Søtt og sprøtt

Det finnes ingen ting som en kvikk lunsj.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

VÆRET HAR VÆRT så som så, og jeg har holdt meg inne foran peisen med ei bok. Det knitrer i bjørkeveden, i boka jeg leser dukker det opp stadig flere lik. Alt er slik det skal være på denne tida av året. Framtidsplanene begrenser seg til rødvin og stigespill på kvelden. Men så får jeg sånn lyst på Kvikk Lunsj. Og når en slik lyst er vekket, er det ingenting annet som hjelper. Det spiller ingen rolle om blodet renner fra boksidene. Jeg bare må ha det. Må bare kjenne knasingen mellom tennene, det tynne laget med melkesjokolade.

Dette er ekspedisjon som kunne vært bedre planlagt. Når jeg ramler på en issvull og blir liggende og kave i noen lange, vonde sekunder, kommer jeg på at jeg burde ha meldt fra hvor jeg gikk. Jeg burde hatt bedre trening. Og om det er surt og kaldt nå, så aner jeg ikke om det snart vil bli verre, for jeg har ikke sjekket værmeldingen. Men det ville vært en skam å snu, så jeg fortsetter min ferd. Når jeg kommer inn i en slags vindtunnel, kjemper jeg meg modig videre.

KVIKK LUNSJ ER en norsk påskebesettelse. Av alle gammeldagse sjokolader er det Kvikk Lunsj-en som har klart seg best. Påsken er ikke påske uten. I dagene som følger første søndag etter første fullmåne etter vårjevndøgn spiser nordmenn ni millioner kvikklunsjsjokolader.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer