Søt slutt

Jeg vil bli dessertør.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

– Og så?

– Hva mener du «Og så»?

– Var det alt?

– Ja, det var alt.

Etter en hel kveld ved bordet er det den bitre sannheten som blir stående igjen, ingen søt avslutning. En langvarig gastronomisk utskeielse ender uten en konklusjon. Mett, men ikke helt tilfredsstilt. Og det er bare min skyld.

I min jakt på å bli den perfekte husfar har jeg innsett at det er noen ting jeg aldri vil bli særlig god på. Å holde orden og rydde opp etter meg – det er liksom ikke meg. Å planlegge slik at også andre kan få plass i kjøkkenet – det hadde vært hyggelig. Å lage sunn mat – det byr meg imot. Å begrense meg – hvorfor det? Men å lage dessert – det må da være mulig?

Problemet er innstillingen. Å lage de fleste desserter krever noe helt annet av deg enn når du skal lage middagsmat. Av alle kokker som jobber på restaurant, er det dessertkokkene som er teknisk flinkest. For mens steking av kjøtt er en steinalderteknikk som er delvis, men ikke helt modernisert, og en reduksjon eller saus ofte handler like mye om å smake seg fram som å ha fasiten på forhånd, er dessertene en presisjonsøvelse. Forskjellen på suksess og fiasko kan måles i gram og sekunder, planen må legges god tid i forveien. Jeg var nylig bak scenen på en restaurant i USA der dessertkokken var en arkitekt som hadde hoppet av hustegninger til fordel for det harde, søte liv.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer