommer bak og skal ha bilde. Og i går kom en gutt med rose til meg. Herlighet!DET ER SNART 20 ÅR SIDEN NÅ. Det var om kvelden 27. juli i 1982. Silje Nergaard hadde akkurat fylt 16 år. Hun hadde kommet med tog til Molde, slått opp telt på campingplassen og tatt seg ulovlig inn på jazzfestivalen.- Jeg pratet meg inn på en jam. Sa jeg var kona til en neger. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å synge. Men så satt jeg på do, jeg satt der på skåla og sang. Og så var det en dame som banket på døra og sa at «du bør gå opp på scenen istedenfor å sitte der». Og så gikk jeg rett opp på scenen og sang. Da ble jeg på en måte oppdaget.Jazzjournalisten Randi Hultin hadde sittet i salen og hørt på den barbeinte jenta med det bølgeblonde håret. Dagen etter skrev hun historien om «sangfunnet»: «Plutselig sto Silje der med mikrofonen i hånden. Ikke nølende, men glødende.»- Jo, men jeg klarte jo ikke å innfri forventningene deres. For der satt disse hardbarka jazzgutta med pipe og hevdet at jeg skulle synge jazz. Det var jo egentlig ikke det som sto i hodet på meg. Jeg var mer opptatt av Steely Dan og Joni Mitchell. Og av å skrive sanger. Hun hadde alt rukket å lage sin første. Om en blind jente som satt på teppet i en park og trædde perler. SILJE NERGAARD BLE FØDT i Steinkjer i 1966. Lærerforeldrene hadde flyttet fra Troms, de var værflyktninger. Og da de også fikk nok av Trøndelag, endte de opp på Hamar. Silje var fem år. Det var i villastrøket ved Holsjordet at jenta begynte å ta form.- Jeg ble fort rastløs. Jeg ble en drømmer av å bo der. Det var så stille og traust. Jeg var mye i skogen alene. Gikk lange turer og var skuespiller. Jeg lekte en scene hvor den ene sa at han ikke elsket den andre. Og så begynte jeg å gråte. Det var noen som sa en gang om Silje Nergaard at «hun svever mer i atmosfæren enn normalt for en hedmarking». Hun var et utskudd. Hun hadde vanskelig for å skille virkelighet fra fantasi. Hadde en ualminnelig sterkt utbygd indre verden. Hun var sped og skjør og redd for alt. - Jeg tror jeg var en raring. Jeg var mye i min egen verden. Men jeg var lykkelig. Enten jeg satt og laget dokker eller hoppetaumaskiner eller saftmaskiner eller tenkemaskiner...- Tenkemaskiner?- Jo, om jeg ikke visste hva jeg skulle finne på en dag, så kom det svar ut av en pappeske som fortalte hva jeg skulle leke. - Var du ensom?- Vel...Storesøsteren min hatet meg. Jeg var skikkelig pain in the ass for henne. Hun så meg inn i øynene, veldig alvorlig, en dag. Hun sa: «Silje, ingen av mine venninner liker deg...» - Du var ganske nerdete?- Nei, jeg var bare kreativ. Jeg syntes alle var barnslige på den tida. Jeg tok ansvar selv. Syklet hjem i musikktimene og spilte piano og komponerte. Guttene i klassen var jeg ikke interessert i. Mitt første kyss fikk jeg da jeg var 19 år, faktisk. - Hvem var det du kysset?- Han het Bjarne. Det var på en trikkeholdeplass i Oslo. SILJE NERGAARD HADDE TATT SPRANGET. Hun hadde pakket, fylt opp bilen til faren og brutt opp fra Hedmarken. - Jeg ville studere musikk. Og måtte lese til forberedende. Jeg ga opp da de begynte med logikk.- Det er mange som stopper der?- Jo, men jeg møtte til eksamen. Istedenfor å besvare skrev jeg et brev til gamlelæreren min på gymnaset og forklarte hvorfor «jeg herved avslutter studiet. Jeg har så mye ugjort», skrev jeg.Hun startet med å reise rundt på militærforlegninger i Nord-Norge og synge.- Jeg livnærte meg på det. Reiste rundt med en venninne. The Blue Girls. Sang for befal og mannskap. Det var der jeg fikk mitt første møte med alkohol. Jeg begynte med eggelikør.- En grei start...- Jo, men de var noen skikkelige råtasser der oppe. Det gikk vilt for seg.- Slik dro jeg land og strand rundt med forskjellige band. Det er ikke noen rosenrød vei å velge. Men jeg kan ikke skjønne hva annet jeg skulle ha gjort. Jeg har valgt å følge hjertet mitt.- Det sier du ganske ofte?- Jeg har ikke hatt andre alternativer enn hjertet.- Du var kristen en gang?- Jo, en gang. Men det er fjernt for meg nå. - Hvorfor har du vinglet sånn?- Jeg var veldig åpen, dro ut i verden, like naiv. Foreldrene mine var veldig bekymret for meg. Men det har egentlig gått bra. Det var ikke jeg som hadde latt min datter reise i miniskjørt til New York for å overraske en eller annen mann jeg hadde møtt én flyktig gang.HUN HAR VÆRT OMRINGET av menn gjennom livet. Det er gutta som er blitt venninnene hennes. - Musikermiljøet er et ganske mannsdominert miljø. Jeg har vokst opp i en veldig guttete hverdag. Og må innrømme at jeg trives veldig godt med gutter.Den 36 år gamle modne kvinnen Silje Nergaard kniser.- Jeg har mine gode jentevenninner også. Men ikke noen jeg kan ringe til hver dag. Jeg har ikke hatt den type vennskap siden jeg ble voksen.- Er ikke det rart?- Det har ikke vært rom for det. Men jeg har alltid tenkt at jeg gjerne skulle hatt én som jeg kan ringe og dele alt med. Hun blir stille.- Jeg har behov for å være aleine. Det er mennesker, påtrykk, informasjon, og det er barn, og det er bla, bla. Tida som er igjen etter at jeg har gjort det og det, må brukes til å fylle på med en stillhet.- Hva er det med gutter du liker?- At... de får meg til å le. Jeg liker direktheten. Jeg kan si ting rett fram til dem. Det blir viktigere og viktigere å være ærlig. Det er ikke så lett å jatte med lenger. Jeg prøver å være vennlig hele tida. Men jeg er ikke lenger sånn. Nei, det har ikke vært vanskelig å være jente for meg i dette mannssamfunnet. Kanskje det er fordi jeg komponerer. Og fordi jeg har hatt noen visjoner. EN KVELD I 1996 kom den fire år yngre Heine Totland løpende rett inn i livet hennes. - Jeg sang på Smuget. Og jeg hadde nettopp funnet ut at jeg skulle lage en plate med bare guttestemmer. Hele guttekoret var ute den kvelden. Heine var en av dem. Det var hans bursdag. Det var litt sånn at alle skulle sjarmere meg, men Heine ga blaffen. Men så til slutt kjøpte han champagne til alle sammen. Det var da jeg så ham. Etterpå lokket jeg ham til å bære opp synthen min fire etasjer. Og...så gikk det ei uke, og så flyttet han inn. Paret giftet seg to ganger sommeren 1998. Først i Tinghuset i Oslo for å få godkjent ekteskapet. Så i Svenske kyrkan i Roma. Året før hadde Silje født Erle. De flyttet ut av leiligheten sin på Frogner og inn i et hvitmalt hus på Holtet hageby på Ekeberg i Oslo. - Sju minutter med taxi til flytoget når du har dårlig tid. Sju og et halvt, sier Silje.- Sju og et halvt?- Ja, jeg har tatt tida. Perfekt. Det er veldig viktig å ikke bo langt unna flytoget. Når man allerede reiser så mye, skal man ikke reise ekstra for å reise. - Du valgte hus fordi det lå nært flytoget?- Nei, det er god luft der også.EKTEMANNEN SPILLER JUDAS på Sørlandet Teater denne sommeren. For Silje er han en jesusskikkelse. - Han har gitt meg spillerom. Han er heller ikke sjalu. Det hadde ikke gått. Verken når det gjelder å være sjalu på at jeg er sammen med andre gutter eller sjalu på at jeg gjør det veldig bra nå. Det skal styrke til å dele en annens suksess. Og selv om også han står på trappene til en karriere, så vet han at nå er det min tid.DET VAR IKKE VI som begynte å snakke om ekskjæresten Gerhard Helskog. Det var hun.- Vi er naboer nå. Gerhard og jeg. - Hva?- Ja, vi har barn som leker sammen og alt. Vi har det fint.- Dere tar en kaffe?- Jo. Jeg har et godt forhold til ekskjærestene mine. Ifølge faren min har jeg hatt utrolig mange kjærester. Jeg skal ikke nevne alle sammen. Du må igjennom disse forholdene. Det har vært alle språk og alle land. Jeg er tilhenger av at man skal prøve seg litt fram før en binder seg. - Hvor mange kjærester, sa du?- Jeg vet ikke. Men det var en drivkraft å være forelsket. Det er en sinnstilstand som er veldig inspirerende for meg.- Har du aldri fått deg noen smekker på veien?- Jo. Tap og nederlag. Men det er jeg som har slått opp flest ganger. Jeg må bare videre. Fort. Livet mitt har ikke vært A4. Å gå på jobb... Jeg beundrer alle som gjør det. Hva har jeg gjort? Jeg har hatt ei uke på bakeri. Eddies bakeri. Jeg husker jeg satt på trikken om morgenen sammen med alle andre. Da følte jeg meg som en del av samfunnet. Jeg har aldri visst når det kommer penger i postkassa. EN GANG KOM DET MYE PENGER i postkassa. - Du var på nippet til noe stort?- Jo, jeg var liksom der . Siljes debutsingle «Tell Me Where You\'re Going» krøp raskt oppover de engelske radiolistene da den kom i 1990. Den lå også 15 uker på Topp 100-salgslista. I Japan kalte de opp viner etter henne. Hun var avbildet på telekort. På store vegger.Silje Nergaard sitter der nå, hun sitter med vinglasset sitt i Soho, og sier at hun gremmer seg litt.- Jeg var en «nobody». Lidenskapen må være sterk for å gidde å være i en så vag bransje. Hvor du ikke kan stole på mennesker. Det er et ganske umoralsk sted å være, sier hun. - Jeg har fått meg noen sjokk. Jeg hadde mye... Men de greide ikke å holde «Tell Me Where You\'re Going» på listene. Og da sa de at {lsquo}nå må du lage en ny «Tell Me Where You\'re Going»\'. Da fikk jeg skrivesperre. Jeg hørte bare {lsquo}hitsingle\', {lsquo}hitsingle\' i hodet. Da var det over. Gleden forsvant.Hun husker disse vinterdagene hvor det så som mørkest ut. Det er nå Silje kommer med en innrømmelse: - Jeg kledde meg ut, tok på meg lue, og så gikk jeg rundt og kjøpte min egen single. Som hadde meg på coveret. Vi kjørte rundt i en kald bil, over hele London. Hver solgte plate gjaldt, for å holde liv i håpet. HÅPET RANT UT. Men det skjedde et skifte i Siljes liv mellom 1996 og 2000. Hun ga ikke ut plater, men hun kom ut av sin egen tenkemaskin. Hun hadde sett lyset. - Det har vært et sammensurium inne i hodet mitt. Men etter at jeg ble mor og fikk ro til å tenke, skjønte jeg at jeg er for leken og impulsiv. Dermed hoppet jeg over til den musikken jeg alltid har følt meg hjemme i, uten at jeg helt kan si hvorfor det tok så lang tid å komme dit. Hun var kommet tilbake til jazzen.Noen påpekte at «det skjemmende lufttrykket som preget vokalen hennes tidligere», var borte. At hun «sang bedre som mor». At hun plutselig eide en «selvsikkerhet som omformet scenen til hennes egen tumleplass». At vesenet hennes endelig oste av trygghet. «Silje er en vinner. Hun er en artist mange i musikkmiljøet har ledd av og atter andre avvist som for lett for jazzen og for rar for popen. Nå tar hun en pen revansje,» skrev ei Oslo-avis. - Suksess kommer når man minst venter det. Det var en venn av meg som sa det, det er ti år siden nå. Jeg ble fornærmet, for jeg mente den måtte komme da. Men han hadde rett. 9. OKTOBER I FJOR entret Silje Nergaard VG-lista som nummer én. Ei jazzplate hadde aldri toppet salgslista i Norge før. - Nummer én. Det har alltid vært et fremmedord for meg. Jeg satt og komponerte en vals den morgenen. Jeg satt i nattkjolen. Og så ringte de fra plateselskapet med nyheten. Da tenkte jeg: «OK, nå er jeg oppdaget.» Og så fortsatte jeg med å smøre matpakke til Erle som skulle ha turdag i barnehagen.Men Silje Nergaard har kjempet til det siste. Norske plateselskaper har sagt nei og nei til henne. Hun har ofte tenkt: «Nå er det kanskje slutt.» Men hun har egentlig aldri tatt disse neiene så hardt. - Det jeg aldri har klart å venne meg til, er at folk ikke svarer. Eller viker unna. Det er som...Hun stopper opp. - Ja, det er som en som skal slå opp med deg og ikke sier fra...Jeg har aldri akseptert den holdningen. Jeg vil ha et nei, eller et ja. Om jeg ikke får beskjed, blir jeg sprø. Ryktene ville ha det til at hun var nominert til Spellemannprisen i år bare av kommersielle hensyn - etter at jazzjuryen ikke hadde funnet henne verdig en nominasjon. Det er personer i det innerste jazzmiljøet som mener at hennes musikk per definisjon ikke er ekte jazz.- Jeg har aldri passet inn noen bås. Det er jeg egentlig stolt av. Men jeg oppdaget noe interessant da dette sto på. At kanskje er det slik at ikke alle unner meg dette. Jeg opplever mange av mine kolleger som veldig sjenerøse, men så skjønner jeg også at det ikke er alle som synes dette er vel fortjent. Greit. Det har de rett til å mene.Sier sarte Silje, med den sensuelle underpusten i stemmen sin. Som tegner sine egne toneskalaer i lufta med høyre hånd mens hun synger. DET ER NOEN DAGER SEINERE AT SILJE NERGAARDS TAXI stopper opp ved Dagbladet. Hun har datteren Erle med i baksetet. - Jeg blir borte i ti dager denne gangen. Jeg skal til Tyskland. Canada. Siden Italia. Og Spania. Jeg vet ikke hvilket land jeg er i på onsdag. Jeg husker ikke, men bare ring meg. Og så tenkte vi på det hun sa noen dager i forveien:- Det å få barn er en enorm glede. Men samtidig en todelt glede. For du er jo alltid sårbar for å miste henne eller forlate henne. Eller at hun skal miste meg . Jeg har alltid båret på en sårbarhet inni meg. Men jeg har vært viljesterk. Få andre har vært det på mine vegne. Jeg har følt meg litt alene. Selv om jeg hatt noen som har trodd på meg, så har de falt ifra fordi det har tatt lang tid å bygge opp noe. Folk har ikke hatt tid. Ikke før nå. bernt.jakob.oksnes@dagbladet.no

<HLF> Ble stjerne:</HLF> - Jeg kledde meg ut, tok på meg lue og gikk rundt og kjøpte min egen single. Som hadde meg på coveret, innrømmer Silje. <QL>Foto: Ole C.H. Thomassen
<HLF>Innlevelse:</HLF> Silje slo gjennom i 1990. Her synger hun fagert på Spellemannsprisen ti år etter. <QL>Foto: Jeanette Landfald